Kvinner ikke med da rettsstaten ble til

At rettsstaten - i dag gjerne omtalt som den moderne velferdsstat - omfatter og beskytter alle mennesker på en likeverdig måte, er i følge Aasen ikke en treffende beskrivelse. Hun fremhever rettsstatens mangelfulle ivaretakelse av kvinners interesser og trekker linjene helt tilbake til da de moderne europeiske rettsstater ble dannet:

– Det faktum at kvinner ikke fikk delta da de moderne rettsstater ble dannet, har

skapt et skjevt utgangspunkt som det har vært vanskelig å overkomme. Selv om kirken på 1700-tallet måtte vike for den vitenskapelige fornuft i viktige samfunnsspørsmål, gjaldt ikke dette spørsmålet om kvinners stilling i samfunnet, sier Aasen.

– Kvinnen var ganske usynlig i den filosofi som dannet grunnlaget for de moderne rettsstater, hevder hun.

Kvinnen som 'kontraktspart'

Med John Lockes hovedverk Two Treaties of Government fra slutten av 1600-tallet, ses ansatser til et forsvar for kvinners rettigheter. Til tross for at Lockes hensikt var å utvide menns politiske rettigheter, hevder han i samme verk at kvinnens underordning i hjemmet ikke har grunnlag i noen naturlig rett:

– Locke hevdet at makten i familien naturlig og rettmessig skulle være delt mellom tilnærmet likestilte parter og anerkjente kvinnen som likeverdig 'kontraktspart' i forhold til mannen, sier Aasen. Det var kanskje Lockes morssentrerte forplantningsteori som dannet grunnlag for å styrke kvinnens rettigheter:

– Locke argumenterte for at kvinnens betydelige rolle i reproduksjonen av menneskelivet måtte danne grunnlag for tilsvarende naturlige rettigheter som mannen allerede hadde. Kvinnen skulle derfor ha like rettigheter innad i familien. Han skilte imidlertid strengt mellom et individs rettigheter som offentlig og privat person, og var dermed ikke for kvinners rett til å delta på linje med menn i det offentlige liv, påpeker Aasen.

Den småborgerlige husfruen

Til tross for fokus på familieliv, følelser og fellesskap, representerer den franske opplysningsfilosofen Jean Jaques Rousseaus pedagogiske verk Emile (1762) på mange måter et tilbakeskritt i frigjøringen av kvinnen. Framfor å konsentrere seg om sine egne gjøremål, skulle kvinnen opplæres til lydighet og hjemlige kvinnesysler. I følge Rousseau skulle kvinnen – i motsetning til Lockes tanker – ikke bare være underlagt ektemannens herredømme i offentlige sammenhenger, men også i familien.

– Kvinnen hadde i følge Rousseau ingen plass i det offentlige rom. Hun hadde likevel stor betydning for staten gjennom reproduksjonen og den viktige oppgave å oppdra de kommende borgere av staten, det vil si guttene og mennene, påpeker Aasen.

– Utover dette lå kvinnens verdighet i å være mest mulig usynlig og samtidig gjøre livet mest mulig behagelig for mannen, sier Aasen.

Rousseau skapte dermed et kvinneideal som både opponerte mot overklassens kvinner – nettopp fordi deres kunnskap og innflytelse kunne virke truende – samt mot den folkelige kvinnen som bidro til familiens økonomi via eget inntektsbringende arbeid.

– Idealet var den småborgerlige husfruen som var sysselsatt i hjemmet, men som ikke arbeidet for penger. Hun skulle også helst ha tjenestefolk hos seg slik at hun fullt ut kunne stå til mannens disposisjon.

Den selvstendige kvinnen

1700-tallets mest berømte feminist, Mary Wollstonecraft, hevdet at kvinner som ble oppdratt i tråd med Rousseaus kvinnesyn, handlet ut i fra uvitenhet:

– Som en av de tidligste representantene for kravet om likestilling, tilbakeviste Wollstonecraft påstanden om at jenter er passive og svake fra naturen side, uegnet for høyere utdanning, sier Aasen. – Wollstonecraft la stor vekt på kvinners rett til utdanning slik at de kunne leve et selvstendig liv og ha mulighet til å forsørge seg selv, fortsetter Aasen.

Rettsstaten Norge

Filosofien om frihet og likhet som var grunnlaget for den nye norske rettsstat av 1814 – også kalt eiendomsbesitternes rettsstat – førte heller ikke til en umiddelbar bedring av kvinnens stilling:

– Kvinnene ble ikke gitt stemmerett i 1814, og den rådende oppfatning i Norge var at kvinnene ikke var selvstendig tenkende og handlende individer. For kvinnene spilte de borgerlige revolusjoner derfor liten rolle, sier Aasen.

Som en av 1800-tallets mest kjente kvinneskikkelser i Norge, bidro Camilla Collett til større aktelse for kvinnen ved å angripe kvinnens dukketilværelse i det borgerlige samfunn:

– I årene etter Camilla Colletts roman om amtmannens døtre, ble arbeidsmulighetene bedret for kvinner fra de høyere sosiale lag, påpeker Aasen – men det var først John Stuart Mill som i 1870-årene argumenterte for likhet mellom kjønnene og frigjøringen av kvinner, og for allmenn stemmerett og for bedring av gifte kvinners eiendomsrett.

Maskuline premisser

Norsk lovgivning er i dag – med få unntak – basert på likhet mellom kvinner og menn. Dette er resultat av en lang prosess som kulminerte med likestillingsloven av 1978. I denne prosessen ble hele lovverket gjennomgått med sikte på å fjerne kjønnsdiskriminerende bestemmelser:

– Men likestillingen har i stor grad skjedd på maskuline premisser – altså likestilling innenfor en rettsstat som kvinner ikke var med på å utforme, konkluderer Aasen.