Det kan skyldes mangel på penger. For gode ideer av typen ’start et tidsskrift’ avhenger gjerne av penger for at de skal kunne settes ut i livet.
- Da bang ble til, var det takket være tilskudd fra ’Jämställdhetsenheten’ i det svenske Næringsdepartementet og deres prosjekt ’nye informasjonsvegar’, forteller Westerlund.
Etter ett år og fire nummer kunne de søke om statlig kulturtidsskriftsstøtte – og har hatt det siden. Fra 1998 har de også hatt utviklingsstøtte, og mulighet til to fulltidsansatte redaktører. Journalister, skribenter, fotografer og illustratører får ikke en krone for sitt arbeide. bang er med andre ord basert på frivillig innsats.
- Tidsskriftet har status. Det å ha ting på trykk hos oss er en fin referanse, forklarer redaktøren.
Sverige har en feministisk offentlighet
At det ikke finnes noe tilsvarende bang på norsk side av grensen kan også skyldes mangel på feminister, eller lite feministisk debatt, eller fraværende organisering. Sverige har det Ulrika Westerlund kaller en ’feministisk offentlighet’. En svært livskraftig sådan. Hva det kommer av at Norge ikke har tilsvarende er Westerlund slett ikke sikker på, men det har vært slik en god stund.
- Da Nina Björk ga ut boka Under det rosa teppet i 1996, fikk den utrolig mye oppmerksomhet og ble lest av svært mange mennesker, særlig unge jenter. Til tross for at dette er en ganske teoretisk og slett ikke enkel bok om kjønn og kjønnsforskjeller, sier hun.
- Så kom Fittstim i 1999, og det var virkelig boka de unge jentene ventet på. Etterpå har det bare fortsatt. Det finnes svært mange feministiske fanziner , og nesten alle store dagsaviser har egne feministiske skribenter og kommentatorer. Flere av jentene som skrev i Fittstim ble rekruttert til avisene. Så snart det er et tema som kan analyseres eller kommenteres fra et feministisk ståsted – ja så blir det gjort.
I tillegg har politikerne drevet fram saker, mener Westerlund. Hun nevner loven som forbyr kjøp av sex og den nye loven om ’Grov Kvinnofridskränkning’, som begge kom fra samme utredning; ’Kvinnofridsutredningen’, Kvinnemaktutredningen –og for eksempel likestillingsministeren, Margareta Winberg, som stadig tar opp saker.
Flere av de svenske riksdagspartiene har erklært seg som feministiske, og det er bare Kristligdemokratenes leder Alf Svensson som har sagt at han absolutt ikke er feminist.
- Nå er vel det mest noe de sier – uten bestandig å mene så mye med det i praksis. Og man kan jo spørre om alt dette leder noe sted. Kvinnemishandlingsstatistikken og voldtektsstatistikken er fortsatt høy, og kvinnelønnen - i forhold til menns lønn – synker på flere yrkesområder.
En ting er hun imidlertid sikker på;
- Mange unge jenter kjenner seg styrket av feminismen – så det er et poeng i seg at disse sakene hele tiden er på dagsorden og at det diskuteres!
Uavhengig – og noen ganger litt vanskelig
I 1991, da bang startet, fantes det tre andre feministiske tidsskrifter i Sverige: ’Kvinnobulletinen’ tilhørte 1970-tallets Grupp 8, ’Hertha’ tilhørte Fredrika Bremer - forbundet og ’Clara’ tilhørte LO. Dessuten fantes forskningstidsskriftet ’Kvinnovetenskaplig Tidsskrift’. Det var et viktig poeng at bang skulle være frittstående og uavhengig. Slik er det blitt.
- Vi satser på å introdusere tema, starte debatter – og vi vil være en planteskole for kvinnelige skribenter, illustratører og fotografer, sier Ulrika Westerlund.
Leserne er mangfoldige, men de har en ting til felles: interesse for feminisme og ønske om å lese mer om dette enn de finner andre steder. Dessuten er mange av leserne unge kvinner.
- Du behøver ikke ha masse forhåndskunnskaper for å kunne lese bang, understreker redaktøren.
Et bang-nummer formidler alltid fra kvinne- og kjønnsforskningen. Westerlund mener det ikke er noen motsetning mellom forskningsformidling og et tidsskrift som skal favne en vid målgruppe av lesere.
- Vi har ulike typer artikler, og noen er lettere enn andre. Alle har kanskje ikke like stor glede av å lese det samme. Jeg har opplevd å få e-post fra 14-årige jenter med hele lister av ord de ikke har skjønt i siste nummer – og som de ber meg forklare: ’den heteroseksuelle matrisen” for eksempel, hva betyr det? Men jeg tror ikke vi mister lesere på å trykke ganske ’tunge’ artikler. Hvis vi legger oss på et ’lettere’ nivå, er det ikke så stor mening i å lese bang, da får du det samme andre steder.
Smakebiter fra bang
Siste nummer av bang har tema ’oppvekst’. Redaktørene skriver innledningsvis: ’Å vokse opp er ikke gjort i en håndvending, spørsmålet er om man noen sinne slutter med det. Men man kan spørre seg om når og hvordan vårt syn på oss selv og på verden tar form og forandres – hvorfor det hender og hvordan det føles.’ Innledningen følges av en rekke artikler. Her er noen ’smakebiter’:
- Karin Ekman, som er den andre av bangs redaktører, reflekterer over at den 3. bølgens feminister tenderer til å omtale seg selv som ’jenter’ og ikke som kvinner.
- Fanny Ambjørnsen, som er doktorgradsstipendiat i sosialantropologi, skriver om begrepet ’hore’. Hun har intervjuet og studert jenter i videregående skole med ulik klassebakgrunn, for å undersøke hvordan forestillinger om det feminine er koblet til andre kategoriseringer i samfunnet som seksualitet, klasse og etnisitet. Ambjørnsen har observert at det nesten kun er såkalte ’kickerstjeier’, det vil si jenter på yrkesfag som gir litt blaffen, som kalles ’hore’. Jenter som tilhører en type underklasse, skriver hun, og legger til ’like mye som begrepet ’hore’ sier noe om en genus- og seksualitetsordning, peker det også mot etnisitet og klasse’. Ambjørnsen mener at ’hore’ både fungerer som et av de sterkeste stigma en jente kan komme ut for, samtidig er det en mulig posisjon å innta for enkelte jenter. For en del av ’kickerstjeierne’ blir det å selv kalle seg ’hore’ eller å kalle en venninne det, en måte å hanskes med dette på. Ved å selv innta posisjonen som ’hore’ oppnår de å bli mindre sårbare og de kan innkassere enkelte ’seire’ i relasjoner til gutter. Fanny Ambjørnsen påpeker at de ved å gjøre seg fullstendig tilgjengelige samtidig gjør seg ’kulturelt umulige’ å voldta. Klassebakgrunnen gjør at de ikke slipper unna stigmaet, men de finner sin egen måte å hanskes med det på.
- Statsviter og medlem av bangs redaksjon, Marian Bergroth reflekterer i sin artikkel over hvorfor foreldreskap er så koblet til biologi og ekteskap og kjønn og sex. ’Hvorfor kan jeg bare love evig troskap til den personen omverdenen forventer at jeg skal dele seng med? Hvorfor kan jeg ikke få – eller gi – et ’foreldreløfte’? Et løfte om å være foreldre – til barnets beste – uten at det spiller noen rolle hvem jeg har sex med, eller om min partner vil ha barn,’ skriver hun.