Feminisert presse?

 Onsdag deltok Eide, og mer enn hundre andre kvinner, pluss noen menn, på møte om pressens kjønnsbilde. Tallene viste at det fortsatt er ganske skjevt, ikke bare i andel kvinnestemmer på trykk, men også i medienes styrerom, i ledelsen og blant redaktørene. Over 9 av 10 aviser i dagspressen ledes av menn. I redaktørsjiktet under, der også politiske redaktører, utenriksredaktører o.l. teller med, er det litt bedre. Der er bare litt i overkant av 80 prosent menn.

Maskulinitet i endring

Slike telleøvelser er det mange som ikke liker, kanskje fordi vi ikke liker resultatet, påpekte Wencke Mühleisen, kjønn- og medieforsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Det bekrefter stereotypiene av kvinner og menn, og skjuler forskjellene innad i kjønnskategoriene. Telling er viktig og nyttig mente hun, for å se på strukturelle skjevheter. - Men det ligger en begrensning i tellemetoden, det dekker over endringer som er på gang innenfor kjønnskategoriene.

Som eksempel brukte hun noen av de unge menn som den siste tiden har markert seg i kjønnsdebatten med romaner, filmer, essays og kronikker.

- Innholdet i noen av romanene, filmene og innleggene som handler om kjønn, er en teamtisering av hvordan menn – ofte unge menn, forsøker å hanskes med den utfordringen det er å ikke ha en fastspikret maskulinitet. Det er i et kjønnsforskningsperspekiv både spennende, interessant og viktig. Lars Ramslie sin roman ’Fatso’ er ett eksempel på en interessant problematisering av tradisjonell maskulinitet. Kjønn i seg selv garanterer ikke for en bestemt type egenskap, understreket hun.

Det fikk hun sterk støtte for hos en av de unge mennene som var invitert for å delta i debatten, Aslak Nore, journalist og spaltist i Klassekampen.

En annen side ved den nevnte kjønnsdebatten og de unge menn er uttrykk som ’vaginalstaten’, og påstander om at kvinnene har overtatt makta i kjønnsmarkedet, har definisjonsmakten når det gjelder moral og feminiserer offentligheten.

Konsekvenseksperter

Det var enighet om at det har foregått en feminisering av media de siste årene. Men hva innebærer det? Medienes feminisering synes å være synonymt med intimisering, tabloidisering og kommersialisering, ble det påpekt. Noe som har fint lite med feminisme å gjøre. Men det innebærer også demokratisering, ved at perspektivet oftere snus nedenfra og opp og at mangfoldet øker. Eide påpekte blant annet at det blir stadig vanligere å trekke fram det hun kalte ’konsekvensekspertene', det vil si personer politiske vedtak og nyheter berører direkte. Når Pensjonskommisjonens forslag presenteres, illustrerer de fleste aviser, radio – og TV-kanaler dette med eksempler på hva forslagene innebærer for mannen eller kvinnen ’i gata’. Disse konsekvensekspertene er ofte kvinner. Det er bra og viktig, mente hun. Men det kan likevel bli skjevt hvis disse konsekvensekspertene for ofte framstår som ofre – og hvis alle de andre ekspertene som får ordet er menn.

Blikkfang

Dessuten synes det å være en betydelig skjevhet i hvilke kvinner som får taletid og spalteplass. Her foregår en form for aldersdiskriminering. Unge kvinner gis plass og det snakkes om krav til iscensettelse.

-Dette er gemt og morsomt når man er i 20 og 30-årene, men hvordan er dette når man blir eldre, spurte hun.

Foreløpig synes alder å ramme kvinner hardest, understreket Eide. Mens eldre menn framstår med autoritet og tyngde, forsvinner de eldste og viseste kvinnene. Hun mente dette har sammenheng med hvems blikk media først og fremst vil tilfredsstille. Og at menn fortsatt har forrang her.

Motvillige kilder

Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, mente en viktig grunn til at kvinner er i mindretall blant kildene – er at de er svært motvillige kilder. Her fikk hun støtte av Jan-Erik Larsen, fra A-pressen. Han redegjorde for at kvinner ofte er tilbakeholdne med å uttale seg, bruker tid på å bestemme seg for om de vil stille opp, retter på det journalistene skriver og ikke vil fotograferes.

-Så det jeg vil kalle makelighetssyndromet og innendørssyndromet i norske redaksjoner – kombinert med tidspress, gjør at man bruker de kildene som har uttalt seg før - og de er gjerne menn, sa han.

Farvel Taliban

Det finnes imidlertid eksempler på aviser som har gjort noe med dette. Larsen framhevet Nordlys i Tromsø, som har satt i gang prosjekt ’Farvel Taliban’. Det startet med en opptelling som viste at kvinner bare var representert i 16 prosent av stoffet Nordlys hadde på trykk.

- Det var nesten flere sjarker enn kvinner på trykk i den avisen, sa Jan-Erik Larsen.

En gruppe kvinner, med Marit Rein – en av avisens redaktører - i spissen, tok affære. I dag har de klare forpliktelser og målsettinger i avisen, både om å øke andelen kvinner i redaksjonen og i det redaksjonelle stoffet.

A-pressen er ellers langt fra å være et likestilt konsern. Av 48 aviser er det bare 4 som ledes av en kvinne. Og når de nå arbeider med å utvikle framtidas aviskonsept, har kvinneperspektivet vært ganske fraværende, sa Larsen. Han trodde imidlertid at det som har skjedd i Nordlys, og påtrykk fra kvinnene der, gjør at dette perspektivet i større grad vil være representert når konklusjonene skal trekkes.

Nedenfra

Hva gjør man så hvis målet er å skape bedre kjønnsbalanse fram mot neste gang Elisabeth Eide teller. Er det en mulighet å ta krav om kjønnsbalanse inn i Redaktørplakaten eller Vær varsom-plakaten, spurte en av tilhørerne.

- Min erfaring er at reformer som pålegges ovenfra ikke alltid virker så bra, sa Elisabeth Eide.

Hun mente endringer som vokser fram nedenfra ofte gir vel så effektive resultater.

Så spørs det hva Nordlys og andre gode lokale eksempler, som Trønderavisa og Asker og Bærum Budstikke, kan gi av synergieffekt.