Kvinneperspektivet (skal være) ivaretatt i Innvandringshistorien

Norsk innvandringshistorie slik den aldri har vært fortalt før, er nå samlet i et tre-binds bokverk, lansert av Pax forlag for noen dager siden. Fra år 900 og fram til vår tid har sju forfattere og professorer satt seg fore å fortelle historien sett ut fra innvandrernes perspektiv. Hvordan var det å være trell, hvor kom prestene, håndverkerne og kjøpmennene fra? Hvem var adelsmennene og kongene og hvor hentet de sine dronninger? Familieforhandlinger, alliansebygging og tvangsgifting var heller regelen enn unntaket i tidligere tider.

Anne Hjort-Larsen

frilanser@kilden.forskningsradet.no

2. september 2003

- Vi har vært svært bevisst på at det er en spesiell utfordring å synliggjøre kvinnenes deltakelse og rolle i historien, sier professor Knut Kjeldstadli. Han har vært redaktør og prosjektleder for Innvandringshistorien. Det var et av premissene i prosjektet, men det er ikke alltid lett å synliggjøre kvinners liv og virke. De har ikke satt like mange spor etter seg i historien som menn. Manglende kildemateriale setter derfor sine klare begrensninger for hva vi (som historikere) kan komme fram med.

- Jeg skulle betalt svært mye for å kommet over historien til en av de irske trellkvinnene eller utenlandske dronningemnene, føyer han til. De kunne jo vært fortalt til og nedskrevet av en av munkene som fant veien til Norge i middelalderen, antyder Kjeldstadli, som beklager at han så langt ikke kjenner til slike fortellinger.

De sju forfatterne har for øvrig hatt gode medspillere. Over femårsperioden som innvandringsprosjektet har pågått har ikke mindre enn 30 hovedfagsstudenter bidratt med sine oppgaver. Det har vært uvurderlig ble det understreket under presentasjonen av bokverket.

- For noen dager siden la Makt- og Demokratiutredningen fram sin slutt-rapport. To av de kvinnelige professorene la fram hver sin særuttalelse fordi de ikke kjente seg igjen i den livs- og verdensbeskrivelsen som det mannlige flertallet konkluderte med. Hvordan preger forfatterne Innvandringshistorien?

- To av de sju forfatterne har vært kvinner. Det kunne sikkert vært en jevnere fordeling av menn og kvinner – og kanskje en overvekt av kvinner, innrømmer Kjeldstadli. Vi har registrert de siste dagers debatt. Samtidig har vi levd med diskusjonene rundt kjønnsperspektivet på historien de siste par-tre tiårene. Jeg vil hevde at vi for alle epoker virkelig har prøvd å få fram kvinners liv og virke. Hvor godt vi har lyktes får leserne vurdere, men vi har gjort ærlige forsøk.

- Arbeidsvandring, særlige tidligere tiders, er et tema hvor det ikke alltid er like enkelt å ta inn kvinneperspektivet. Hanseatene som eksempel var ungkarer som kom til Bergen for å drive handel. De fikk ikke ta borgerskap eller gifte seg med innfødte, og en av ringvirkningene var at det vokste fram et prostitusjonsmiljø. Andre kvinneskjebner, både i vikingetiden og i middelalderen, var at dronninger ofte var innvandrere.

- De var premiebruder, sier Kjelstadli, utsatt for tvangsekteskap i aller høyeste grad.

Ellers kommer kvinners historie direkte og indirekte fram som hustruer til offiserer og embetsmenn. De bebodde nonneklostrene, og på 1700-tallet fortelles historien om tjenestejentene som kom fra Sverige. Seinere, under det store spranget med moderniseringen på landsbygda, kommer meierskene til syne med sine beretninger. Noe seinere igjen, filetjentene i fiskeværene på kysten. I nyere tid har kvinner vært familieflyktninger sammen med sine menn, og noen av dagens innvandrere er trofe-bruder fra asiatiske land. Jo, det er en annen historie enn mennenes, sier Kjeldstadsli tenksomt.

Ikke fremmedfientlighet, men interessekonflikter

Under presentasjonen av Norsk innvandringshistorie var det et fellestrekk som gikk igjen hos alle de sju forfatterne. Nordmenn synes ikke å ha vært fiendtlig innstilt til innvandrere – fordi de var fremmede, men konflikter oppsto av politiske eller økonomiske årsaker. Dette bildet endret seg mot slutten av 1800-tallet, der raselover og diskriminering på etnisk grunnlag ble lagt til grunn.

- Hva var det man var engstelig for, spurte Kjeldstadli, og trekker fram at den gangen som i dag var store samfunnsendringer på gang. Bondesamfunnet endret seg. Industrialiseringen skjøt fart og byene vokste. Og så gjorde man innvandreren eller minoriteten til syndebukk for moderniseringen.

- Hvis det er noe vi kan lære av historien, er det at angsten lot seg håndtere. Det gikk ikke så galt som man fryktet, slår forfatterprofessoren fast.

Om ikke så mye for den pågående valgkampen, så kan det for innvandringsdebatten i årene fremover, vise seg gunstig å få fram de lange linjene i innvandringen til Norge, slik dette bokverket nå gjør. Innvandring er ikke noe som begynte med pakistanerne i går og Balkan og Midtøstenflyktningene i dag.

Vandring er å forandre – og er en mer normal del av menneskenes tilværelse enn vi ofte erkjenner i dag, særlig hvis vi tenker på bakteppet: 190 nasjonalstater, der det bor ikke mindre enn omlag 5.000 etniske grupper.