Kvinner – langt fra makta i fiskerisektoren

- Alle land på den nordlige halvkule preges av at kvinnene flytter fra distriktene og inn til byene lenger sør. Hvorfor ikke ta i bruk kvinners kompetanse der de er, sier Ingunn Limstrand, samfunnsgeograf og prosjektleder ved Kvinneuniversitetet Nord.

- Kvinner har høyere utdanning, over 6o prosent av alle uteksaminerte kandidater fra universitet og høyskoler er kvinner. Vi er normalt utrustet, legger hun muntert til, har allsidig kompetanse og erfaring, fornuft og samfunnsinteresse. Med vårt prosjekt ønsker vi ikke bare å presentere kritikk av fiskerinæringa, men å se på hvordan kvinnene reelt kan komme med i utviklingen av næringa.

Arktisk Råds forum for bærekraftig utvikling, som er et internasjonalt organ for 8 nasjoner på den nordlige halvkule, er oppdragsgiver for Ressursforvaltningsprosjektet,Kvinneuniversitetet Nord nå arbeider med. En del av dette består i å se på kvinners innflytelse i fiskerisektoren.

Nylig var forskere fra Canada, Island, Grønland, Sverige og Norge, samt representanter fra Sametinget til stede ved Kvinneuniversitetet Nord, for å drøfte hvorfor kvinner er uten stemme i arktisk fiskeriforvaltning. Dette skal belyses i en rapport som framlegges for ministermøtet i Arktisk Råd høsten 2004. I tillegg til de nevnte land er også Russland, USA, Danmark og Finland med i rådet.

Som et bakteppe for Ressursforvaltningsprosjektet er krisen i fiskeriene i Barentshavet og situasjonen på New Foundland, der torskefisket brøt helt sammen i 1992. Det fikk katastrofale følger for lokalsamfunnene, for familiene og for individene. Det begynte som en økologisk og økonomisk krise, og førte til en sosial katastrofe. Fortsatt er det ikke kommet tilbake levedyktige fiskestammer ved kysten utenfor Canada.

- Dermed kan det heller ikke bli levedyktige lokalsamfunn, noe som er en politisk målsetting for regjeringene i Arktisk Råd - landene, sier Ingunn Limstrand. Ann Therese Lotherington, forsker ved Norut i Tromsø, er utnevnt som leder av styringsgruppen for prosjektet er

Fiskeridepartmentet med kroniske unntak fra Likestillingsloven

- Internasjonalt blir Norge sett som et foregangsland når det gjelder likestilling. På forskersamlingen vakte det derfor forundring at Fiskeridepartementet hele tiden søker unntak fra §21 i Likestillingssloven, som sier at det skal være minst 40 prosent kvinner i offentlige utvalg, sier Ingunn Limstrand.

Hvordan likestilling og ’affirmative action’ eller kvoteringsordninger står i forhold til lovgivning og praksis i de andre Arktisk Råd - landene, vil også bli sammenlignet

-Når det gjelder bestandsforvaltningen kan det se ut som den norske regjeringen lever med et permanent unntak fra Likestillingsloven. For oss er det relevant å spørre om alle berørte grupper er hørt når kvotene settes, og hvem som har retten til å definere risikonivået når det gjelder forvaltningen av naturressurser, understreker Limstrand.

Et annet eksempel som forteller om fraværende kvinner, er fond for forsknings- og utviklingstiltak for Fiskeri- og Havbruksnæringen. Fondet forvalter årlig en kapital på 100 millioner kroner. Sentrale spørsmål her er om storparten av pengene skal gå til eksport- og teknologiorienterte forskningsprosjekt, eller kanskje heller til prosjekter orientert mot varig ressursforvaltning og utvikling av kystområder avhengig av fiskeriene? Ved sammensetningen av utvalget som avgjør hvordan fondet skal benyttes, er Likestillingsloven satt til side. Utvalget består av seks menn og en kvinne.

Prosjektet ’The Marine Norway 2020’ hadde som formål å se inn i fremtiden. Også her måtte det dispensasjon til, i det bare 5 av 45 deltakere var kvinner. Synd, mener Limstrand, for det kan tenkes at kvinner og urbefolkninger vil prioritere annerledes enn trålerrepresentantene.

Når det gjelder den nye oppdrettsnæringen kunne man tro at det ville bli en annen kjønnsrepresentasjon enn i de tradisjonelle fiskeriene. Nordlandsforskning har derimot i rapporten Ei flott næring for tøffe kvinnfolk! Om kvinners rolle i oppdrettsnæringen (Alsos og Pettersen 2001) funnet at det har vært en nedgang i kvinners styrerepresentasjon i næringen de siste 10 årene.

Når Fiskeridepartementet skal utnevne medlemmer til offentlige utvalg og ikke finner kvalifiserte kvinner, må de søke om dispensasjon hos Barne- og familiedepartementet. Når det er utvalg under Fiskeridepartementet, gir departementet dispensasjon sjøl.

Kunnskap er makt

Hvem er det så som spørres når råd og utvalg i fiskerinæringen settes sammen? Som regel Norges Fiskarlag, LO, Norsk Sjømannsforbund, Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening og eierinteressene i fiskerinæringa gjennom Norske Fiskeoppdretteres forening.

- Næringsmiddelorganisasjonene som organiserer de kvinnelige filetarbeiderne og hvor 2/3 av medlemmene er kvinner, kunne spørres oftere, men de regnes sjelden som relevant høringsinstans, sier Ingunn Limstrand, og føyer til:

- I dag er det ingen som har total oversikt over dispensasjonssøknadene. For oss vil det være naturlig å tenke at Likestillingombudet kan være interessert i å ha en oversikt.

Er det kvinner og urbefolkning som skal redde fiskebestandene og stå for en bærekraftig næringsutvikling i kystsamfunnene?

-Jeg har lyst til å trekke veksler på en tankerekke fra da vi gikk i gang med Ressursforvaltningsprosjektet,sier Limstrand.

- Så lenge kvinner ikke blir vurdert å representere relevante gruppeinteresser i fiskerisektoren, kan de heller ikke ha innflytelse over utviklingen innen fiskeriene. Siden menn kontrollerer alle nøklene til den marine arktiske framtida, er kvinnenes rolle begrenset til å forholde seg til konsekvensene av menns avgjørelser. Så som forsker Bente Aasjord sa det på Arktisk Råds - konferansen i Finland i fjor: Hva gjør du når noen har tatt alle nøklene: Kanskje du skifter lås?