Voldtekt - et spørsmål om samfunnssikkerhet

Kristin S. Scharffschers mastergradsoppgave har tittelen A time for Gender? Protection against rape in refugee camps. Med det innførte hun feministisk teori og kjønnsperspektiv i studier om samfunnssikkerhet, der dette slett ikke fantes fra før.

- Jeg bestemte meg for å oppsøke en sårbar gruppe i den mest usikre situasjonen jeg kunne tenke meg; kvinner på flukt fra en væpnet konflikt i Afrika, sier Scharffscher.

Nå er hun i gang med å utarbeide et doktorgradsprosjekt slik at disse studiene kan videreføres.

Retningslinjer som ikke følges opp i praksis

Mastergradsoppgaven ble laget etter feltarbeid i Jembe-leiren, en av Flyktningerådets leire i Sierra Leone på Afrikas vestkyst. Leiren ble etablert tidlig i 2001. Scharffscher intervjuet ledere, hjelpearbeidere og kvinnelige flyktninger i leiren. I tillegg snakket hun med ledere i Flyktningerådet lokalisert i Sierra Leones hovedstad Freetown, og i Oslo. Og hun besøkte andre leire i Sierra Leone. Hun fant at det ikke eksisterte noe gjennomtenkt opplegg for hvordan best unngå kjønnsbasert vold. At Jembe-leiren framsto som veldrevet og forholdsvis trygg, var mer et resultat av flaks, tilfeldigheter og individuelle hjelpearbeiders innsats - enn av planer og rutiner. Dette til tross for at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i 1991 kom med retningslinjer for hvordan kvinner på flukt kan beskyttes mot kjønnsbasert vold.

- Få av de jeg snakket med hadde hørt om disse retningslinjene. Mer enn et tiår etter at de ble vedtatt, ignoreres de fortsatt når flyktningeleire etableres, understreker Kristin S. Scharffscher.

Halvparten av landets befolkning på flukt

En stor andel av verdens 40 millioner flyktninger er kvinner og barn. 13,5 millioner av flyktningene er såkalt internt fordrevne, det vil si flyktninger i eget land. I mars 2002 bodde nesten 7000 kvinner og menn i Jembe, mange av dem flyktninger i eget land. Nesten halvparten av befolkningen i dette landet ble tvunget på flukt som resultat av en brutal borgerkrig der rekruttering av barnesoldater hørte til dagens orden. Og der voldtekter ble brukt for å manifestere makt både av opprørerne, av regjeringsstyrkene og av FNs fredsbevarende styrker.

- Dagens generasjon unge kvinner, som har vokst opp i Sierra Leone under borgerkrigen, har vært særskilt utsatt for ekstreme former for mannlig maktmisbruk. I et bestemt opprører-kontrollert område ble jenter under 18 år omtalt som ’den tapte generasjonen’, da de gjennom hele 1990-tallet hadde vært utsatt for systematiske fysiske overfall og seksuelt slaveri, forteller Scharffscher. I flyktningeleirene er det heller ikke trygt.

Voldtekt – et usynlig problem

- Livet i en flyktningeleir er ustabilt med svekket sosial kontroll, noe som gjør kvinner sårbare. I en rapport publisert av britisk Redd Barna og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) om seksuell utnytting av barn i Liberia, Guinea og Sierra Leone, ble det hevdet at til og med hjelpearbeidere i flyktningeleire bruker sin autoritet og makt til å utnytte kvinnelige flyktninger. Rapporten beskriver hvordan seksuelle tjenester kreves som betaling for mat, medisiner og andre tjenester, sier Scharffscher.

Undersøkelser som ble gjort i etterkant bekreftet aldri disse påstandene, men de avdekket at seksuell undertrykking av kvinnelige flyktninger er utbredt.

- I Jembe-leiren hadde det, da jeg ankom, nylig skjedd et forsøk på voldtekt av to unge jenter. Her var både vitner til ugjerningen og andre bevis. Seinere fant jeg ut at overgriperen var tatt med til politiet, men at de hadde frigitt han. Flere fortalte at det er vanskelig å få overgripere dømt. Noe som ikke akkurat oppmuntrer kvinner til å levere anmeldelser, forteller hun, og legger til:

- Seksuelle overgrep blir usynlige fordi de forties. Å ha blitt utsatt for voldtekt betraktes som en skam. Da er du uren og bør gjemmes vekk. I tillegg kommer frykten for HIV og AIDS som ytterligere bidrar til at kvinner ikke forteller hva de har vært utsatt for.

Uklart hvem som har ansvaret

UNHCRs retningslinjer var ment å bidra til å øke bevisstheten og gjøre problemet synlig. Men de omsettes altså ikke i praksis. Å legge skylda på den enkelte bistandsarbeider for dette, mener Scharffscher er like feil som å si at store oljekatastrofer skyldes menneskelig svikt. Hun mener det handler om systemsvikt i organisasjoner.

