Uproblematisert likestilling

Innlegget var basert på en artikkel Gressgård har skrevet sammen med stipendiat i sosialantropologi Christine Jacobsen, i boken Kjønnsrettferdighet (redigert av Cathrine Holst). I artikkelen gjør Gressgård og Jacobsen en analyse av hvordan kjønn og likestilling kommer til uttrykk i Stortingsmelding nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge. Ved å plukke fra hverandre kjønns- og likestillingsforståelsene slik de kommer til uttrykk i stortingsmeldingen, tydeliggjør de det ideologiske grunnlaget for norsk integreringspolitikk.

– Stortingsmeldingen baserer seg på majoritetens forståelse, eller den uproblematiserte versjonen av majoritetens forståelse. Og selv om den kan leses som et produkt som skal tekkes mange ulike representanter, blir konsekvensen at kjønn og likestilling i Norge fremstår som avklart, entydig og noe som ’alle’ står inne for. En slik tilnærming overskygger uenigheten og mangfoldet, og ikke minst at det også i Norge er et gap mellom teori og praksis. Norske likestillingspraksiser er ikke entydige, og det finnes ikke en teoretisk forståelse som alle slutter opp om. Når likestilling blir framsatt som ’det uproblematiske norske’ fører dette til at andre praksiser blir stående som det motsatte av likestilling. Deres praksiser er kvinneundertrykkende, mens våre er likestilte. ’Våre idealer’ blir standarden for ’deres praksiser’ og det er dette som blir helt feil – en sammenlignende glipp, påpeker Gressgård.

Det multikulturelle dilemma

En sentral debatt innenfor multikulturalistisk teori dreier seg om hvordan man kan balansere hensynet til likestilling mellom kjønnene og respekt for etniske og religiøse minoriteters kulturelle praksiser. Et av spørsmålene Gressgård og Jacobsen reiser i artikkelen er om det er mulig å nå målet om likestilling mellom kvinner og menn i et flerkulturelt samfunn, eller om likestillingstankegangen ikke lar seg forene med respekt for etniske og religiøse minoriteters kulturelle praksiser.

– Når for eksempel hijab blir tolket som et symbol på patriarkalske prosjekter, overser man kompleksiteten i kulturelle symboler. I enkelte sammenhenger kan kvinners religiøse hodeplagg være uttrykk for motstand mot kvinneundertrykkelse i form av kroppsfiksering. Positivt kan det være et uttrykk for stolthet og selvstendighet i forhold til både kjønn og religion. Poenget er at før man tar avstand fra ulike praksiser som kvinneundertrykkende er det nødvendig å forsøke å se praksisene i en sammenheng, understreker Gressgård.

– Problemet med denne stortingsmeldingen er at den, ved å ikke problematisere norske likestillingsidealer, lukker for dialog.

– Det blir mange fine ord – men det er tomme ord. For så lenge majoritetens premisser fungerer som en uproblematiserte standard for hva som er rett og galt – hva som skal komme ut av dialogen – snakker vi om en monolog.

Ifølge Gressgård er det mulig å tenke seg en annen form på stortingsmeldingen enn det som ble resultatet, og hun mener en problematiserende og selv-refleksiv Stortingsmelding ville være mer sympatisk. Det ville innebære en problematisering av de underliggende premissene som muliggjør og begrenser forståelsen av det flerkulturelle Norge.