Solveig Bergman er hjemmehørende i Finland. Men selv definerer hun seg som en ekte nordist. Fra 1991 til 1994 var hun den første koordinatoren for nordisk kvinneforskning, og da Nordisk ministerråd bestemte seg for å institusjonalisere dette samarbeidet – fikk hun i 1995 jobben med å utrede etableringen av det som ble NIKK. Det betyr ikke at hennes horisont stopper ved grensestolpene rundt Norden. Bergman er selv forsker, har tilbrakt en periode som stipendiat ved J.W Goethe Universitetet i Frankfurt, og tok doktorgraden i sosiologi på å sammenligne 1970- og 80-tallets nyfeministiske kvinnebevegelse i Vest-Tyskland og Finland.
Men nå er det Oslo som gjelder, i minst fire år til. Da NIKK i sin tid skulle lokaliseres var det flere som meldte sin interesse, Universitetet i Oslo gikk av med seieren. Nå har NIKKs ’jordmor’ flyttet etter, og skal tilbringe de neste årene på kontorene som ligger vegg i vegg med Ullevål Stadion. Hun kommer til en institusjon som siden starten i 1995 har vokst fra en til ti ansatte. En fantastisk og svært kompetent gjeng, mener Bergman.
- Og da er jeg ærlig, understreker hun.
Forskning, koordinasjon og informasjon
NIKK er et mangfoldig institutt, nærmere bestemt et samarbeidsorgan for feministisk, kvinne, manns-, kjønns- og likestillingsforskning. I arbeidsoppgavene ligger forskning og arbeid med å fremme, initiere, koordinere og informere om kvinne- og kjønnsforskning i og utenfor Norden.
- Hvilke ambisjoner har du for perioden du skal lede instituttet?
- Hovedlinjene i arbeidet vil jeg videreføre, sier Solveig Bergman.
NIKK er underordnet de nordiske likestillingsministerne, og må være lydhøre for politiske signaler. De kommer gjerne i form av oppdrag om utredninger og prosjekter, men også i form av støtte til forskningsinitiativ. To aktuelle prosjekter handler om pornografisering av det offentlige rom og om støtte til norsk mannsforskning.
- Men NIKK kan og skal også fungere autonomt – og ta egne forskningsinitiativ, understreker hun.
- Og hvis du spør hvilke del av NIKKs arbeide jeg vil fordype og styrke, så er svaret forskningssiden. NIKK skal fortsatt være forskningskoordinator på nordisk nivå. Men i tillegg håper jeg å kunne videreføre egen forskning, initiere ny forskning ved NIKK, knytte til oss gjesteforskere fra Norden og Europa, samarbeide med sentrene for kvinne- og kjønnsforskning, men også styrke kontakten med forskere utenfor de etablerte kvinne- og kjønnsforskningsmiljøene.
Forskerskole og konferanse
Rett rundt neste sving ligger oppstart av Nordisk forskerskole i tverrvitenskapelig kjønnsforskning. Den er sikret 1 million kroner hvert år i en femårsperiode fra Nordisk Forskerutdanningsakademi (NorFA), og var en av fem søkere som vant fram i konkurranse med over 50 andre potensielle forskerskoler. Susanne Knudsen, som er seniorforsker ved NIKK, står i spissen for dette arbeidet sammen med professor Nina Lykke ved Tema Genus ved Linköpings universitet.
- Så er det nordisk konferanse på Island i juni som skal handle om kvinnebevegelsen. Jeg håper den vil lede til mange nye prosjekter, både hva gjelder forskning og oppbygging av dokumentasjon om nordiske kvinnebevegelser gjennom tidene. Dette er viktig slik at vi ikke glemmer formødrene våre, understreker Solveig Bergman.
En nordisk plattform i Europa
- Hvordan vurderer du det nordiske samarbeidet kontra det europeiske?
- Midt på 1990-tallet, da Sverige og Finland ble medlemmer i EU, var det mange som mente at det nordiske samarbeidet nærmest ville bli irrelevant. Jeg ser det ikke slik. Snarere gjør det europeiske samarbeidet at behovet for en nordisk plattform øker. Vi skal være varsomme med å lage mytebilder av hvor spesielt og bra Norden er, men på et par viktige områder skiller vi oss ut.
