I kronikken 'Okkultisme på forskerloftet' kritiserer Bjørn Vassnes Norges forskningsråd, universitetene og kjønnsforskningsmiljøet for å neglisjere sammenhengen mellom (natur)vitenskap og kjønn. Med bakgrunn i bl.a. mange kjønnsforskeres antagelse om at vi ikke kan ha noen uformidlet eller direkte adgang til Naturen og Virkeligheten, hevder Vassnes at kjønnsforskningen har beveget seg så langt vekk fra andre vitenskaper at forskningsresultatene nærmest kan betraktes som magi. Siden påstanden om umuligheten av en uformidlet tilgang til Naturen/ Virkeligheten er temmelig uproblematiske innen de fleste humanistiske og samfunnsvitenskapelige vitenskaper – antar vi at det må være naturvitenskapene Vassnes frykter at kjønnsforskere fjerner seg fra.
For å finne ut om kjønnsforskere er magikere eller ei, holdes fokuset fast på koblingen mellom naturvitenskap og kjønnsforskning i det vi spør slik fysikeren, feministen og vitenskapsteoretikeren Evelyn Fox Keller gjør: Har feminisme bidratt til å endre naturvitenskapene, i så fall hvordan og på hvilke måter?
Keller besøkte nylig Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Der deltok hun på seminaret 'Understanding Nature: Gender and Biology'.
Med utgangspunkt i (de amerikanske)1970-80 talls feministers ønske om å endre verden, kikker Evelyn Fox Keller seg tilbake og spør om, og i så fall på hvilken måte, naturvitenskapene har forholdt seg til feminismen. Til tross for at endringene kanskje ikke har vært like radikale som mange av datidens feminister hadde sett for seg, peker Keller på endringer både i (vestlige) kvinners levekår, i forståelsen av kvinneligheten og i betydningen av kjønn. Og ikke minst endringer i forhold til kvinners posisjon i vitenskapen. Hun bruker i likhet med Bjørn Vassnes ’vitenskap’ synonymt med naturvitenskap. Videre spør Keller om kvinners inntreden i vitenskapen har bidratt til en legitimering av verdier som i den vestlige kulturen tradisjonelt har vært regnet som feminine.
Eggceller og sædceller
For å synliggjøre en av mange former for endringer innefor naturvitenskapen, anvender Keller et eksempel fra biologien: fertiliseringsprosessen. Inntil nylig har sædcellene blitt betraktet som aktive, kraftfulle og som den penetrerende parten i fertiliseringsprosessen. Eggcellen har i motsetning til dette blitt forstått som den ikke-aktive parten, altså som en passiv bærer som blir penetrert. I dag er det derimot bred enighet innenfor biologien om at sæd- og eggcellene deltar som gjensidig aktive parter i fertiliseringsprosessen, en viten Keller antar er vokst fram som følge av at noen har sett med andre briller og hatt et annet perspektiv. Og disse noen har blant annet vært det store antallet kvinner som har entret biologifeltet og som på den måten har åpnet opp for nye kognitive rom. Imidlertid spør Evelyn Fox Keller om ikke den virkelige endringsagenten har vært de tre siste tiårenes sosiale bevegelse.
- Feministiske vitenskapsmenn/kvinner er og har vært et produkt av den sosiale bevegelsen, sier hun.
Synet på betydningen av kjønn er endret og det økte antall kvinner i naturvitenskapen har medført endringer. Likevel spør Keller om tilstedeværelsen av kvinnene i seg selv har endret naturvitenskapspraksisene.
- Jeg tror ikke kvinnelige vitenskapsmenn verken har etterstrevd eller lykkes i å introdusere stereotype feminine verdier inn i labben. Imidlertid spiller kjønn en rolle for kvinner i biologien (naturvitenskapen), men ikke i lys av hva de tar med seg via kroppene sine og heller ikke med utgangspunkt i deres sosialisering, men snarere for hvilke forståelser av kvinner og kjønn som bringes inn i vitenskapskulturene.
Politisk agenda og kjønnsforskning
Ragni Indahl, idéhistoriker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo og faglig ansvarlig for seminaret 'Understanding Nature: Gender and biology' kommenterte blant annet diskusjonen om forholdet mellom dagens sosiale og politiske bevegelser og kjønnsforskningen. Hun mener mye av diskusjonen på seminaret dreide seg om ulike definisjoner av begrepet ’politisk’.