- Jeg fant at retningslinjene ikke i tilstrekkelig grad kommuniseres fra høykommissæren til de frivillige organisasjonene og til hjelpearbeiderne i flyktningeleirene. Kjønnsbasert vold vies liten oppmerksomhet både i skriftlig materiale og i møter. På dette området råder ansvarsforvirring, mangel på oppmerksomhet og prioritering. Det er få eller ingen rutiner for opplæring, kommunikasjon og tilbakemelding. Bistandarbeiderne lokalt ventet på instrukser fra sin ledelse, mens disse lederne avventet instrukser fra UNHCR eller fra de som finansierer hjelpearbeidet i hjemlandet. Det var uklart hvem i organisasjonen som faktisk hadde ansvaret for kjønnsspørsmål og sikkerhet knyttet til dette, påpeker hun.

Lite opplæring – fraværende rapportering

Scharffscher mener opplæring av hjelpearbeidere er et kritisk punkt. Det er mye gjennomtrekk i organisasjonen, stadig nye ansatte fra forskjellige land og ofte lite overlapping. Jembe-leiren hadde nylig fått en britisk, kvinnelig leder da Kristin S. Scharffscher ankom.

- Mange av kvinnene i leiren rapporterte at den nye lederen gjorde mye for dem, og at hun lyttet til dem. Mitt inntrykk var at dette i stor grad skyldes hennes private initiativ, ikke den opplæringen hun hadde fått, forteller Scharffscher.

- En annen kvinnelige leder jeg snakket med, mente at kjønnsbevisstheten blant de lokale hjelpearbeiderne ofte var helt fraværende – siden nesten alle var menn. Mange menn benektet at seksuell vold forekom, siden de hadde vakter som regelmessig patruljerte og siden ingenting ble rapportert. Denne kvinnen mente mennene ignorerte problemet og manglet kunnskap.

Vann og latriner

Å øke sikkerheten for kvinner innebærer blant annet å sørge for at flyktningeleiren ikke konstrueres slik at overgrep blir lette å gjennomføre. Retningslinjene til UNHCR ber hjelpeorganisasjonen om å være særlig oppmerksomme på lokalisering av latriner, vannposter, medisinutlevering og distribusjon av mat. I tillegg langsiktige tiltak som utdanning av kvinner, informasjonskampanjer for å endre menns holdninger og kvinnekvoter i lokale komiteer hvor beslutninger fattes.

- Tilgang til rent vann og ved er svært viktig for kvinners sikkerhet, understreker Scharffscher. - Å hente vann og ved er kvinners oppgave, og hvis de må gå langt for å finne dette – kanskje til og med overnatte ute på veien hjem - blir de sårbare for overfall.

I Jembe-leiren var det god tilgang til vann og ved. - Men det skyldes mer tilfeldigheter enn at lederne for leirene fulgte retningslinjene fra UNHCR. Problemer med å bore etter vann på stedet gjorde at de tok vann fra elva rett ved, renset og filtrete det for så å bringe det inn i leiren, slik at kvinnene kunne hente det der, forteller Scharffscher.

Lokalisering av latriner nær leiren og god belysning i nattemørket, er også viktige tiltak.

- Kjønnsbasert vold og voldtekter er resultat av maktmisbruk og et rigid kjønnsrollemønster, men at voldtekter skjer kan også betraktes som systemsvikt i en organisasjon, mener Scharffscher.

En organisasjon med planer og rutiner som tar sikte på å forebygge kjønnsbasert vold, kan i hvert fall redusere risikoen og øke tryggheten betydelig.

Tydeliggjør ansvar

Et internasjonalt seminar holdt i 2002 identifiserte fire årsaker til at UNHCRs retningslinjer ikke ble fulgt godt nok: ressursmangel, reduksjon i antallet som jobber i felten, mangel på kvinnelige ansatte og at flytkningkvinner ikke deltar der beslutningene treffes.

- Jeg mener imidlertid at dette ikke først og fremst er et spørsmål om ressurser, understreker Kristin S. Scharffscher.

- Det er snarere et spørsmål om at prioriteringene bør endres, og at det bør gjøres små, men effektive endringer i det operative fokuset og i rutiner i organisasjonene. Det handler om å øke bevisstheten.

Scharffscher mener det bør være klare ansvarsforhold kombinert med stor fleksibilitet i organiseringen av leirene. - De som befinner seg nærmest et problem, bør være ansvarlige for å løse det. Samtidig må de som daglig leder arbeidet for UNHCR og de frivillige organisasjonene være ansvarlige for at forhold som angår kjønnsbasert vold integreres i planer, rapportsystemer og oppfølgingsrutiner. Lederne i de frivillige organisasjonene må ha ansvaret, dette bør ikke delegeres til eksperter på kjønnsspørsmål, som bare er tilstede av og til. Voldtekt er ikke et kvinneproblem, det er et problem for hele samfunnet, avslutter Kristin S. Scharffscher.