Menn er overrepresentert i landets aviser. Det er langt flere bilder av menn, uttalelser fra menn, saker om menn og menns gjøremål – enn det er om kvinner. Og menn er i klart flertall blant de som skriver, fotograferer og redigerer. Vi vet det er slik fordi noen stadig teller. Men det er også noe annet som skurrer, noe som kan være vanskeligere å sette fingeren på: det handler om hvordan det skrives, fotograferes og presenteres.
Høsten 2002 arrangerte Høgskolen i Oslo, i samarbeid med Institutt for medier og kommunikasjon, hovedfagskurs med tittelen ’Kjønn og journalistikk’. 20 hovedfagsstudenter i journalistikk og medievitenskap fikk mulighet til å erverve et ’kjønnsblikk’ på journalistikken. Eksamensformen var semesteroppgaver. Oppgavene ble så gode at de nå blir bok med Erika Jahr som redaktør. Jahr var selv deltaker på kurset, som ble ledet av Elisabeth Eide. Boka er ventet tidlig neste år.
Fra blått blod til merkevarebygging
Da vil du blant annet kunne lese om merkevarebyggingen av Mette-Marit. Artikkelen er for øvrig skrevet av kursets eneste mannlige deltaker. Han har benyttet tekstanalyse og studert hvordan dagspressen framstilte kronprinsens kjæreste. Artikkelen viser hvordan Mette-Marit gikk fra å bli omtalt som alenemor, uten utdanning og med et tvilsomt rykte, til prinsesse. Hun gikk fra å være et helt ’umulig’ dronningemne, til å bli høyst kapabel for jobben.
– Artikkelen konkluderer med at merkevarebygging har erstattet blått blod, sier Jahr.
– Samtidig illustrerer dette eksempelet hvordan det skapes kvinnebilder der det enkelte individet mister sin egenverdi. I stedet blir kvinner ofte framstilt som enten hore, ’babe’, madonna eller ikon.
Anmeldt – av menn
Hvis du er kvinne betyr det svært mye hvordan du ser ut, kler deg og ter deg.
Boka vil også inneholde en tekstanalyse av anmeldelsene som ble musikeren og artisten P. J. Harvey til del, etter at hun ga ut ny CD. P. J. Harvey er ingen hvem-som-helst. Den australske avisen ’The Age’ beskrev henne slik tidligere i år: ’…one of the world’s most starkly original and ground-breaking artists.’ Hun betraktes av mange som en av rockens fremste artister – uansett kjønn. Men de fire mannlige anmeldere i VG, Dagbladet, Puls og Panorama, som får sitt arbeide analysert, er svært opptatt av hvordan damen er utstyrt og utkledt.
– Artikkelen viser at de i anmeldelsene har fått med seg hva hun har på seg, helt ned til trusa. Det er utseende, sex og kjønn som fokusers, mer enn de musikalske kvalitetene, forteller Erika Jahr.
Sett i et likestillingsperspektiv er musikkanmeldelser og anmeldere virkelig en sak for seg. I musikkanmeldernes rekker finnes knapt kvinner! Hvis man regner at en etablert anmelder har hatt 100 anmeldelser på trykk, teller den norske gruppen anmeldere kun 3,9 prosent kvinner.
Noen blikk mangler
Kanskje er det ikke så farlig?
En av hovedfagstudentene har analysert filmanmeldelser av ’Jeg er Dina’ og ’Musikk for bryllup og begravelser’. Hun ville undersøke om kvinner og menn skriver anmeldelser forskjellig. Svaret på det spørsmålet er nei.
– I artikkelen vises det til at det nesten er umulig å se om anmeldelsen er laget av en kvinne eller mann. Filmkritikk er grunnlagt i en mannlig journalistisk tradisjon. Samtidig er dette en genre som innbyr til et personlig preg. Men så viser det seg altså at hvilket kjønn anmelderen har overhode ikke er synlig, sier Erika Jahr.
Kanskje adopterer kvinnene den mannlige journalistiske tradisjonen – og dens blikk på virkeligheten?
Når Aftenpostens presentasjon av temaet ’handel med kvinner’ underlegges tekstanalyse, er det i hvert fall en del viktige spørsmål som ikke stilles, og en del tema som ikke sees.
