Valentines Day – også i klosteret

 Elin Løkken trådte inn i et samfunn som lever livet etter regler skrevet ned av munken Benedict for 1500 år siden – et samfunn som lever side om side med det moderne USA.

- Jeg ville nyansere stereotype oppfatninger mange har av nonner, og studere hvordan et slikt tett fellesskap av individer integreres, nonner er på flukt fra verden utenfor; fra kjærlighetssorg, eller fra manglende evne til å tilpasse seg et liv ’på utsiden’. Når Løkken forteller om prosjektet sitt, opplever hun at klosterets ideer om avhold og askese provoserer. 'Hva slags liv er det, hvorfor skal en nekte seg ting?', spør folk. - Noen mener også at nonner bare er en gjeng med

’lesbiske som samler seg bak klostermurer’. Virkeligheten er langt mer nyansert.

Liker menn – i all vennskaplighet

Nonnene avlegger løfter om fattigdom, sølibat og ydmykhet/lydighet, når de trer inn i klosteret. Og for å begynne med sølibatet – så handler ikke det om at de ikke liker menn eller ikke har ’sjans til å leve livet med en mann’. – Nonnene hadde god kontakt med et munkekloster i nærheten, og vektla viktigheten av vennskap med menn – selvsagt på platonisk grunnlag, forteller Løkken. Tanken er at seksuelle behov skal kanaliseres inn i andre ting, som vennskap og forholdet til Gud. Opprinnelsen til kravet om sølibat er kirkas skille mellom kropp og sjel, og ideen om at kroppslige behov tar oppmerksomheten bort fra det åndelige.

Sølibatet behøver imidlertid ikke innebære at nonner har null peiling når det gjelder samliv og kjærlighet. – Nonnene fortalte at jenter som kommer på ’retreat’ (ferieopphold i klosteret) ofte har behov for å snakke om vanskelige ekteskap og lignende, men at holdningen fra jentene ofte er at ’dette vet vel ikke dere noe om’. Men nonnene er flinke til å lytte og gi råd, understreker Løkken. – Selv sier de at de lever i ’ekteskap’ med 24 andre kvinner, så skulle ikke de vite noe om samliv? Og de feirer altså Valentines Day! Elin Løkken mener det dels kommer av at dagen er en ur-amerikansk skikk som nonnene tok med seg fra sitt liv ute i verden, dels at det ligger ideer om generell menneskekjærlighet bak Valentinsfeiringen.

– Men det er også en unnskyldning for en fest, ler hun.

Kallet

Hva er det så som får kvinner til å gå i kloster? Her er det selvsagt like mange begrunnelser og historier som det er nonner, men visse fellesnevnere kan identifiseres. De eldre nonnene Løkken snakket med fortalte ofte at de hadde fått kallet tidlig i livet, gjerne allerede som barn. Dette var kvinner som hadde vokst opp i katolske familier og gått på katolske skoler. Det var vanlig at en eller to barn i katolske familier gikk i kloster, og siden familiene gjerne var tallrike den gangen, var det likevel barn igjen til å føre familien videre. – De yngre nonnene møtte større motstand, både i seg selv og hos familien, sier sosialantropologen. – De var ofte eldre når de fikk kallet, og forsto kanskje ikke hva som skjedde med dem. En kvinne, som hadde vært gift og hadde en suksessrik karriere innen databransjen, gikk til psykolog for å forstå hvorfor hun hadde en slik trang til å be. Disse yngre kvinnene møtte også mindre forståelse fra familie og venner, som kunne gi uttrykk for at de ’kastet bort’ livet sitt.

