Dansken, svensken og nordkvinnen om kjønnsmakt

Konferansen ’Kjønnsmakt i Norden’, som nylig ble holdt på Universitetet i Oslo, samlet omlag 180 nordiske kvinne- og kjønnsforskere, byråkrater, organisasjonsfolk, politikere og ’mye annet’. Det hele startet med at professor Drude Dahlerup, dansk – men professor ved Stockholms universitet, Cathrine Holst stipendiat ved Universitetet i Bergen, Anette Borchorst lektor ved Aalborg Universitet og Yvonne Hirdman, professor ved Stockholms universitet – presenterte sine synspunkter på hvilke utfordringer den nordiske kvinne- og kjønnsforskningen står ovenfor akkurat nå.

Drude Dahlerup mente det var vanskelig å si noe om hvorvidt vi går `framover` eller `bakover` når det gjelder fordelingen av makt og privilegier i samfunnet. Dette avhenger helt og holdent av hvordan makten måles. Dahlerup etterlyste flere skarpe og mer inngående analyser av makten i politikken. Vi må komme oss ut av en situasjon der vi på den ene siden ikke forsker på makt i det hele tatt og på den andre siden forsker på den med en generell tilnærming via patriarkatteorien, mente hun.

– Hva er målet for arbeidet med likestilling, spurte hun.

- At kjønn ikke skal spille noen rolle, at etnisitet ikke skal spille noen rolle – eller er det snarere mangfoldet som etterstrebes.

Dahlerup mente målet for den norske kjønnsforskningen er ’det gode liv for alle’. Og når nordkvinner forsker, er det Norge eller den 3.verden som står i sentrum. Danskene på sin side er mest opptatt av teori og av teoretisk debatt, imens går det ’til helvete’ med politikken. Svensk kjønnsforskning er på den ene siden kritisk til ’folkhemmet’, på den andre siden svært opptatt av å forbedre det. Koblingen mellom svensk genusforskning og svensk politikk er nær og tett, mente hun.

’Dansken’, lektor Anette Borchorst, var i sitt innlegg faktisk mest opptatt av politikk. Hun beskrev blant annet tilstanden slik:

-Alle emner som tangerer seksualitet var lenge et ikke-tema i dansk offentlig debatt. Man mente, også i kvinnebevegelsen, at dette temaet først og fremst hørte privatsfæren til. Nå er dette imidlertid det eneste tema på dagsorden hva likestilling angår, sa hun.

Da foreldrepermisjonen nylig ble kraftig utvidet i Danmark, ble ikke deler av denne forbeholdt far, slik det er tilfelle i Norge og Sverige. Tvert imot. De fire ukene som var forbeholdt far ble kuttet ned til to. Og de to som er igjen skal tas rett etter fødselen, samtidig som mor er hjemme. Argumentet er at man ikke vil tvinge en bestemt måte å organisere privatlivet ned over hodet på barnefamiliene.

- Et tilbakeskritt for likestillingen i Danmark, mente Borchorst.

Hun var også svært opptatt av å tenke kjønn i sammenheng med andre forskjellskategorier, som etnisitet, klasse og generasjon.

Det var også ’svensken’, Yvonne Hirdman.

- Det finnes en bevegelse i kjønnsmaktbilde, men det er likevel fortsatt en lys og en mørk tone som vises, den mørke tonen er usynliggjøring av maktens vesen, spesielt ovenfor minoritetsgrupper gjør denne usynliggjøringen seg gjeldende, mente hun.

Hirdman brukte blant annet venstresidens og feministenes reaksjon etter mordet på Fadime Sahindal, som eksempel.

Å si at dette er et utslag av kjønnsmaktordningen eller patriarkatet er å forvandle det spesifikke til det generelle, mente hun.

- Vi gjør det generelle til normen og vil ikke se det spesielle. Dette er en trend som må snues, påpekte Hirdman.

A room of ones own

Cathrine Holst tok utgangspunkt i sin egen posisjon, ikke som norsk, svensk eller dansk, men som ung feministisk kjønnsforsker. Hun understreket at det ikke finnes en feminisme. Her er flere utgangspunkt, flere syn og flere posisjoner. Dette skaper konflikter, men også utfordringer og muligheter. Holst identifiserte en form for intern maktkamp i kvinne- og kjønnsforskningsmiljøet, og talte i den sammenhengen sterkt for at det også innenfor dette forskningsfeltet må gis rom for de forskjellige stemmene og posisjonene. Det er heterogeniteten i dette feltet som kan være med på å skape spenning og bevegelse, og det er også denne heterogeniteten som gjør at vi påpeker og prioriterer forskjellige oppgaver, hevdet Holst.

Med blikket rettet innover mot det feministiske forskningsfeltet, påpekte Holst hvordan dette har blitt skapt og konstituert med bakgrunn i 68’er-generasjonens erfaringer. Hvem som er ’inne’ og hvem som er ’ute’ har i alt for stor grad blitt styrt av denne generasjonens forståelser av feltet. Men feminisme må være en betegnelse på et mangfoldig prosjekt, vårt hovedanliggende som feministiske forskere må være å prøve å møte nye stemmer uten å skape nye inn- og utgrupperinger, mente hun.

- Det feministiske prosjektet må en gang for alle løsrives fra en bestemt gruppes erfaringer.

Behovet for visjonære ambisjoner ble løftet frem av Holst. Disse ambisjonene må få lov å ha sitt utspring i den enkeltes forståelse av samfunnet og av kvinne- og kjønnsforskningsfeltet. Det personlige, ’egne’ rommet og den subjektive mening må få en høyere status, understreket hun.

Reelle møter mellom ulike syn etterlyst

Det finnes et reelt behov for å videreutvikle analyser av de store maktstrukturene, påpekte konferansens avslutningstaler Helene Aarseth, stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. Aarseth etterspurte reelle møter mellom forståelser av makt utviklet innenfor en feministisk kvinne- og kjønnsforskning og den potensielle nyansering og kritikk av denne maktforståelsen utviklet innenfor de feministiske maskulinitets-, queer- og etnisitetsstudiene.

Aarseth understrekte også behovet for at kjønnsforskningsfeltet må holde kontakt med et politisk endringsprosjekt. Hun mente det er viktig at disse visjonene forankres i en dypere forståelse av de økonomiske strukturenes betydning for fordeling av makt mellom kjønnene, der marked og kapital forstås som virksomme logikker og organiserende prinsipper i det postindustrielle samfunn.