Tradisjonelle gutter – moderne jenter

Inger Marie Kristine Nystad sin hovedfagsavhandling i pedagogikk er blitt bok: Mannen mellom myte og modernitet. Bakgrunnen for prosjektet var undersøkelser som ble gjort i Kautokeino/Guovdageaidnu som viste at gutter i liten grad tar utdanning. Nystad slo seg ikke til ro med forklaringen som ble gitt; at guttenes foreldre ikke tok utdanning. For jenter med foreldre uten utdanning gikk videre, både til videregående skole og høgere utdanning

Føre reindriften videre

Høsten 1999 intervjuet hun 7 gutter mellom 23 og 25 år. Noen med utdanning ut over grunnskole, andre uten. I tillegg til intervjuene har Nystad gjort feltarbeid, og snakket med foreldre, besteforeldre, lærere og jevnaldrende jenter. Hun er opptatt av hvilke forventninger om tilhørighet og mestring som stilles til guttene, og om omgivelsenes forventninger er samsvarende med utdanningssystemets. Hva er viktigst for å livberge seg i lokalmiljøet; skolebasert kunnskap eller erfaringskunnskap? Og hvilke utfordringer møter guttene som språklig og kulturell minoritet, dersom de går videre i utdanningssystemet.

- Forventningene til guttene, særlig de som kommer fra reindriftsnæringa og primærnæringene for øvrig, er at de skal føre familietradisjonen videre. Og siden særlig reineiere er en høystatusgruppe i det samiske samfunnet er de også premissleverandører for andre. I storsamfunnet er mobilitet et ideal, men slik er det ikke i samme grad her. I hvert fall ikke for guttene. Jentene derimot har ingen naturlig plass i forhold til reindrift. Så forventningene til dem er at de skal ta utdanning. Litt forenklet kan vi si at guttene forventes å ta vare på tradisjonen, jentene forventes å ta vare på det moderne, sier Kristine Nystad.

Lære av livet

Folk i Kautokeino er knyttet til naturen og til reindriften, dermed er de også bærere av en stor tradisjonell kunnskapsbase, som går i arv fra generasjon til generasjon.

- Hva er kunnskap? spør Nystad.

Er det bare slikt som formidles av utdanningsinstitusjonene, eller er det også det som formidles mennesker i mellom i lokalsamfunnet?

- Det eksisterer en annen kunnskapsbase enn den vitenskapsbaserte, understreker hun.

- Erfaringer og tradisjoner som går i arv fra den ene generasjonen til den neste, er svært viktig i Kautokeino. Det er kunnskap som handler om å mestre livet og vidda, kunnskap det ikke finnes læreplaner for – men som må læres ved å være i naturen, erfare naturen og ved å kommunisere med andre.

Særlig handler dette om å lære reindrift. Noe som ikke er gjort i en håndvenning. Reindriftskunnskap består i kjennskap til individuelle reinsdyr og deres atferd, områdenes typografi, klima, siidatilpasninger, duodji (samisk kunsthåndverk) og kunnskap om snøscootere og andre kjøretøy. Et annet viktig område er språk; bare om snø og føreforhold finnes det nærmere 200 begreper på samisk, og dessuten et uttall begreper som omhandler reinen beskrevet etter blant annet hår, horn og alder. Og ved å være ute med reinflokken tilegner en seg i tillegg evnen til å kommunisere med andre. Alt dette er livsviktig kunnskap for gutter som skal leve og overleve i Kautokeino/Guovdageaidnu. En rein med ditt reinmerke er bare din så lenge du selv er tilstede. Dersom du er for mye borte, blir reinen din overtatt av andre. Vel er skole viktig, men reinen er levebrødet.

- Mange foreldre sa; Guttene bør begynne med reindrift, så kan de ta utdanning seinere.

Årsaken er enkel, mener Nystad, mens boklig lærdom er noe du kan skaffe deg etter hvert – er det som overleveres mellom generasjonene avhengig av kommunikasjon, og av at de yngre er med de eldre i praktisk arbeide.

Nystad mener dette er en forklaring både på at gutter ikke tar utdanning, og at mange har svært stort fravær fra grunnskolen. En del tar opp igjen fag seinere, som deltidselever. Skolen taper ofte når valget er om gutten skal være med reinflokken eller sitte på skolebenken.

- Utdanning hindrer marginalisering i forhold til storsamfunnet, men kan samtidig føre til marginalisering i forhold til det samiske samfunnet – i hvert fall i forhold til reindriftssamfunnet, understreker Nystad.

