Mammas kjæreste er en dame

– De føler at de blir framstilt som en stakkarslig gruppe og at mødrene deres ikke er 'gode nok'. De tenker at det må være noe som er problematisk med familien de lever i, siden mange er så imot den, siden mange understreker at homofile og lesbiske ikke må bruke barn som 'brekkstang' for egen samlivsform – og at barnas beste må vektlegges. Mange av ungdommene føler at de både må forsvare mødrene sine og forklare egen barndom og oppvekst. De er opptatt av at også de må få si sitt, sier hun.

For til tross for spinkelt kunnskapsgrunnlag, er det mange som mener mye om hvor ille det må være å vokse opp med lesbiske eller homofile foreldre. Sigrun Saur Stiklestads ferske hovedfagsoppgave Ungdommer med lesbiske mødre: Hvordan tar de det? er den første norske studien som er gjort av ungdom med en slik bakgrunn. Hun har intervjuet 9 ungdommer i alderen 13 til 25 år. To gutter og sju jenter, rekruttert etter 'snøballmetoden'; noen kjente noen som igjen tipset om andre de kjente til. Alle de intervjuede er født inn i heterofile forhold.

Sigrun Saur Stiklestad spør: Hvilke betydning har det for ungdommene at deres mor er lesbisk? Svarene er like mangfoldige som ungdommene er det. Men de er preget av at forestillinger om hva andre mener og tror er viktige – og i mange sammenhenger den største utfordringen.

Modell med monopol

NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) anslår at det er 20.000 barn i Norge som har foreldre med homoseksuell legning. De fleste av barna er et resultat av tidligere heterofile forhold, men langt fra alle. To av fem barn er født av lesbiske kvinner som ikke lever i et heterofilt forhold.

Større mangfold i familieformer behøver imidlertid ikke bety at idealene endrer seg.

– Alle er vi sosialisert inn i et bestemt syn på hvordan en familie skal være. Det tas for gitt at det beste er å vokse opp med mor og far. Slik er idealet og den dominerende samfunnsorden. Kjernefamilien er en modell med monopol. Alt som avviker fra dette er utenfor normen. Slik er det fortsatt til tross for at det i vårt samfunn er mange forskjellige familieformer, understreker Sigrun Saur Stiklestad.

Samtidig framstår det heterofile som det naturlig og selvfølgelige, som det 'tatt for gitte'. Å være homofil er å være 'annerledes'.

– Homoseksualiteten er på den ene siden usynlig og hemmelig og på motsatt side selvlysende, fordi ens seksuelle orientering er gjenstand for massiv oppmerksomhet, sier Saur Stiklestad.

Mye forskning med negativt utgangspunkt

Forskning på barn av homofile begynte i USA og Storbritannia på 1970-tallet.

– Dersom en ser hvilke problemstillinger som har fått oppmerksomhet, bærer de preg av en antakelse om at foreldres homoseksualitet har negativ påvirkning på barna. Man har fryktet at barna blir homoseksuelle, og antatt de er forvirret hva kjønnsidentitet angår. Og man har vært bekymret for at barna ikke blir akseptert av sine kamerater, forteller hun.

Resultatene av forskningen er imidlertid at det ikke finnes holdepunkter for at barn tar skade av å vokse opp med homoseksuelle foreldre. Oppvekstvilkårene for barn i homoseksuelle familier skiller seg lite fra heteroseksuelle familier.

Saur Stiklestad mener det er viktig med forskning som bidrar til at myter, fordommer og antakelser erstattes med kunnskap.

– Dette handler i bunn og grunn om toleranse og hvilke samfunn vi vil ha, understreker hun.

De andre

Hvordan ungdommene Saur Stiklestad intervjuet reagerte da de fikk vite at mor var lesbisk, avhenger først og fremst av hvor gamle de var på det aktuelle tidspunktet. Alderen avgjør nemlig om de hadde rukket å få kjennskap til samfunnets fordommer rettet mot homofili.

– For de som fikk vite det i førskolealder eller tidlig i småskolen var det stort sett helt uproblematisk. De hadde ikke på det tidspunktet fått med seg at å være lesbisk er utenfor normen. Derfor beskriver de det som 'helt naturlig' eller som noe som bare 'er sånn'.

Det er verre for de som får vite det tidlig i tenårene, eller i overgangen til tenårene. De tenker: Hva vil de andre si?

– De har hørt at dette med homo er forferdelig, at det er noe ekkelt. De kjenner fordommene mot homofile og lesbiske, de er redde for negative holdninger og er i en alder hvor de er usikre på egen seksuell identitet. Kanskje kjenner de ingen homofile eller lesbiske. Så kommer nyheten om at mor er lesbisk, og plutselig blir det veldig nært. Ei av jentene jeg intervjuet fikk vite at mor var lesbisk da hun selv var 12 år. Hun reagerte sterkt, mest fordi hun trodde dette var noe hun ikke kunne fortelle til andre. At det i så fall ville føre til at hun mistet alle vennene sine, at hun ville bli 'helt alene'. Derfor fortalte hun det ikke til noen. Hun tok ikke med venner hjem, og sørget for ikke å bli sett sammen med mor og hennes kvinnelige partner. Da hun til slutt likevel tok mot til seg og fortalte det, oppdaget hun at vennene hadde forstått dette for lenge siden og at de synets det var helt greit.