- Keller synes å savne det engasjementet hun opplevde dengang, og hun har lite tro på muligheten for å være politisk aktiv i dagens Gender&Science-felt, det vil si et felt der kjønnsforskning og naturvitenskap møtes. Det var andre politiske virkemidler og uttrykk i 70-årene, og hun synes ikke å gjenkjenne nye politiske strategier som politiske i det hele tatt. Det er imidlertid ikke slik at dagens forskere på Gender& Science-feltet har oppgitt den politiske agenda. Snarere er det utviklet nye endringsstrategier. Viljen til å forsøke å endre naturvitenskapenes holdninger til kvinner i vitenskapen og disse vitenskapenes kjønning av naturen, er fortsatt klart til stede, selv om fremgangsmåten varierer. For eksempel forsøker enkelte kjønnsforskere å endre naturviteres syn på kjønn, natur og vitenskap ved å utvikle nye fortellinger om natur, understreker Indahl.
Kellers politiske henvendelser har helt siden boka Reflections on Gender and Science fra 1985, vært rettet direkte til aktørene innen de naturvitenskapelige feltene. Og kanskje Keller ville kunne si seg enig med Vassnes på ett enkelt punkt:
- Keller ville neppe lånt begrepet ’getto’ fra Vassnes, sier Ragni Indahl, men Keller sier seg enig med ham i at dagens forskere på Gender&Science-feltet har utviklet en intern kultur som svekker deres muligheter til å nå frem utenfor sitt eget felt. Keller oppfatter det som problematisk at Gender&Science-feltet har utviklet seg til et eget akademisk felt, hvor mye av forskningen dermed rettes til andre kjønnsforskere på feltet – snarere enn til naturvitere uten kompetanse i kvinne- og kjønnsforskning. Dette gjør at det utvikles en egen terminologi og egne interne diskusjoner, som utenforstående kan ha problemer med å forstå.
Dette er imidlertid ikke særegent for kjønnsforskningen, noe Vassnes synes å tro. Alle fagfelter utvikler egne språk og logikker – og noe av Kellers nyere forskning handler nettopp om vanskeligheter med å oversette mellom fag – også mellom ulike naturfag. Keller understreker at naturlover oppfattes svært forskjellig innenfor fysikk og biologi. Det gjør kommunikasjon mellom disse fagfeltene vanskelig. Men det vil alltid oppstå kommunikasjons- og oversettelsesproblemer ulike fagfelt i mellom. Derav går det imidlertid ikke an å slutte at et felt (f.eks. feministiske vitenskapskritikk) har lite eller ingen kunnskap om et annet felt (f.eks. moderne biologi), slik som Vassnes gjør.
Det er heller ikke det som er problemet, ifølge Keller. Hun sier at problemet snarere er at mange av aktørene innenfor Gender&Science-feltet synes å ha oppgitt forsøket på å kommunisere med naturvitere, de er fornøyd med å diskutere med hverandre. Dette er typisk for alle vitenskaper, og derfor nettopp et tegn på at Gender&Science-feltet har blitt en vitenskap. Hvis slike utviklingstendenser fortolkes som tegn på magi, må praktisk talt alle moderne vitenskaper ha magiske trekk. Alle spesialister lukker seg i perioder om seg selv og sitt eget felt. Kellers spørsmål handler om hvorvidt den feministiske vitenskapskritikken har hatt godt av å utvikle seg til et eget vitenskapsfelt. Det virker som om hun tror den feministiske vitenskapskritikken var mer effektiv før feltet befestet seg, i hvert fall hevder hun at de politiske ambisjonene dengang var langt høyere.
Det går imidlertid an å forstå utviklingen av feministisk vitenskapskritikk på en annen måte enn både det Vassnes og Keller gjør: Utvikling av egen terminologi og interne diskusjoner kan forstås som tegn på at Gender&Science-feltet virkelig har blitt et akademisk felt med en egentyngde, og denne tyngden behøver ikke stå i motsetning til at feltet samtidig kan ha politiske agendaer og utvikle strategier for å virke inn på omverdenen, deriblant på naturvitenskapene..
Ifølge Evelyn Fox Keller har naturvitenskapene tatt inn over seg feminisme, om enn på andre måter enn datidens ambisiøse feministiske vitenskapskritikere hadde forventet.
- Jeg vil si at kvinner i topp-posisjoner innenfor vitenskapen har bidratt til å fjerne den betydningen kjønnsstereotypier hadde på dette feltet. Den nyere kvinnebevegelsen har vært en av de mektigste sosiale bevegelsene i moderne tid, og endringene den skapte var massive. Men jeg skulle ønske meg enda mer, avslutter Keller.
Og med det refererer hun til sin skuffelse over at den feministiske vitenskapskritikken som blant annet hun selv bedriver, ikke kan påta seg mer av æren for de endringene som lar seg spore.
Les Bjørn Vassnes sin kronikk
Les kommentar av Jeanette Sky i Morgenbladet
- Evelyn Fox Keller er professor i History and Philosophy of Science ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). I 1985 utga hun boka 'Reflections on gender and science'. Den er i dag en klassiker innefor feministisk vitenskapsteori.
- Bjørn Vassnes er forskningsjournalist.