Troen, en nødvendig forutsetning

Den viktigste fellesnevneren for kallshistoriene er troen. Nonnene framholder at uten et kall og en sterk tro på Gud, ville man ikke klare klosterlivet og det tette fellesskapet. Det ble også understreket at sosial intelligens er helt nødvendig for å innpasse seg i klosterlivet. Løkken sier at selv om klosterlivet kan sees som en motvekt til dagens samfunn med karrierejag og tidsklemme, er ikke dette et liv for dem som bare ønsker seg en alternativ livsstil. Med et slikt utgangspunkt vil man ikke holde ut lenge med de strenge reglene. Kallet et det som holder en der når ting går en imot. – I det rolige klosterlivet er det ikke så enkelt å avlede oppmerksomheten fra problemer, man kan ikke unnslippe seg selv og tankene sine slik man kan på utsiden. Man må jobbe med fellesskapet for å få det til å fungere, understreker Løkken. I dette amerikanske klosteret har de for eksempel en psykolog som kommer innom av og til for at søstrene skal ha noen å snakke med. Regler, samliv og konfliktløsning er ingen enkel sak, heller ikke i et kloster.

Cistercienserne – konservative, men mer åpne enn før

Klosteret Løkken gjorde sitt feltarbeid i tilhører cistercienserordenen, og huser 24 nonner. Cistercienserordenen ble delt i to på 1800-tallet, på grunn av uenighet om hvor strengt klosterlivet skulle være. Løkken levde i et kontemplativt kloster; det vil si at det er lukket, avstengt fra omverdenen, og følgelig blant de med strengest regler. Motsatsen er de sosiale ordenene, hvor nonnene legger vekt på sosialt arbeid ute blant folk. Imidlertid har det skjedd reformer som følge av Vatikan II (kirkeråd holdt i Roma 1962-1965, med det formål å tilpasse den katolske kirke til et moderne samfunn), og man har slappet av på en rekke regler, også der det er strengest. Det er for eksempel blitt lov til å snakke i klosteret – i klosteret Løkken besøkte ble snakking tidligere regnet som forstyrrende og man kommuniserte kun ved hjelp av et slags tegnspråk med til sammen 200 tegn. – Nonnene forteller at dette kunne virke mot sin hensikt. Den ytre roen man ville oppnå ble brutt av indre uro, i og med at stillheten skapte misforståelser og irritasjon, sier sosialantropologen.

I tillegg er det blitt større åpenhet mot samfunnet utenfor. Før fikk nonnen bare treffe familien to ganger i året, og måtte snakke med dem gjennom et gitter. Nå tar klosteret imot gjester og har boliger for disse. Man tar til og med imot langtidsgjester i 3 måneder, noe Elin Løkken altså benyttet seg av. Nonnene fortalte at de opplevde en økende interesse for å komme på besøk. Løkken mener det kan skyldes at tiden i klosteret har en annen rytme: folk vil bort fra stress og jag i hverdagen, og mange søker seg bort fra verdiene ute i samfunnet og åpner for klosterlivets verdier.

Behov for brudd med samfunnet?

Kontemplative ordener opplever faktisk å bli møtt med større interesse enn mer avslappede sosiale ordener. Elin Løkken påpeker at dette kan skyldes at sosiale ordener, som går ut i samfunnet ved å jobbe for eksempel i skole og helsetjeneste, har mistet mye av sin funksjon og status i det moderne samfunn. sier Elin Løkken. Hun mener folks forestilling ofte er at Imidlertid mener hun at det også kan ha en annen grunn: Nonnene mente at det kunne skyldes et behov for et tydelig valg. Bruddet med tidligere liv blir klarere, og det er dermed lettere å se vektleggingen av åndelige verdier.

– Nonnene lever i en evig balansegang mellom å opprettholde tradisjoner men likevel ha kontakt med samfunnet, understreker hun, og fortsetter – Hvis de isolerer seg fullstendig står de i fare for å bli en antikvitet fra fortida, og klosteret vil da ikke være mulig å føre videre. Kvinner som vurderer å gå i kloster kommer tross alt fra det moderne samfunnet utenfor, og et for stort brudd ville dem fra å bli nonner. Klosteret er også tross alt avhengig av kontakt med det samfunnet det trekker seg bort fra.