De som får vite det tidlig i barneårene møter også fordommer til homofile og lesbiske etter hvert. Men de opplever ingen krise eller store vanskeligheter når nyheten kommer. Derfor har de også gjerne et mer avslappet forhold til det seinere. For dem blir det mer et spørsmål om når eller om de skal fortelle nye venner at mor er lesbisk.

– Når de snakker om 'kjæresten til mora mi', skal de da avsløre at dette er en 'hun'? De fleste forteller ikke dette til 'gud og hvermann'. Det finnes liksom ingen naturlige arenaer for å gjøre det, sier Saur Stiklestad.

Tabu beskytter

Ingen av ungdommene opplever at vennene tar avstand fra dem eller fra moren. De konfronteres sjelden direkte med negative holdninger. Det behøver ikke bety at venner og kjente er frie for fordommer.

– Kanskje skyldes det at de som får vite dette om en venns mor blir overrumplet, kanskje handler det om at de ser det som fortrolig informasjon – som de ikke kan møte fordømmende eller harselerende. Fortsatt er homofili et emne som er tabu, et emne som er vanskelig å snakke om. Det kan kjennes tungt for den som har lyst til å fortelle og som kan føle seg usynliggjort. Men et tabu beskytter også. Slik er det på alle områder som er tabubelagte. Man harselerer ikke med funksjonshemmede, for eksempel, man trår litt varsomt, understreker Sigrun Saur Stiklestad.

Likevel opplever ungdommene fordommer, indirekte. Det skjer helst når andre ikke kjenner deres familieforhold, og kan for eksempel være knyttet til diskusjoner om homofile bør få adoptere barn. Da hører de både 'stakkars unger' og at å leve slik er 'synd'. Om de selv velger å kaste seg inn i debatten og si 'jeg lever faktisk i en slik familie', er situasjonsbestemt, og det avhenger av hvor langt de selv har kommet i prosessen.

Stolthet og skrekkscenario

Sigrun Saur Stiklestad beskriver ungdommenes reaksjon som en prosess. Særlig de som får nyheten tidlig i tenårene trenger tid til selv å bearbeide det de har fått vite. Så forteller de det til venner som står dem nær, før de er klar til å dele informasjonen med dem de ikke kjenner så godt. Det ligner litt på en 'komme ut-prosess' slik mange lesbiske og homofile beskriver den, mener hun .

– Mange er stolte av mora si, av at hun har gjort dette valget. De er opptatt av at hun skal ha det bra og ser at hun er glad nå. De har lært noe av prosessen de sjøl har vært igjennom. Jeg opplever dem som sterke, tydelige og reflekterte. De har måttet tenke igjennom noe som i utgangspunktet kan ha vært vanskelig, og det gjør at de ikke så lett fordømmer andre og deres valg.

– Ingen negative erfaringer?

– Alle jeg intervjuet levde først i en familie med heterofile foreldre. Alle har en type skilsmisse-erfaring, som kan ha vært negativ. De oppfatter imidlertid ikke nødvendigvis skilsmissen som forårsaket av at mor er lesbisk. Det var ikke alltid dette som førte til bruddet.

Andre er redde for at mor og hennes kjæreste skal bli for synlige. At de kysser hverandre eller holder hverandre i hendene slik at andre ser det, er et skrekkscenario. Dette er en slags KrF-variant; det er greit å være lesbisk og homofil så lenge man ikke praktiserer og gjør det for påtrengende.

Likevel er dette kanskje ikke det største problemet.

– I den grad de selv snakker om problemer, så handler det gjerne om at de ikke går godt sammen med mors nye partner, eller at de har et dårlig forhold til faren sin. For ungdommene jeg har intervjuet handler det ikke så mye om seksuell legning. Det handler mer om relasjoner og om kvaliteten på relasjonene, understreker hun.

Typisk/atypisk?

– Er disse ungdommene typiske eller utypiske for andre med samme bakgrunn?

– Du når ofte ikke fram til de i en gruppe som har størst problemer. Jeg vil tro at de som velger å leve åpent i en slik familieform er av de mest ressurssterke. Likevel er det en spennvidde i materialet mitt, fra ungdom som har hatt det fryktelig vanskelig til de som syntes dette er helt greit. Ungdommene jeg har intervjuet er mangfoldige. Derfor tror jeg deres historier kan fortelle noe om hvordan andre har det og tar det også, avslutter Sigrun Saur Stiklestad.