Mortensen ønsker å utfordre feministisk teori og få feminister til å tenke litt videre enn der vi står akkurat nå. Hun har få svar på lager. Ferdige svar, feministiske ’besserwissere’ og fastlåste posisjoner finnes det nok av, mener hun. Flere burde være opptatt av å stille grunnleggende spørsmål.
Essens eller konstruksjon?
Ellen Mortensen viser til at 1980- og 90-tallets feministiske debatt, med utgangspunkt i USA, var preget av striden mellom essensialister og konstruksjonister. En debatt der essensialistene ble beskyldt for å bygge på ren biologi. Dette ble stemplet som både politisk ukorrekt og direkte reaksjonært. Få forsøk er gjort på å problematisere essensialismen. Essens er blitt det samme som det bestående, noe statisk og uforanderlig og dermed helt immunt for ideer om sosial endring. Et resultat av det, skriver Mortensen, er at det ontologiske på en overfladisk og reduksjonistisk måte er henlagt som problemområde innenfor feminismen.
Ontologi er det som har med væren i verden å gjøre, alle tings vesen og sammenheng. Det er troen på at det i menneskene finnes en type forforståelse av verden som går forut for tillærte språklige begreper og den forståelsen det skaper.
– Kjønnsforskjeller, betraktet som en ontologisk problemstilling, drøftes i liten grad. Med noen hederlige unntak, som for eksempel filosofen Luce Irigaray, mener Mortensen.
Og i samfunnsdebatten for øvrig er det i hvert fall tyst om problemstillingen.
– De fleste anser det som overflødig å stille spørsmål som hva det betyr å være kvinne, fordi de vet svaret. Altså kan det jeg gjør, betraktes som svært unyttig arbeid. Samtidig er det totalt livsnødvendig, understreker hun.
For er det nå så sikkert at vi vet hva det er å være gutt, hva det er å være jente og hva kjønnsforskjeller består i?
– Nylig ble det avholdt en stor konferanse i Oslo Spektrum for jenter - en ’jentekonferanse’. Alle vet jo hva det er å være jente, så da fyller de Spektrum med sminke, hårprodukter og dans. Og gutter; gutter må få lov til å slåss, sier vi, for de er da gutter. Alle gutter er interessert i fotball. Jeg har en sønn. Han er ikke interessert i fotball. Er han ikke gutt da?
– Kjønnsforskjellenes ontologi er viktig å tenke på i vår tid hvor alt endres så raskt, understreker Ellen Mortensen.
– For å være menneske i verden betyr ikke det samme fra den ene generasjon til den neste. Hva er det for eksempel som ansees for å være maskulint nå? Det er i hvert fall ikke å være en nerd som graver seg ned i litteratur, det er framfor alt å være interessert i sport. Fedre er ivrigere etter å delta på fotballkamper enn på foreldremøter. Og menn finnes nesten ikke lenger som lærere i grunnskolen. Hva som gjør at det blir slik, vet man ikke alltid. Men at det er slik; utvilsomt. Menn, også de jeg jobber sammen med, er interessert i fotball. Det holder ikke å bare være en åndsmann. Det er ikke lenger legitimt i vår kultur. De får angst for å ikke å være maskuline nok.
Å være passiv, det verste av alt?
Det er en tendens til å tenke i motsetninger som knyttes til henholdsvis mann og kvinne, til det maskuline og det feminine. Dikotomien aktiv – passiv er ett eksempel.
– Det feminine tenkes som det passive, det maskuline som det aktive. Og passiv skal man ikke være. Å være passiv er det verste av alt. Man skal være aktiv og handlende, altså mannlig. Mye av likestillingspolitikken bygger da også på at kvinnen skal ha samme rettigheter som mannen. Malen er mannen. Hvordan tenke seg en annen kjønnet posisjon som ikke er fanget i dette begrepsparet? Kanskje går praksis foran tenkningen her? Kanskje mangler adekvate begreper, undrer hun.
Mortensen viser til at det mest tabuiserte i vår kultur er den homoseksuelle partneren. Han oppfattes som selve inkarnasjonen på det passive; den penetrerte, den som bare mottar.
– Men kanskje er det noe i denne posisjonen som er verdt å tenke over, sier hun.
– Gilles Deleuze sier at den som er i stand til å hengi seg til en slik posisjon, som legger ned all sin motstand, inntar den mest tradisjonelt kvinnelige og samtidig den mest marginaliserte posisjon. Men samtidig er den som er mottaklig for alt, også i stand til å ta inn over seg differensen. Så kanskje er det frihet i å innta en slik posisjon. Vi er alle mest styrt av andre når vi prøver å være aktive, for slik oppfyller vi de andres forventninger til oss, sier Mortensen.
De fleste fremadstormende kvinner er svært aktive. Bare tenk på Gro, Margaret Thatcher, Madonna – og Ellen Mortensen.
– Jeg kan tenke; å være passiv høres tiltalende ut, men det faller meg ikke naturlig. Kanskje vi er blitt små menn alle sammen, opptatt av å beherske det maskuline. Kanskje mestrer vi deres former bedre enn de selv?