- Det er et faktum at vi er små samfunn med nærhet mellom beslutningstakere og grasrot, og at vi i større grad enn i resten av Europa er opptatt av at begge kjønn skal ha mulighet til å kombinere foreldreskap og lønnsarbeid, framhever Bergman.
Samtidig understreker hun at hva kvinne- og kjønnsforskning angår, er Norden langt fra unike. På dette området finnes sterke forskningsmiljøer mange steder i verden.
- Nederland og USA, for eksempel, har sterke kvinne- og kjønnsforskningsmiljøer. Men de har ikke et så sterkt statlig likestillingsapparat som vi har i Norden. Hos oss finnes en dialog mellom femokrater og likestillingsaktører i staten på den ene siden, og kvinne- og kjønnsforskere på den andre. De kan sette seg ved samme bord og forstå hverandres synspunkter. Blant et flertall av politikere i Norden er det stor forståelse for at kvinne- og kjønnsforskning er viktig.
Pluralisme
- Opplever du markante forskjeller innen Norden i hva som vektlegges innenfor kvinne- og kjønnsforskningen?
- Mangfoldet innenfor kvinne- og kjønnsforskningen er stort, men her er ingen distinkte forskjeller de nordiske landene imellom – forskjellene er ofte større innen det enkelte land. Vår oppgave i NIKK er å se pluralismen – og ikke ta parti for bestemte retninger eller ståsteder. Vi skal fremme mangfoldet. Pluss at vi må verne om at Norden ikke bare er Skandinavia. Jeg synes for eksempel det er viktig å få med miljøer fra mitt hjemland som ikke er svensk-språklige.
Forskning om kvinnebevegelsen
Solveig Bergman har som nordist, også vært opptatt av forskjeller innenfor Norden. Og da særlig i forhold til den nye kvinnebevegelsen, det vil si den som vokste fram gjennom 1970- og delvis 1980-tallet. Doktorgraden hun tok ved Åbo Akademi i 2002, om den nyfeministiske kvinnebevegelsen i Finland og Vest-Tyskland, gir en klar forståelse av at feminisme og feministiske arbeidsmetoder ikke var likedan fra land til land.
- I Norden utgjør kvinnebevegelsen i Danmark og Finland to ytterpunkter. Danmark var ganske lik Vest-Tyskland, med en politisk kultur som var antiautoritær og grasrot-orientert. I Finland derimot var den politiske kulturen mer preget av hierarkier, der fantes så og si ikke sosiale bevegelser før i skiftet mellom 1970- og 80-tallet. Grasrot-deltakelse ble aldri en etablert del av det politiske livet, sier Bergman. Hun mener en årsak var at den nye venstrebevegelsen ikke fikk fotfeste i landet. I stedet var mange intellektuelle og studenter tiltrukket av sovjetkommunismen. En annen årsak var at moderniseringen kom seint. Forskjellene i politisk kultur preget også 1970-tallets kvinnebevegelse.
- I Danmark startet de tidlig med Rødstrømpebevegelsen. De var radikale feminister, autonome og påvirket av den antiautoritære venstrebevegelsen. Rødstrømpene var dels en fortsettelse av 1960-tallets ungdomsopprør, dels en protest mot mannsdominansen i det. Og de sto for en klar konfrontasjonspolitikk i forhold til myndighetene, understreker hun.
Finland var som sagt annerledes.
- Der var ikke kvinner spesielt aktive i nye sosiale bevegelser og nyfeministene ble aldri sterke. Men kvinners yrkesdeltakelse og politiske organisering har lengre tradisjoner i Finland enn i de øvrige landene. I både Finland og Sverige var det sterke og selvstendige kvinnebevegelser innenfor de politiske partiene, og hit ble mye engasjement kanalisert. Kvinneaktivistene ble styrt inn i statsapparatet og det etablerte systemet, og rakk ikke bli en motmakt på utsiden, konstaterer Solveig Bergman.
Nye generasjoner
Bergman mener forskjellene har jevnet seg mer ut nå. Noen vil mene at det skyldes liten aktivitet, over hele linja.
- Men kvinnebevegelsen er langt fra død, understreker hun.
- Mange av debattene som foregår i dag, om kropp og om vold – for eksempel, har klare paralleller til 1970-tallets diskusjoner. Men hver ny politisk generasjon må definere seg på nytt. Jeg håper det skal bli mulig å føre forskningen om kvinnebevegelsen videre, gjerne med felles prosjekter i Norden, påpeker NIKKs nye leder.