Etter tokjønnsmodellen

Postfeminisme er et nytt post i rekken av: postkolonialisme, postmodernisme og poststrukturalisme. Og det handler altså ikke om at kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen mener vi lever i tiden etter feminismen. Det handler om behovet for at feminister fortsetter å problematisere, reflektere og tenke på nytt.

– Det feministiske prosjektet har alltid lagt vekt på behovet for selvrefleksjon, understreker hun, og legger til: – Postfeminisme innebærer at det igjen er behov for å reflektere over spørsmål som lett blir uproblematiserte selvfølgeligheter. Som for eksempel: Hvem tilhører det feministiske ’vi’ og hva er kravene du må oppfylle for å bli en del av dette ’vi’et’? Når det konstrueres et ’vi’ er det alltid fare for å ekskludere ’de andre’, derfor behøves stadige diskusjoner om feministisk identitetspolitikk.

Femininitet løsrevet fra kvinnen - maskulinitet fra mannen

Mühleisen mener at feminister ikke har vært kritiske nok i forhold til den tradisjonelle femininiteten. – Vi tar det som en selvfølge at en oppegående mann har et refleksivt forhold til maskulinitet, men stiller ofte ikke de samme refleksive kravene til femininitet, påpeker hun. Selv stiller hun spørsmål og utfordrer rammer – både for det feminine og maskuline. Er det nå så sikkert at man trenger å operere med to kjønn, med en tokjønnsmodell basert på forskjellstenkning og heteronormativitet? Hvorfor ikke tenke seg det feminine frigjort fra kvinnen og det maskuline løsrevet fra mannen? Wencke Mühleisen gjør det. Hennes utopi heter postkjønn, og handler om å avskaffe det hun kaller kjønnets katastrofale betydninger. – Postkjønn innebærer at mennesker ikke lenger tvinges inn i roller på grunn av sitt kjønn, og heller bruker de spillmulighetene som ligger i maskulinitet og femininitet, det vil si at maskulinitet ikke begrenses til menn og femininitet ikke begrenses til kvinner. Mangfold er selve lakmustesten i et demokratisk samfunn, understreker hun.

Anne Kat. og Dorthe

Noen benytter seg av disse mulighetene, og de gjør det på fjernsyn. I boka Kjønn og sex på TV. Norske medier i postfeminismens tid går Wencke Mühleisen blant annet Anne Kat. Hærland, Jon Almås, Kristine Koht, Dorthe Skappel og Anbjørg Sætre Håtun (helseprogrammet Puls på NRK1), nærmere etter i sømmene. Og mens de tre førstnevnte utfordrer rammene ved å iscenesette maskulinitet og femininitet tidvis frakoblet konvensjonelle kjønnsforventninger, iscenesetter de to sistnevnte seg som henholdsvis pin-up og erotiserende blikkfang, mener Mühleisen.

Det de sistnevnte gjør er det ’vanlige’. Kvinnelige programledere på TV er stort sett 25-40 år, de spiller på utseende og på sin heteroseksuelle attraksjonsverdi. Mühleisen tar utgangspunkt i tre kategorier; soap som henviser til kvinners antatte evner som formidlere av følelser, den heteroseksuelle blikkfangfunksjonen og pin-upen som iscenesetter sin kropp på en mer selvbevisst erotisk måte. Men det finnens altså noen> eksempler på programledere som representerer burleske unntak. I boka framhever hun Christine Koht fra TV-serien Koht VS J Diva (NRK-2002) som ett av de fremste. – Hun bringer med seg et overskudd, en humor og samtidig en troverdighet som er ny. Hun leker med blikkfangfunksjonen kvinner tradisjonelt tildeles, men hun gjør det med et skjevt blikk, mener Mühleisen. Anne Kat. Hærlands parodier er eksempel på noe av det samme.

– Anne Kat. Hærland bryter og leker med konvensjonene. På den ene siden spiller hun beredvillig opp til blikkfangfunskjonen – på den andre er hun langt fra den streite heteroseksuelle blondinen. Eller hva vet vi om hva hun egentlig er? Poenget er at hun iscenesetter seg selv som promiskuøs og utfordrende, og bryter med forutsetningene som er knyttet til kvinners seksualitet. Hun tematiserer det å ha et forhold til flere menn samtidig og spiller på sin seksuelle appetitt. Hun utfordrer skjønnhetspresset ved å spille satirisk på sin egen kropp. Hun pirker på de trange rammene for hvordan en kvinne på TV bør være, påpeker Mühleisen.

Å iscenesette seg som sexobjekt kan gi frihet

Anne Kat. Hærland og en del andre, leker med det feminister tradisjonelt har kritisert og avvist: de spiller på egen seksualitet. – Og de finner seg ikke i at dette blir betraktet som en. tradisjonell obkjektivisering. Snarere er det en måte å utfordre konvensjonene på, mener Mühleisen.

– Feministisk medieforskning har med rette kritisert kvinners reduksjon til blikkfang. Likevel er avseksualisering eller nøytralisering ikke nødvendigvis en anbefalelsesverdig strategi i den visuelle medieoffentligheten, skriver hun i boka. Mühleisen viser til at flere stiller spørsmål ved om denne strategien rett og slett virker innskrenkende på kvinners mulighet til å uttrykke seksualitet og subjektivitet. Å finne opp nye måter å gjøre dette på er ikke bare enkelt. – Dermed er det også til en viss grad blitt legitimt å spille på kulturelt gjenkjennelige koder for kvinnelighet – om enn med større rom for kombinasjoner, distansering og satire, mener hun.

