Forbudte følelser

Forsker Ulla-Britt Lilleaas ved Universitetet i Oslo har intervjuet seksten menn med erfaringer fra toppidretten om deres liv i skjæringspunktet mellom familie og arbeid, om forståelser av kropp og helse og om håndtering av trøtthet, kroppslige plager og følelser.

Lilleaas presenterte foreløpige resultater fra prosjektet på seminaret 'Masculinites, bodies and emotions' som ble arrangert av Senter for Kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

Elefantsyndromet

- Både mine og andres studier tyder på at menn i mindre grad enn kvinner snakker om sine lidelser, mange benekter at noe er i veien og lider heller i stillhet. Denne tilbaketrekningen kalles elefantsyndromet, for det sies at elefanter lider i ensomhet og trekker seg tilbake når de skal dø, forteller Lilleaas.

I følge Lilleaas snakker mennene sjelden med hverandre om utfordringer de står ovenfor i hverdagen. Enkelte gir uttrykk for at det er vanskelig å ta opp egne problemer med lagkamerater og lagledere. De forteller om konkrete erfaringer der livskriser bagatelliseres og usynliggjøres. Forholdet mellom mennene er preget av at det er vanskelig å vise fram sine sårbare sider.

Lilleaas spør hvorfor mennene ikke bryter ut av en mannskultur de ikke føler seg komfortabel med.

- Mennene jeg har intervjuet ser ut til å være involvert i en mannskultur med lite rom for svakhet. De møter klare oppfordringer om å ’ta seg sammen’ også i situasjoner der livet snus på hodet.

Følelser til besvær

Følelser er viktig informasjon til kroppen, når følelsene blokkeres kan det få store konsekvenser for den enkelte. Utbrenthet, høyt blodtrykk, depresjoner, søvnløshet, irritasjon og aggresjon er noen av de kroppslige konsekvensene mennene i Lilleaas materiale forteller om.

Hun etterlyser forandringer av menns kroppslige vaner.

- Fortrengning av følelser som på lang sikt kan føre til sykdom og større eksistensielle kriser er ingen god livsstrategi, påpeker Lilleaas.

- Mennene jeg har intervjuet savner en annen måte å være sammen med andre menn på. De snakker sjelden med hverandre om problemer. Både i jobbsammenheng og i det sosiale samværet legges det vekt på å opprettholde kontroll over følelser og atferd som synliggjør mennenes sårbarhet, sier hun - og fortsetter:

- De møtes stadig av krav om å være harde og maskuline i tradisjonell forstand. Studier viser at menn sjelden tillates eller tillater seg selv å vise sine innerste følelser. De arbeider hardt for å opprettholde en form for selvkontroll som ofte gir seg uttrykk i en splittelse mellom kropp og sinn.

Den nye farsrollen

Lilleaas har tatt utgangspunktet i mennenes egne erfaringer og endringer i maskulinitetskulturer. Mennene som er intervjuet fordeler seg på en gruppe yngre og en gruppe litt eldre menn, som alle er eller har vært toppidrettsutøvere.

- I dag kombineres forsørgerrollen med en aktiv farsrolle. Dette gir grunnlag for at mennene får nye kroppslige erfaringer. Nærhet til egne barn og mer fokusering på tilstedeværelse i omsorg for andre kan være med på endre mennenes selvoppfatning. Samtidig møter disse mennene stadige krav om å være sterke, kontrollerte og utholdende. Innenfor en idrettskontekst er konkurranse og kamp bærende elementer. Å presse kroppen til det ytterste blir en kroppslig vane som i stor grad står i et motsetningsforhold de nye kroppslige erfaringene, understreker Lilleaas.

Dagens menn skal lykkes på flere arenaer, der det stilles ulike og til dels motsetningsfylte krav. Flere av mennene mener at det var lettere å være mann før i tiden, da forventningene ikke var så komplekse. De yngre mennene gir uttrykk for at de ikke klarer å innfri de motsettningsfylte forventningene. De sier det er vanskelig å kombinere kravene som stilles til dem som toppidrettsmenn med å være en god og nærværende far.

Lilleaas påpeker at det særlig er de yngre mennene som mener det er vanskelig å kombinere idrett med familie. De ønsker å prioritere familie og et likeverdig forhold til sin partner, samtidig betyr trening og konkurranse alt. Den litt eldre gruppen menn møter ikke på samme måte motsetningsfulle krav. De presenterer seg som menn med alt under kontroll. Kravet til rollen som moderne far og ektefelle er mindre preserende for dem.

I beredskap for jobben

Lilleaas pågående forskning bygger på et tidligere prosjekt der både kvinner og menn beskrev kroppene sine som maskiner. Kvinnene beskrev kroppen som en maskin, som stadig var i beredskap for familien – de kjente plikt og ansvarsfølelse for de nære relasjonene. For mennenes del var kroppen i det store og hele i beredskap for jobben.

Lilleaas stiller i sitt nye forskningsprosjekt spørsmål ved hva som skjer med kroppen når den stadig skal være i beredskap. Hun undersøker hvilket språk mennene har for å sette ord på denne type beredskap.

- Mennene beskriver mye tretthet, de bruker kroppen som verktøy for å håndtere hverdagens krav. De ønsker seg sterke kropper som ser bra ut, de beskriver en situasjon der de stadig jobber for å få større og sterkere kropper. Mennene bruker kroppen som et verktøy til å ta kontroll over følelser og de mer feminine sidene ved seg selv, understreker hun..

Homoerotisk angst

- Vi ser ofte spontane klemmer, kyssing og omfavnelser på idrettsarenaen. I en slik sammenheng er det greit for mennene å vise følelser. Men når det handler om å snakke eller gi uttrykk for mer alvorlige følelsesmessige problemer, møter de både motstand i seg selv, fra lagkamerater og fra trenere. I samværet mennene i mellom legges det vekt på lek, spøk og kontroll, sier Lilleaas.

Hun spør hva som stopper dem i å snakke med hverandre.

- Det kan se ut til at mennene får homoseksuelle assosiasjoner når det nære, private og intime bringes på banen. På sportsarenaen tillates menn å vise følelser, men det finnes uskrevne regler både for hvilke type følelser de kan vise fram, og for hvordan disse følelsene kan uttrykkes. I en idrettskontekst blir redselen for ikke å være mann nok fremtredende. Den sterke markeringen av tradisjonell maskulin identitet kan komme til uttrykk gjennom fleiping med det homofile, påpeker Lilleaas.