Hilde Gunn Slottemos ferske doktoravhandling i historie handler om menn og mannlighet ved Norsk Koksverk i Mo i Rana i tidsrommet 1950 – 1980. Koksverket ble vedtatt etablert av Stortinget i 1961, blant annet for å trygge avsetningen av kull fra Svalbard. Virksomheten startet i 1964, og her jobbet det mellom 300 og 350 ansatte helt fram til nedleggelsen i 1988. I koksovnene ble kull omdannet til koks og spalteproduktene gass, tjære og råbensol, ved en temperatur på 1050 grader. Støvet, skitten og varmen, dominerer i fortellingene fra arbeidsplassen.
Gjennom egne intervjuer med 17 tidligere koksverkansatte, bruk av 19 intervjuer fra Rana Museum sin samling, og diverse skriftlig materiale - har Hilde Gunn Slottemo studert hvordan maskulinitet ble utviklet i akkurat dette miljøet, i akkurat denne perioden. Forholdet til kvinner og familie er viktig, men vel så sentralt for maskuliniteten er forholdet til andre menn, mener Slottemo.
- For det er i relasjon til andre menn at en mann oppnår makt og ære, understreker hun.
Likhet menn imellom
- Ære og verdighet er for disse mennene sterkt knyttet til likhetsnormer. Forestillingene om likhet var koblet til et hierarki av menn. Det var viktig for koksverksarbeiderne å ikke stå under funksjonærene og arbeidere på Jernverket. Likeverdighet handlet om lønn, men også om likebehandling i forhold til andre goder – som rett til å kjøre privatbil inne på industriområdet og gratis kaffe fra bedriften. Dette var goder funksjonærene hadde, men som arbeiderne var utelukket fra. Så de krevde å få det, noe som resulterte i at funksjonærene mistet både kaffen og retten til bilkjøring. Det var imidlertid helt OK for de som hadde framsatt kravene. Slik jeg tolker dette handlet det ikke nødvendigvis om at koksverksarbeiderne skulle oppnå goder, men om at det skulle være likt. I den sammenhengen ble bilkjøring og gratis kaffe symboler på plassering i et hierarki, sier Slottemo. Hun mener likhet utgjorde et viktig grunnlag for gruppens identitet. Det markerte også hvem som var ekskludert.
- Når mennene brukte begrepene likhet og likestilling handlet det om forholdet menn imellom. Kvinnene sto på utsiden av dette, likheten omfattet ikke dem. Dette var ikke så merkelig når det var snakk om Koksverket, der var det lenge nesten bare menn. Men i innlegg i avisen fra den tida, som speiler den større samfunnsdebatten, brukes også begrepene likhet og likestilling nesten utelukkende om forholdet menn imellom. Eller rettere sagt; begrepene er kjønnsblinde, men de omhandler menn. Det er interessant – for i dag brukes begrepet likestilling nesten kun om forholdet mellom kvinner og menn.
Kvinner i produksjonen – ingen trussel
På midten av 1970 - tallet ble de første kvinnene ansatt i produksjonen på Koksverket. Kommunal- og arbeidsdepartementet fant det på den tida rimelig å stille krav til statsbedriftene om å legge forholdene til rette for ansatte av begge kjønn. Mennene var i utgangspunktet skeptiske. Forutsetningen, mente Koksverksklubben, var at kvinnene måtte bli helt likstilte med menn når det gjaldt valg av arbeidsplasser innenfor fabrikkporten, slik at de ikke ble tildelt de letteste jobbene. Her skulle ingen særbehandles. Og ville egentlig kvinnene klare så tungt og møkkete arbeid? Løsningen ble i første omgang prøveordninger, med kvinnelige ferievikarer og hjelpearbeidere.
- Og det gikk ganske smertefritt, forteller Slottemo.
Årsaken var, mener hun, at kvinnene aksepterte den ’rådende orden’, både når det gjaldt utføringen av arbeidet og det sosiale arbeidsmiljøet. De gjorde en god jobb, og det var ingen opprørere blant dem.
- Kvinnene kunne bruke uttrykk som: ’Når du ska vær i lag med ulva, så må du tut i lag med ulva’, for å fortelle hvordan de tilpasset seg de spillereglene som allerede fantes, sier Slottemo.
En av mennene oppsummerte erfaringene slik: ’De greid det jo like bra som mannfolk’. Mennene og det maskuline var normen for hvordan omgangsform og det kollegiale forholdet skulle være. Kvinnene var ikke så mange heller, bare 10 – 15 produksjonsarbeidere av mer enn 300 ansatte totalt. Slik ble de mer et unntak fra regelen enn en potensiell trussel som varslet store forandringer. Likevel mener Hilde Gunn Slottemo at antallet kvinner ikke var hovedårsaken til harmonien. For de unge AKPerne som begynte å jobbe på Koksverket i samme periode var heller ikke så mange, men de ble betraktet som en trussel og de skapte konflikt.
- Jeg mener det var fordi ml-erne på en helt annen måte truet likheten og dermed også æren, understreker hun. I tillegg utfordret ml-erne normene for ansvarlighet.