– Anne Kat. Hærlands kroppslige iscenesettelse og uttrykksmåter, bekrefter konvensjonell kvinnelighet. Samtidig gir denne gjenkjenneligheten henne stor frihet til å leke med og plukke fra hverandre tradisjonell feminin atferd, påpeker Mühleisen. Ved hjelp av likegyldighet, arroganse, aggresjon, distanse og satire skaper hun en avstand som gir et stort register å spille på. Å iscenesette seg som seksuelt blikkfang blir både en bekreftelse av stereotypier og en motstrategi, fordi det er gjort med en overdrivelse som skaper distanse.

Men pen må kvinnen være

Det finnes likevel en grense for kvinner som eksperimenterer med egen iscenesettelse på fjernsyn: de bør ikke gi avkall på ungdom og penhet. Det finnes enda ikke noe kvinnelig motstykke til Kristopher Schau på fjernsyn, påpeker medieforskeren. – Han eksperimenterer med kropp, maskulinitet og seksualitet og gir totalt avkall på penheten. Han kan gjøre det, og det er god underholdning. Men kan du tenke deg en kvinne i fullt kroppslig forfall i et butikkvindu på Karl Johan? Det vil si det er tenkbart, men det ville neppe slå igjennom i underholdningsfjernsyn.

Wencke Mühleisen har imidlertid eksempler fra kunstfeltet som viser at kvinner kan framstå som avskyelige, de også. Den amerikanske fotokunstneren Cindy Cherman har vist bilder av seg selv iscenesatt som ille tilredt lik og som stor kvisete rumpe. Cherman leker med ulike utgaver av Cherman. – I det moderne finnes et sterkt krav om autensitet, helhet og om å ’være seg selv’. Da ansees du som god og troverdig. Det kunstnere som Cherman gjør er å iscenesette seg selv på ulike måter – slik viser de at identitet ikke er noe enhetlig og fastlagt, men en prosess der man stadig endrer seg. I en slik prosess er kulturelle bilder og fortellinger viktige, fordi de gir oss et repertoar som betinger hvem vi har blitt og hvem vi kan bli understreker Mühleisen.

Alternative kulturelle bilder

Vi forventer å finne samfunnskritikken i vitenskapen, i kunstfeltet og i den såkalte seriøse offentligheten, men i postmoderniteten formuleres kritikken også på uventete steder. Du kan også finne den i et fjernsynsprogram eller glanset magasin, i det som tradisjonelt er blitt forbundet med kommersiell lavkultur, påpeker kjønns- og medieforskeren. – Vi må forholde oss kritiske til markedskreftene i media, men samtidig se potensialet for utfordringer og kritikk som ligger der. For husk at kommersielle medier er avhengige av stor lydhørhet for nye trender enten de er estetiske, sosiale eller politiske: alt som kan bevege mennesker.

Mühleisen mener populærkulturen har stor effekt fordi den spiller på opplevelser, på det sanselige og på det nære. – TV viser fram og etablerer kulturelle bilder som grunnlag for identitetskonstruksjoner – og bildene er i stadig endring, underlagt forhandlinger. Kvinnelighet, mannlighet og seksualitet settes i spill.

Det skjer blant annet i serier som ’Homsepatruljen’, ’Ally McBeal’, ’Friends’, ’Sex og singelliv’. – Men det foregår selvfølgelig ikke alltid på en politisk korrekt måte og det foregår i en kommersiell setting – derfor er dette også forbundet med ubehag og med kompromisser, sier hun. Likevel mener Mühleisen den refleksjon, debatt og de forhandlinger som skapes gjennom disse kommersielle TV-bildene har potensiale i seg til å være en del av endringsprosesser. – Gjennom mediale uttrykk som viser nye distinksjoner, forskjeller og forståelsesmåter av kjønn og seksualitet, får disse en form for sosial legitimitet som ikke fantes tidligere, påpeker hun i boka.

Demokratisering

– Skillene mellom såkalt seriøs journalistikk og populærkultur viskes ut, både når det gjelder dramaturgi, kommunikasjonsformer og henvendelsesformer, påpeker kjønns- og medieforskeren. Hun betrakter ikke dette i et entydig forfallsperspektiv – hun ser det også i et demokratiperspektiv. Et fenomen som talkshow har brakt inn tema som ikke sto på dagsorden tidligere – og mange ’andre’ stemmer, som kvinner, fargede og seksuelle minoriteter. I tillegg gjør de noe feminister tradisjonelt har vært opptatt av: – Populærkulturen nyordner skillet mellom det private og det offentlige. Diskusjoner om seksualitet, prostitusjon, incest og vold i hjemmet begynte i populærkulturen, i ukebladenes spalter for eksempel. Det betyr ikke at populærkulturen er entydig god, den bør betraktes med kritisk blikk. Men det er ingen tvil om at den har brakt fram alternativer til en politisk og kulturell elite bestående av hvite, middeladrende menn, understreker Wencke Mühleisen.