Karameller for Kristus

I det amerikanske samfunnet står kravet om suksess gjennom produksjon og profitt i sterk kontrast til klosterlivet. Men også cistercienserklostrene skal være økonomisk selvstendige. Tidligere var det vanlig at klostrene drev jordbruk eller laget vin, mens klosteret Løkken besøkte produserer karameller. Det er imidlertid ikke meningen at karamellproduksjon og annet arbeid skal være overskuddsforetak. Arbeidet er kun et middel for å kunne vie seg til det åndelige, og man skal derfor ikke skape mer profitt enn nødvendig. Her betraktes ikke arbeidsnarkomane med blide øyne. – Døgnet reguleres av tidebønnene, som setter ramme for hele dagen, forteller Løkken. – Før hver bønn ringer klokkene, og da skal man ideelt sett slippe alt man har i hendene, for det er på grunn av det åndelige at man er her.

Løkken ble overrasket da hun oppdaget et nonnene benyttet seg av zen-meditasjon. – De følte at dette hjalp dem til større konsentrasjon i bønnen. De er svært trygge i sin tro og synes ikke det er problematisk å inkorporere fremmede praksiser i livet sitt. En av nonnene var medlem av et flerkulturelt råd, og mente at dette var viktig fordi katolisismen etter hennes mening kunne være litt ekskluderende.

Begrensninger for kvinner

– Bønnene ledes av nonnene, og det er et mønster i hvem som skal si hva. Skal de holde messe eller nattverd trenger nonnene en prest. Og klosterområdet har en prestebolig med en prest fra den nærmeste munkeordenen. Noen av søstrene uttrykte misnøye med at kvinner ikke kunne bli prester. De ser at munker har flere muligheter enn dem: de kan videreutdanne seg til å bli prester, og tilbys en rekke kurs og seminarer, sier Elin Løkken. Dette går ikke upåaktet hen. – Søster Karen lurte på om jeg var feminist, for det var hun, forteller sosialantropologen. – Søster Karen skulle reise til et datterkloster i Norge og lurte på hvor langt likestillingen var kommet her i landet, for i USA mente hun mye gjenstod.

Flere av nonnene fortalte om begrensede valg for liv og karriere i sine historier om veien fram til klosteret. Dette gjaldt også de som ble nonner på 60- og 70-tallet, noe som overrasket Løkken. Alternativet til klosterlivet var sykepleie, undervisning og å bli gift. – Ekteskapet har svært høy status i USA, og det kan virke som man ikke blir trodd om man sier at man ikke ønsker å bli gift, mener Løkken.

Matriarkat innenfor – patriarkat utenfor

Klostrene er tradisjonelt strengt hierarkisk oppbygget. Innad i klosteret er det priorinnen som har mest makt, og ellers er innflytelse og arbeidsfordeling delvis avhengig av ansiennitet. Det er ikke uvanlig at den sist ankomne får de minst attraktive jobbene, selv om nonnene i prinsippet skal være ydmyke og ikke føle seg for gode for noen typer jobb. – Men i tillegg til dette hierarkiet er klostrene underlagt et hierarki utenfor, med paven på toppen, og deretter andre kirkefedre. Selv om både nonne- og munkeklostre regnes som autonome, har munkeklostre større frihet til å ta egne avgjørelser enn nonneklostrene, påpeker sosialantropologen.

Nonnene Elin Løkken ble kjent med har mye til felles med kvinner ’på utsiden’ – de lever ikke i en fredfull spirituell tilstand hele tiden, de lar seg provosere av mangel på likestilling og oppfatter en fest som et takknemlig avbrekk i hverdagen. Men de har altså valgt å forsake mange av de verdiene som verdsettes i storsamfunnet – det gjør at klosteret og livet der provoserer noen, mens det for andre framstår som et attraktivt alternativ.