Mannfold i Mann og Vi menn

 Bare to prosent av Vi Menns oppslag i 2001 handlet om barn, familie og hjem, like mange som i 1977 og 1989. Mann, som retter seg mot en yngre og høyere utdannet målgruppe enn Vi Menn, prioriterer stoffkategorien enda lavere; 2001-årgangen hadde ikke ett eneste oppslag der barn og familie var tema.

- Mannen som omsorgsperson er nesten helt fraværende i mannebladenes maskulinitetsdiskurser, sier Sigrid Sandvand. I sin hovedoppgave i medievitenskap har hun gått gjennom 1977-, 1989- og 2001- årgangen av Vi Menn og 2001-årgangen av Mann og undersøkt hvordan maskulinitet konstrueres og representeres i de forskjellige årgangene. Sandvand er overrasket over at det hun kaller ”omsorgsmannen” har en enda mindre plass i Mann enn i Vi Menn anno 2001.

- Mens Vi Menn holder fast på et ganske tradisjonelt bilde av hva det vil si å være mann, med vekt på temaer som jakt, fiske og motor, gjenspeiler Mann at samfunnet har åpnet opp for flere måter å være mann på. Bladet representerer en feminisert maskulinitet, der praksiser som har vært forbeholdt kvinner gjøres tilgjengelige for menn, sier Sandvand.

Den feminiserte mannen

Men blant disse praksisene er altså ikke husarbeid og barneomsorg. Først og fremst handler feminiseringen i Mann om kroppsforbedring og utsmykning, ifølge Sandvand. 13 prosent av artiklene handler om mote, kosmetikk og utseende, mot 4 prosent i Vi Menn 2001 og mindre enn 1 prosent i Vi Menn 1977. Sandvand tror det store innslaget av stoff om stil og utseende gjør det ekstra viktig for Mann å holde seg unna andre stoffområdet som regnes som feminine for å ha troverdighet som ”mannsblad”.

- Det handler om balanse. Selv om man kan eksperimentere med kjønnsmarkørene er det viktig at sluttproduktet framstår som ”maskulint nok”. For eksempel ligger heteroseksualiteten som en slags grunnmur for maskuliniteten som presenteres i Mann. Homoseksualitet tematiseres bare på humorsidene, og da med tydelig markert distanse. Så lenge man er tydelig på at begjæret retter seg mot kvinner, kan man sjonglere med ”overflatetegn” og fremdeles være en ”riktig” mann.

Hvilke feminine praksiser som tas inn i varmen og hvilke som fremdeles overlates til kvinnene er langt på vei kommersielt bestemt, tror Sandvand. Det er betraktelig flere annonsekroner å hente på å skrive om ansiktspeeling og manikyr for menn enn på artikler om støvsuging og bleieskift.

Nykonservativt Vi Menn

Vi Menn og Mann er de to dominerende mannebladene på det norske markedet, med opplagstall på henholdsvis 107.769 eksemplarer per uke og 15.713 per måned (tall fra 2003). Begge bladene gis ut av Hjemmet Mortensen og henvender seg til litt forskjellige målgrupper; selv om begge bladene retter seg mot menn med høy inntekt og høyt forbruk er Manns målgruppe noe yngre (20-40 år mot 25-50 år) og har høyere utdanning.

Sigrid Sandvand mener de to bladene tilbyr hver sin måte å orientere seg i et samfunn med stadig mer fragmenterte og uoversiktlige kjønnede representasjoner og relasjoner.

- Vi Menn kan forstås som en trygg havn i denne situasjonen. Bladet holder fast på den tradisjonelle maskuliniteten på en nærmest nykonservativ måte. Forskjellsdiskursen, understrekingen av forskjellen mellom kjønnene er sterkere i 2001 enn i 1977. Faktisk framsto Vi Menn generelt mer likestillingsvennlig for 27 år siden enn det gjør i dag. I 1977 fjernet for eksempel redaksjonen Ukens modell fordi de mente spalten var kvinnefiendtlig. I 2001 var forsida mer erotisk enn noensinne.

På den andre sida framstår Mann nærmest som en idekatalog for mulige maskuliniteter, der menn kan få impulser og hjelp til å utvikle sin maskulinitet, ifølge Sandvand.

- Mann representer den framvoksende urbane middelklassemaskuliniteten, der kompetanse knyttet til livsstil og populærkultur er viktig, og hvor det å finne sin individuelle stil framholdes som et ideal. Her er altså mote og kroppspleie viktige komponenter.

Positiv utvikling

Sandvand tror ikke den feminiserte maskuliniteten som presenteres i Mann nødvendigvis er positiv sett med feministiske øyne.

- Det at både menn og kvinner blir forbrukere av skjønnhetsindustriens produkter gir ikke nødvendigvis et likestilt samfunn. At populærkulturen nå også objektiverer menn har jo heller ikke ført til mindre objektiverende framstillinger av kvinner.

- Synliggjøring av nye måter å praktisere sitt kjønn på kan virke frigjørende og grensesprengende for publikum. Hvilke kroppstegn en bærer kan få mindre betydning, mens andre kulturelle forskjeller og kategorier blir viktigere.

Sandvand tror likevel ikke Mann har en slik frigjørende effekt.

- Mangfoldiggjøringen her utspiller seg i hovedsak innenfor markedsliberalistiske rammer, rammer som ikke gir rom for hele mangfoldet, sier hun.