Blant russiske kvinner og gamle ungkarer

Grensen mellom Norge og Russland i nord er samtidig grensen mellom ekstrem rikdom og ekstrem fattigdom. En konsekvens er at prostitusjonstrafikken i dette området er snudd i forhold til hva som er vanlig: den går fra storby på russisk side – til områder med spredt bosetting på norsk side, til Tana for eksempel. Kommunen er stor i areal, men har bare 3.000 innbyggere. På slutten av 1990-tallet endret bildet av Tana seg fra å være en attraksjon for laksefiskere, til å bli stedet hvor russiske prostituerte ble busset over grensen til campinghytter – blant annet i Skipagurra, 60 kvinner i uka på det meste. Tana framsto en periode som Norges bordell.

– Jeg ønsket å studere prostitusjon som et samfunnsfenomen, noe som i liten grad er gjort tidligere. For når det forskes på prostitusjon, konsentrerer man seg gjerne om de prostituerte eller om horekundene. Prostitusjonens betydning for samfunnet og hvordan den berører oss alle, undersøkes sjelden, understreker Hanne Størset. Og fortsetter:

– Jeg ville undersøke hvordan ’du og jeg’, ’vi og oss’ forholder oss til og forstår prostitusjon – og hvordan dette påvirker livene og oppfatningene våre. Jeg ville studere prostitusjon relasjonelt, som noe som foregår mellom mennesker i samfunnet.

Det gjorde hun i sin hovedoppgave i sosiologi: ”Tilfellet Tana” – Bygdesamfunn i møte med organisert prostitusjonstrafikk. Prostitusjon forstått relasjonelt.

’Russerdamer’

Hun fant at folk i Tana stort sett ikke ville forholde seg til at prostitusjon hadde noe med dem å gjøre. Prostitusjonstrafikken var ikke noe folk på deres arbeidsplass eller deres skole var del av. Dette var noe ’de andre’ holdt på med.

De andre kvinnene var russiske damer, ’russerdamer’. Samtidig var det også mange andre med russisk bakgrunn i området, og det var viktig for folk å ikke stigmatisere russere som gruppe.

– Alle syntes det var viktig å omtale russiske kvinner på en positiv måte. Flere av de som aktivt tok stilling mot prostitusjon fortalte at de ofte tenkte på en prostituert når de så en russisk kvinne, men at de ikke ville tenke slik – og derfor motarbeidet slike oppfatninger. De var opptatt av å ikke fordømme en hel gruppe kvinner, sier Størset.

Andre av de hun intervjuet hadde et litt annet utgangspunkt.

– De mente at det som foregikk i kommunen ikke handlet om prostitusjon, så lenge de som deltok i det ikke selv kalte det prostitusjon. De understreket at det var slemt å dømme, og at alt snakket om at det foregikk prostitusjon egentlig var det største problemet. De understreket at det også er mange norske damer som prostituerer seg, og snakket gjerne om at de russiske kvinnene var fattige. At de solgte sex for å skaffe mat til seg selv og til barna sine. Samtidig mente de at flere av de som kom ikke var av de fattigste i Russland, siden enkelte både kjørte Mercedes og gikk i pels, forteller Størset.

Uttalte motstandere av prostitusjonstrafikken, og de som mer eller mindre godtok den – hadde med andre ord en ting til felles: De ønsket ikke å fordømme de ’andre’ kvinnene; ’russerdamene’.

’Gammelungkarer’

Motsatsen til russiske kvinner ble omtalt som ’gammelungkarer’. Dette var, i folks bevissthet, kundene. Og mens folk vegret seg for å kalle ’russerdamene’ prostituerte, var det ikke noe problem å omtale ’gammelungkarene’ som kunder. Denne gruppen menn var det ikke mange som hadde mye positivt å si om.

– De ble beskrevet som alkoholiserte, til dels voldelige og som sosialklienter, sier Størset.

’Gammelungkar’ var ikke synonymt med ungkar. Dette var en særskilt type ungkar, en taper det også fantes omtanke for blant folk i lokalsamfunnet.

