Hunkjønnet datanerd

Da Hege Nordli søkte om penger for å ta doktorgraden på kvinnelige datahackere, mente Norges forskningsråd at hun neppe ville finne dem. Men Hege Nordli fant dem, og hun påstår at datamiljøet er supersosialt.

Derav tittelen på avhandlingen: The net is not enough.

– Da Internett kom for fullt for noen år siden, var man bekymret for at folk skulle slutte å møtes for å snakke med hverandre. At de kom til å bli sittende foran hver sin datamaskin. Men realiteten er at den ene typen kommunikasjon ikke erstatter den andre. Folk som snakker med hverandre via nettet vil gjerne møtes for å bli enda bedre kjent med mennesket bak datamaskinen. Kommunikasjon på nettet er ikke nok, sier Hege Nordli.

The Gathering er en god illustrasjon. Unge norske dataentusiaster har de siste årene tilbrakt påskeferien sin i Vikingskipet på Hamar. Denne påska var 5200 entusiaster samlet. De tar med seg datamaskinen og reiser for å treffe og utveksle erfaringer med likesinnede. Dessuten: – Hva vil det egentlig si å være sosial, spør Hege Nordli.

– Hvorfor betraktes det som mer sosialt å snakke med hverandre ansikt til ansikt, eller på telefonen, enn det gjør å snakke med hverandre på nettet. Er frimerkeklubber særlig sosiale, er idrettsfolk det? Hva med akademikere som er oppslukt av faget sitt? Jeg opplever datamiljøet som et svært sosialt miljø, der folk kommuniserer og deler kunnskap. Kanskje vi rett og slett trenger å tenke gjennom på nytt hva det vil si å være sosial?

På data-partyer og på universitetene fant Hege Nordli mange jenter og kvinner som var svært dyktige foran datamaskinen. Hun har intervjuet 24 kvinnelige dataentusiaster i alderen 16 til 32 år. Når hun har valgt å kalle dem dataentusiaster, ikke hackere, handler det mest om at hackere gjerne forbindes med det kriminelle og ekstremt asosiale.

Gutta setter standarden

– For kvinnene jeg intervjuet er hackeren en positiv figur. Han har veldig god kunnskap om data, særlig om programmering. Han kan, hvis han vil, komme seg inn i systemer og tilpasse programmer til eget bruk, men han driver ikke hærverk i andres systemer. Han er en helt som alle ser opp til, i datamiljøet er hackeren ingen kriminell figur, forteller Hege Nordli.

Kvinnene omtaler hackeren konsekvent som ’han’, men understreker at dette like gjerne kan være en ’hun’. Likevel mener kvinnene Nordli intervjuet at de ikke er hackere. De er klar over at folk flest ser hackeren som kriminell, gjerne med et stereotypisk nerde-utseende. Dermed er vanskelig å bruke hacker-begrepet om seg selv.

– Men først og fremst mener kvinnene at de ikke fortjener tittelen fordi de ikke har nok kunnskap. Noen av dem jeg snakket med, kunne ikke programmere, eller de mente selv at de ikke kunne det godt nok, sier Nordli.

Da hjelper det lite å være skikkelig proff på å lage hjemmesider. Det er gutta, som fortsatt er i klart flertall i datamiljøet, som setter standardene for hva som gir status. De har bestemt at programmering ligger på prestisjetoppen. Deretter ferdigheter i dataspill. Å være ivrig chatter, ha mye kunnskap om nettet og kunne lage flotte hjemmesider er ikke like gjevt. Altså nok en illustrasjon på at The net is not enough.

Betegnelsen ’hacker’ må du kunne programmering for å gjøre deg fortjent til. Den kvinnelige hackeren finnes, men det er svært få jenter som selv kaller seg det. Begrepene de bruker er ’halvveis-hacker’, ’hacker-tendenser’, datanerd og altså; entusiast.

– De kvinnelige dataentusiastene har mer breddekunnskap, de er ikke så spesialiserte som hackere gjerne er, mener Hege Nordli.

Tre kvinnlige datatyper

Hva innebærer det så å være en kvinnelig datahacker, eller dataentusiast? De 24 kvinnene har ulike måter å forholde seg til data på. Derfor har Nordli delt dem inn i tre grupper, med flytende grenser seg imellom: De profesjonelle, IRC-babes og geek.grrls.

–’De profesjonelle’ er realfagsjentene, som alltid har vært gode i matte, kjemi og fysikk – og planlagt en datautdanning som ledd i sin karriere. Disse kvinnene har mattehjerne og programmering faller dem lett. Men de ser ikke på seg selv som nerder. De vet at datanerden betraktes som usosial, og det vil de ikke være. Det er antakelig verre for en jente enn for en gutt å bli betraktet som usosial, sier Hege Nordli.

’De profesjonelle’ strever med hvordan andre ser dem og framstår som minst entusiastiske i forhold til sin datakunnskap. Ordene de bruker om data er fornuftige, de omtaler datamaskinen som et verktøy og understreker at data er en jobb. De deltar ikke på chat-linjer og er ikke på data-partyer. ’IRC-babes’ derimot tar dette med prating på nettet helt ut.