AKPerne en trussel
- AKPerne brøt med forståelsen av ansvarlighet i arbeidslivet; de manglet respekt for arbeiderbevegelsens tradisjoner, og de aksepterte ikke rammene satt av industrikapitalismen og sosialdemokratiet. Tvert imot hevdet de at arbeiderne var ’nede’, det vi si at de var utbyttet og undertrykt under disse systemene. Og at de, ml-erne, var arbeiderklassens redningsmenn som skulle befri dem fra undertrykkelsen. Dermed brøt de også med synet koksarbeiderne hadde på seg selv, som likeverdige, selvstendige og ansvarlige. Arbeiderne forsto seg slett ikke som undertrykket. De opplevde at de gjennom fagforeningsarbeidet hadde oppnådd aksept for prinsippene om likeverdig behandling i bedriften, blant annet når det gjaldt regulert arbeidstid, sykelønn og pensjoner. De betraktet seg som likeverdige i forholdet til funksjonærene, understreker Slottemo – og legger til:
- Jeg mener stridighetene mellom AKPere og andre arbeidere ved Koksverket ikke kun handlet om partipolitikk og kamp om makta i fagforeningene. Det handlet også om at AKPerne utfordret noen svært sentrale symboler for mannlig stolthet og ære.
En gruppe tyske sjefer og arbeidere som jobbet ved Koksverket en periode hadde omtrent samme effekt.
- Tyskerne hadde andre normer for samhandling, og de tyske arbeiderne ble forstått som underdanige. De brøt med likhetsnormene, noe som slett ikke ble godt mottatt. En skikkelig arbeider ved Norsk Koksverk i Mo i Rana kunne ta kaffepausen når han selv ville!
Ansvarlighet, trygghet, stabilitet
Ansvarlighet var knyttet til jobben, til politikken og til andre menn. Men det var også knyttet til kvinnene og familien.
- Begrepet kan brukes for å beskrive hva som skjedde i overgangen fra å være en ung jypling til å bli voksen mann. Å bli voksen handlet om å bli forstått som ansvarlig. Mange av mennene hadde mye ulik arbeidserfaring før de begynte på Koksverket. Flere hadde vært sjømenn, enten i utenriksfart eller som fiskere. De hyllet jobbskiftet de hadde vært igjennom. Å være industriarbeider ga mulighet til ansvarlighet, til stabilitet, til det faste og trygge. De fikk muligheten til å være tilstede i familien, forteller Hilde Gunn Slottemo.
Forsørge familien
En sentral del av det maskuline prosjektet var det økonomiske forsørgeransvaret for familien. – Mennene var det forsørgende kjønn. Kvinnene hadde ansvaret for fellesskapet på hus- og hjemområdet. Kvinner kunne ta lønnet arbeid, men de kunne ikke bli lønnsarbeidere. Lønna ble fortolket som en ekstrainntekt. Og kvinnenes lønnsarbeid ble forklart og begrunnet som sosialt, noe kona gjorde for å treffe andre mennesker. Mennene på sine side kunne hjelpe til i huset, men det ble først og fremst forstått som galant, understreker Slottemo.
Reglene for den kjønnete arbeidsdelingen endret seg imidlertid, med generasjonene - men også i den enkelte arbeiders livsløp. Dermed er dette noe som også preger de eldste arbeidernes fortellinger.
- Når de snakket med meg om familie, barn og husarbeid tilpasset de ofte fortellingene om fortida til dagens likestillingsideologi og idealer. Det var tydelig at jeg ble oppfattet som en representant for et likestilt samfunn, og at de derfor følte behov for å unnskylde og bortforklare egen manglende deltakelse i husarbeid og omsorg på 1950- og 60-tallet. De har gjort noe i fortida som ikke er i overenstemmelse med normene i nåtida, sier Hilde Gunn Slottemo.
En av mennene fortalte at han en gang på 1950-tallet skulle hente ei barnevogn til den nyfødte sønnen. Han måtte gå forbi fiskebruket hvor han arbeidet, og alle kom ut for å se han trille barnevogn. ’Man må jo berre godta at det va sånn’, forklarte han – nå etterpå.
- Jeg tolker det som de vil forklare at normene for hva som passet for menn og hva som passet for kvinner den gangen var så sterke, at det nærmest var umulig å bryte ut uten å bli latterliggjort. I de yngres fortellinger framholdes lik og rettferdig fordeling av husarbeidet som et gode og et ideal, som de gjerne vil leve opp til. Alle, både de yngste og eldste, forholder seg til en norm om lik arbeidsdeling, og det å delta i husarbeidet som en maskulin plikt. Det betyr ikke at de praktiserer likedeling av husarbeid, men de vet godt hvordan dette bør være, understreker Slottemo.
Hva som betraktes som maskulint har med andre ord endret seg – også menn imellom.
Hilde Gunn Slottemo er dr.art i historie fra NTNU i Trondheim (Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet) med avhandlingen Fabrikkarbeider, far og forsørger. Menn og mannlighet ved Koksverket i Mo i Rana, 1950 1980. Hun bor i Verdal og er nå ansatt av Rana historielag for å skrive Rana sin historie. Slottemo har sin arbeidsplass på Høgskolen i Nord Trøndelag, Levanger.