– Etter at ’russerdamene’ kom ble det sagt at flere av disse ’gammelungkarene’ var blitt nøyere med å vaske håret, hadde kjøpt ny dress og spyttet ut snusen. Enkelte mente det var bra, og at disse karene fikk et bedre og mer verdig liv på grunn av ’russerdamene’. Andre påpekte at de ved å gå til prostituerte gjorde noe flertallet i bygda syntes var uakseptabelt. Og at de dermed fjernet seg ytterligere fra fellesskapet, påpeker Hanne Størset.

’Russerdamene’ kom utenfra og var lette å betrakte som ’de andre’. ’Gammelungkarene’ hadde bodd i bygda bestandig. Men de ble omtalt som så annerledes at det ble mulig å betrakte også dem som ’de andre’, som en gruppe utenfor ’det vanlige’ fellesskapet i Tana.

Alle kjente noen

Så er spørsmålet om det virkelig bare var disse ’andre’ som deltok i prostitusjonstrafikken. Hanne Størset mener den var mer utbredt enn som så.

– Folk kunne si at det var verre når familiefedre var kunder. Og det var en del rykter om at samfunnstopper i kommunen: politikere og folk i administrasjonen, var blant horekundene, understreker hun.

Så enten ble det sagt at gammelungkarene var kjøperne, eller det ble understreket at alle kjøpte – til og med samfunnstoppene.

– De som forsvant i denne måten å snakke om det på var ’vanlige’ folk, det vil si konkrete personer som man kjente, påpeker Størset.

Standpunkter som kostet

For en del av de som tok aktivt stilling mot prostitusjon var det imidlertid et poeng at dette nettopp handlet om ’vanlige folk’. De satte ’merkelappen’ prostitusjon også på det folk de kjente foretok seg, og lot være å omskrive det til å handle om noe annet. De sa at prostitusjon er negativt ikke bare for de som deltar, men også for samfunnet som helhet. Derfor angår det alle når ’noen’ driver med dette. Å innta slike standpunkter kostet, fordi det innebar å fordømme handlingene til folk man lignet og kjente godt.

– De jeg snakket med hadde sønner som kanskje en dag kom hjem med russisk dame. De hadde en nabo som sist vinter, når det var på det kaldeste, kasta ut ’russerdama’ si. Det handlet om treneren, om faren og onkelen. Det ble så nært, for selv om den geografiske avstanden mellom folk ofte er stor, er prostitusjonen vanskeligere å gjemme bort her enn i Oslo. Der kan bordeller etableres i områder med mye kontorer, eller i boligområder der folk flytter mye inn og ut. Folk behøver sjelden å forholde seg til det direkte. I Tana er alt mer gjennomsiktig, og de fleste hadde vanskelig for å kalle det som foregikk knyttet til konkrete personer de kjente – for prostitusjon, understreker Størset.

Protest

Noen mente man skulle la være å bry seg, og la voksne menn få gjøre som de selv ville. Men alle var ikke enige i det.

– Fire-fem kvinner i Tana rykket ut og sa: ’Det foregår prostitusjon her, og dette vil ikke vi ha’. Noen mente disse kvinnen hengte ut kommunen sin til spott og spe for hele Norge - ja, for hele verden. Og at de burde holdt kjeft. Samtidig var det mange som ble med dem på å protestere, understreker Størset.

Etterhvert organiserte deler av lokalsamfunnet seg mot prostitusjonstrafikken og kommunestyret gjorde vedtak mot prostitusjon.

Hanne Størset mener det både må gå an å si at prostitusjon handler om helt vanlige mennesker, at det ikke handler om ’de andre’. Og at det går an å aktivt protestere og si at man ikke vil ha prostitusjon i bygda eller i byen – uten at man dermed fordømmer enkeltmennesker.

– Jeg mener ikke at prostitusjon er vanlig eller skal betraktes som vanlig. Jeg mener det er noe samfunnet bør ta avstand fra. Men det betyr ikke at man tar avstand fra personene i prostitusjon. Det må kunne gå an å fordømme folks handlinger uten å fordømme menneskene det gjelder, understreker Størset.

Men – lett er det ikke. Det viser tilfellet Tana.