Studenten som har foretatt analysen, konkluderer med at avisen er svært opprørt over at jenter styres av mafiaen i andre land. Det festes et kriminalitetsstempel på jentene. Men det fokuseres ikke på prostitusjonens ansvars- og årsaksforhold. Og etterspørselssiden problematiseres i liten grad,
En annen av oppgavene analyserer hvordan innvandrerkvinner har blitt framstilt i norske medier.
– Analysen viser at innvandrerkvinnene har gått fra å være offer til å bli heltinner. Hva som ut over dette kan være verdifullt ved deres bakgrunn og deres personlighet, berøres i liten grad, forteller Jahr.
Mangetydighet utfordrer
Her er også eksempler på kvinner som utfordrer stereotypier og konvensjoner.
En av de som analyseres i boka er Marit Åslein og hennes ’framtoning’ i programmet ’Åpen post’ i NRK1. Analysen beskriver hvordan hun ved å framstå som naiv og ufarlig, parodierer tradisjonell kvinnelighet. Åsleins parodi gir et helt annet bilde enn den unge, sakelige og attraktive kvinnelige programlederen som ofte opptrer i tospann med en litt eldre mann,
Hennes humor er forvirrende og mangetydig. Slik gjør hun seg uangripelig, og slik får hun et langt friere forhold til konvensjonene enn det for eksempel Fredrik Skavlan har.
En tredje vei
Norsk Redaktørforening har nylig gjennomført en representativ undersøkelse blant sine medlemmer. De kvinnelige redaktørene er det langt imellom – men de finnes. De utgjør om lag 40 av redaktørene i utvalget undersøkelsen dekker. Erika Jahr har, på bakgrunn av undersøkelsen, gjort en egen analyse av disse kvinnelige redaktørene.
– Det som slår meg er hvor velutdannet de kvinnelige redaktørene er. De er uhyre kompetente og de vil gjerne lede. De vil ha makt, og de rekrutteres etter å ha levert inn formelle søknader til jobben. Menn rekrutteres i større grad gjennom uformelle nettverk. Jeg tror ikke få kvinner i redaktørstoler og lederstillinger har sammenheng med at de vegrer seg for makten. Her handler det nok om andre ting, sier Jahr.
En kvinne i redaktørstillingen er ikke det samme som en mann. Erika Jahr fant at mens kvinnene vektlegger sine lederegenskaper som det viktigste i jobben, har mennene en tendens til å betrakte egne strategiske evner som det viktigste.
– Kvinnene har et annet forhold til ledelse. De legger vekt på tverrfaglighet, samarbeid og har et helhetsblikk på bedriften. Mytene forteller at den fremste kvinnelige lederegenskapen er omsorgsevne. Men dette finner jeg i liten grad uttrykt. I stedet finner jeg at faglig kompetanse, helhetstenkning, evne til samarbeid og delegering er det typiske for de kvinnelige redaktørene. Jeg kaller det ’en tredje vei til ledelse’.
En annen faktor som skiller kvinnelige redaktører fra mannlige kolleger er at de ikke frykter å bli fjernet fra jobben.
– Få av kvinnene kan tenke seg å bli i redaktørjobben helt fram til pensjonsalderen. Men når de skal begrunne hvorfor de etter hvert vil ha en annen type jobb, bruker de ikke hensynet til familien, slik menn som går fra toppstillinger ofte gjør. Hvis disse kvinnene skal gå fra toppjobben er det fordi arbeidssituasjonen som helhet blir for stressende og fordi de ønsker seg en annen type liv. Jeg mener dette motsier forestillingen om at kvinner ikke blir toppledere av hensyn til familien, understreker Jahr.
I boka presenteres det også en rykende fersk undersøkelse fra journalistutdanningen.
Den viser at kjønnsdelt arbeidsdeling blant journalister kan spores helt tilbake hit. De kvinnelige studentene som intervjues ønsker å jobbe med feature og andre myke genre innenfor journalistikken. ’Gutta’ vil jobbe med sport, krim og nyhetsjournalistikk.
Og slik blir det.