Å bli voksen er å mestre

For en gutt i Kautokeino/Guovdageaidnu handler det å bli voksen om ’olmmáiduvvat’. Slik Kristine Nystad tolker dette innebærer det å ha styrke til å mestre oppgavene alene. Det forventes at mannen skal være sterk, god i praktisk arbeide og flink i naturen. Og idealet om å være garra olmmài og mestre livet i naturen, gjelder også for de som ikke har sitt daglige virke der. Man skal kjenne reinmerker, enten man jobber på vidda, på kontor, eller på skolen.

For en gutt er mestring og tilhørighet grunnleggende. Tilhørighet handler både om slekta og om naturen.

Tilsvarende krav stilles ikke til jentene. Foreldregenerasjonens vurdering er, slik Nystad erfarer det, at jentene mangler den tøffheten og styrken som er nødvendig. Hennes oppgaver er knyttet til husholdet, til reproduksjon – og gjerne til utdanning slik at hun kan ha et eget yrke og spe på familieinntekten. Mekaniseringen har gjort at kvinner ikke er så viktig i selve reindriften lenger. - Det er blitt mer og mer vanlig at familien bor i bygda, mens far og guttene er hos reinflokken, påpeker Nystad.

I møte med det moderne

Så er spørsmålet; hvordan fungerer disse tradisjonene i møte med vår tid? Nystad viser til beregninger som synliggjør at levemåten i Kautokeino/Guovdageaidnu er i endring. Fram til 1960 var 65 prosent av befolkningen der knyttet til reindrift og kombinert gårdsdrift. Andelen som lever av rein og primærnæring er lavere i dag, men det anslås fortsatt at 40 prosent er knyttet til reindrift. Likevel er arbeidsledigheten forholdsvis høy. Dette har imidlertid foreløpig ikke ført til stor utflytting. Her er det store ungdomskull, og få flytter. Nystad mener en viktig forklaring er at kommunen både er sentrum og periferi; sentrum i forhold til det samiske og periferi i forhold til det norske.

Det er særlig guttene som blir. Nystad har ingen entydig forklaring på hvorfor det er slik. Men hun spør:

- Er det slik at guttene i det aktuelle Kautokeino/Guovdageaidnu i større grad har utviklet kompetanse på områder som ikke blir tillagt noen verdi i det norske miljøet eller i bymiljøet. At de vil føle at den høye statusen de har i hjemmemiljøet, ikke har noen verdi i en by, for eksempel?

Motsetning vitenskap - erfaring

Man kan ta videregående kurs 1 og 2 i reindrift i videregående skole. I tillegg tilbyr skolen i økende grad mulighet til å ta fag på deltid. Og begrepet ’realkomptanse’ gir mulighet til å dokumentere det man kan, men ikke har eksamenspapirer på. Nystad mener alt dette er positivt. Likevel er her klare utfordringer og problemer. Hun dokumenterer motsetningene mellom skolens vekt på kunnskap basert på vitenskap, og lokalsamfunnets vekt på erfaringer og tradisjon. Nystad påpeker at skolen er blitt mer teoretisk som følge av reformene på 1990-tallet. Det boklige og teoretiske premieres i klasserommet, mens det praktiske verdsettes utenfor skoleporten. Guttene i lokalmiljøet forventes å være tradisjonelt maskuline, mens dette er krav som passer dårlig med de skolen stiller. Språklige vanskeligheter og rasisme i forhold til det samiske kan også fungere som en barriere mot utdanning. Men hvorfor er dette barrierer som først og fremst gir utslag i forhold til guttene?

- Jentene må mestre barrierene, for de har ikke noe annet valg. Det er guttene som foretrekkes i primærnæringene, påpeker Nystad.

Og deres valg om ikke å ta utdanning bidrar uten tvil til å opprettholde bosettingen i kommunen. Samtidig kan de gi dem andre problemer i møte med storsamfunnets krav.

I skjæringspunktet

- Vi er i et skjæringspunkt mellom den tradisjonelle og den moderne tankegangen. Den vide og store naturen som omringer oss i bygda holder vår ånd i det tradisjonelle – selv om ytre forhold har endret seg enormt de siste 30 årene, skriver Kristine Nystad.

Kanskje gjelder det for storsamfunnet å ikke tvinge noen til å velge enten tradisjon eller det moderne, men litt av hvert på en gang. Å ha respekt for det en av Nystads eldre informanter ’Ellen-Anne’ påpeker: ’Jeg har kunnskaper, jeg har erfart alt’.