– I vesten er vi nærmest frenetisk skapende. Kanskje gjør vi verden mer skade enn gavn med vår maniske aktivitet. Kanskje er vi tjent med å ta det litt med ro, og i stedet utvikle vår evne til å lytte til oss selv og til andre?
Ellen Mortensen er tilhenger av poetisk tenkning, av å lytte til det som er glemt eller ikke høres i et bestemt språk eller i en måte å tenke på. Hun ser det som et alternativ i en teknologisk tidsalder som mer enn noe annet verdsetter fart, mobilitet og produktivitet. Et alternativ som krever tålmodighet.
Identitet – en sutteklut som hører hjemme på museum
Når spørsmålet er: Hva betyr det å være kvinne? Da er det lett å i neste omgang tenke; identitet – kjønnsidentitet. Identitet er et begrep som brukes ofte og i mange sammenhenger. Vi tror vi vet hva det er. Men gjør vi det? I fremmedordboka er identitet ’forklart’ slik; fullstendig overenstemmelse, den egenskap i alle deler å falle sammen med noe annet. ’Bevise sin identitet; godtgjøre at en er den en gir seg ut for.
– Identitet hører 17- og 1800-tallet til. Det er en museal måte å tenke på. Donna Haraway, blant annet, åpner for andre måter å tenke på og mer dynamiske begreper når hun skriver om hybriden, mener Ellen Mortensen.
– Man må ikke tro at man er det man går rundt og kaller seg selv, verken professor eller lesbisk. For det er alltid noe i deg som ikke er deg. Livsverdenen vår forandrer seg radikalt hele tiden, og identitetskategorier er blitt som suttekluter vi bruker for å skape trygghet. Men identitetstenkningen bygger ikke på noe solid fundament, sier hun, og viser til at begrepet identitet har utgangspunkt i et rasjonelt subjekt som kontrollerer sin egen bevissthet og slik utøver sin dømmekraft på en rasjonell måte. En forståelse som ble utfordret av Nietzsche, Freud og Marx, og seinere av blant andre Lacan, Irigaray, Kristeva og Cixous. Alle filosofer og tenkere som på hver sin måte har vektlagt det ubevisstes betydning og samfunnsstrukturens betydning for det enkelte individ og dets liv.
Når Mortensen på sin side etterlyser mer dynamiske begreper, tenker hun ikke først og fremst på teoretikere som Judith Butlers iscensettelser av kjønn og Rosi Braidotti med begrepet nomader. Hun er kritisk til en tenkning om feministiske subjekter som frenetisk aktive agenter, konstant på farten og uten fast grunn under føttene. Derfor viser hun i boka blant annet til Heidegger og hans påpekning av at åpenhet for differens og evne til å tenke annerledes ikke springer ut av en subjektiv intensjon eller aktivitet, men snarere av en form for passivitet, en posisjon hvor man ’lar ting komme til seg’.
Forstyrre og bevege
Og kanskje er de som er best egnet til dette kunstnere og poeter, mener Mortensen. De som forstyrrer språket og er i det på en annen måte.
– Boken jeg har skrevet inngår i en internasjonal faglig og filosofisk debatt. Du må ha kjennskap til visse teorier og teoretikere for å kunne lese den. Ingen venter at det er mulig å hoppe rett inn i en fagbok i biologi eller fysikk, og det er heller ikke mulig med Thouching Thought. Dette er ikke først og fremst en formidlende bok. Men spørsmålene som stilles i den angår alle. Spørsmålene kan alle undre seg over og tenke i forhold til. Og kanskje er det bedre da å lese Tor Ulven en ettermiddag eller fem linjer av Inger Christensen, sier Ellen Mortensen.
Poeter tenker i hvert fall ikke i kategorier, og de er langt fra frenetiske i sin aktivitet. De er snarere mottakere av inntrykk som berører tanken og som de i neste omgang formidler til oss i et annet språk enn det som finnes i feministisk teori.
Som jo heller ikke er entydig og ens.
Det er ingen idyll innenfor feministmiljøet, mener Mortensen.
– Enkelte typer forskning er mer stuerein enn andre. Det filosofisk/teoretiske arbeidet jeg har drevet med, er ikke det som prioriteres høyest. Men jeg mener det både er viktig å forfølge grunnleggende teoretiske spørsmål, og å jobbe med praktisk politikk. Noen ser grunnleggende teoretiske spørsmål nærmest som en trussel. De er redd det skal ødelegge fundamentet for måten kvinneforskningen har vært drevet på. Hvis en stiller spørsmål som; hva er en kvinne? – ja, så ødelegger det for legitimiteten til kvinneforskningen. Hva skal dere forske på hvis dere ikke vet hva en kvinne er en gang, kan kritikerne si da.
Ellen Mortensen derimot, opplever det som en stryke at slike spørsmål stilles og utforskes. Hun mener det åpner for bevegelse og forandringer.
Boka Touching Thought: Ontology and Sexual Difference ble utgitt i september 2002. I april i år (2003) kom den i paperback.