– På data-partyer ble ’IRC-babes’ omtalt som ’groupies’, med kun en tanke i hodet; å sjekke gutter, forteller Nordli.

Da hun begynte å prate med dem, endret imidlertid inntrykket seg.

– De viste seg å være meget kunnskapsrike. Men de behersker ’gal’ datakunnskap, den som ikke gir prestisje i miljøet. Ofte er de kommet borti data via Internett, med e-post, chat og hjemmesider. Så har de lært seg noe programmering og HTML-koding for å kunne lage sine egne hjemmesider. Disse jentene jobber ikke med data. De bruker datamaskinen på fritida, og ser den som et leketøy.

Dette er de mest ’typisk feminine’ av de kvinnelige datanerdene. De spiller på at gutta ikke tror de kan så mye, og lar dem gjerne brenne CDer for seg. Så slipper de å gjøre det sjøl. ’Geek.grrls’ derimot ville ikke drømme om å la gutta gjøre sånne jobber for seg. For dem er det et problem å ikke bli tatt seriøst. Dette er kvinner som i datamiljøet kvalifiserer til begrepet hacker.

– ’Geek.grrls’ er gjerne født og oppvokst med data, med en far eller brødre som er dataentusiaster. Som barn driver de gjerne med andre ting også, som dansing og pianospill, men etter hvert tar datainteressen helt over. Den blir altoppslukende. For noen av dem har dette vært et problem, de drev med data i skjul fordi dette var ukult for jenter. Andre definerte seg som guttejenter, og drev med fotball og data. Når de så kom seg på nettet fant de ’en ny verden’. De fant andre jenter med samme interesse som dem selv. I dag jobber de med data, samtidig som de lever og ånder for det på fritida. Noen har bare datavenner. Disse jentene har kjempestatus i datamiljøet – og de er eksepsjonelt dyktige, understreker Nordli.

Gutta skryter på seg kunnskap om programmering, jentene prøver

Hun anslår andel jenter i datamiljøet til 10-15 prosent. Økokrim opererer med tilsvarende kvinneandel hva angår datakriminalitet. Og på årets The Gathering var kvinneandelen om lag den samme.

– Dette har endret seg en del de siste årene, mener Hege Nordli.

– Før var det gjerne 1 eller 2 jenter du la merke til på data-partyene. Nå er de så mange at ingen stusser når de ser en. Det er jenter på alle nivåer, også i ’crewet’ som står for alt det praktiske i forbindelse med partyene. Kvinnene gjør alt fra å jobbe med tekniske oppgaver, til å ta seg av journalister på besøk og lage mat.

Hege Nordli har besøkt data-partyer, hun har jobbet i ’crew’, hun har truffet og snakket med mange - og dermed også hatt mulighet til å sammenligne jenter og gutter. Forskjellene handler mer om hvordan de presenterer det de gjør enn hva de gjør i praksis, mener hun.

– Gutta er opptatt av å kunne de riktige tingene. De skryter gjerne på seg at de kan programmering, for eksempel. Og gutter sier ikke at de chatter, selv om de gjør det. Nesten alle chat-linjer er jo guttedominerte. Jentene sier at de chatter, og så sier de gjerne at de driver med litt programmering ved siden av, men at de ikke kan det. De bare prøver litt. Dataspill er tradisjonelt guttas greie. Men nå er andelen kvinnelige spillere på full fart opp. En av de beste i Norge til å spille quakspill, et ekstremt voldelig spill, er faktisk ei jente.

Kvinnene er opptatt av at data ikke er noe de bruker ’hele livet på’.

– Å gå hundre prosent opp i noe er gjerne betraktet som en gutteting, mener Nordli.

– I 12-13-årsalderen slutter gjerne jentene å leke og begynner i stedet å etterape de voksne. De tenderer til å gjøre ’fornuftige’ ting og får plikter hjemme. Da faller mange fra i idrett og slutter å spille dataspill. Gutta derimot holder gjerne på til sist i tenårene, ofte lenger. De trenger ikke å bli voksne så fort. Det er større rom for at de leker.

Kanskje er det forklaringen på at jenter flest ikke sitter klistra til PCen med et dataspill på skjermen.

Ikke gjør dem sære!

Nordli er kritisk til kampanjer som skal få jenter til å velge datafag.

– De fokuserer ofte på at det er så få jenter som velger data. Det får de som faktisk er interessert til å føle seg enda særere. Alle kvinnene jeg intervjuet var ganske antifeministiske. Kampanjer som forteller at du ikke trenger å ha tatt i en datamaskin for å velge data, og særskilte tiltak som egne jentekvoter ved inntak til utdanning, gjør det vanskelig for dem i datamiljøet. Det framstår som de er dummere enn gutta, som om de trenger særbehandling. Problemet er at kampanjer og tiltak ofte forsterker bildet av at jenter ikke liker data. Da får man kanskje søkere som ikke egentlig er så interesserte, men som har valgt datafag fordi mamma sa det var lurt.

Nordlis alternative oppskrift er å appellere til dem som allerede er interessert, de finnes nemlig – og å gjøre forholdet mellom jenter og data mer naturlig: La dem leke, chatte og spille!