Madonna er et ikon innen populærkulturen. Hun er blant dem som er berømt for å være berømt. Og hun har alltid vært kontroversiell. Både innen akademia, blant feminister og i populærkulturen har Madonnas status som popartist, som rollemodell, som filmstjerne og som feminist vært gjenstand for diskusjon. Det startet for alvor med albumet og sangen Like a Virgin i 1984, og hun appellerte og provoserte fra første dag. Siden fulgte høydepunkter som True Blue (1986), Like a Prayer (1989) og Ray of Light (1998). Innimellom kom også den erotiske billedboka Sex (1992). Diskusjoner rundt hennes livsstil ble raskt mer vanlige enn å diskutere musikken hennes.
Mange mener at en av Madonnas største bragder er måten hun har manipulert media og offentligheten med sin musikk, sine videoer, sin oppførsel, og sin seksualitet. Madonna framstår som en kvinnelig popstjerne med fullstendig kontroll over egen musikk og eget image. Få andre kvinnelige popartister har klart å utfordre den moderne offentligheten slik som henne.
Det er særlig gjennom sin kjønnspolitikk hun vekker oppsikt. Gjennom å iscenesette seg selv og sitt kjønn på utfordrende måter, er hun tatt til inntekt for feministiske standpunkter, men hun er også beskyldt for å bekrefte eksisterende patriarkalske strukturer.
Fri oss fra Madonna!
Madonnas provokasjoner har aldri hatt noen annen hensikt enn å selge plater, hevder Råtekst-redaktør Helle Vaagland i Morgenbladet (4. april 2003). Det er takket være Madonna vi i dag knapt kan snu oss uten å støte borti rumpa til Jennifer Lopez, navlen til Britney Spears, skrittet til Kylie Minogue eller diverse fettsugde ex-Spice-lår. 'Med Madonna som mentor har disse damene karret til seg idolstatus med kroppen fem meter foran og et haltende talent ti meter bak,' skriver Vaagland.
Men det verste med Madonna er at hun stadig vekk blir trukket fram som en viktig kvinnelig rollemodell og til og med et feministisk forbilde. 'Helt siden Camille Paglia hevdet noe sånt en gang for veldig lenge siden, har det samme tullet blitt gjentatt i det uendelige av mediemennesker som liker å tenke på seg selv som progressive,' mener Vaagland.
Konservativ feminisme
Reaksjonene på Helle Vaaglands innlegg lot ikke vente på seg.
Vaagland avslører en konservativ holdning til Madonna, til feminisme og til populærmusikk og -kultur generelt, svarer musikkviter og musikkjournalist Elisabeth K. Davidsen i Morgenbladet uka etter. Davidsen reagerer særlig på at Vaagland kritiserer Madonnas sangstemme. Det at Vaagland bruker Madonnas manglende sangevne som argument, vitner om at hun stiller større krav til kvinnelige artister enn mannlige. For hva med artister som Jack White og Tom Waits?
Davidsen kritiserer også Vaaglands hovedargument, nemlig det at Madonnas provokasjoner aldri har hatt noen annen hensikt enn å selge plater. Hva slags argument er det? Hvorfor skal feminisme være negasjonen av det den hyperkommersielle populærkulturen innebærer, spør hun.
Dessuten er det ikke bare Camille Paglia og 'mediemennesker som liker å se på seg selv som progressive' som ser Madonna som interessant i et feministisk perspektiv, fortsetter Davidsen. Madonna sees som representant for en dreining av hele kvinnerollen i populærkulturen, både innen kjønnsforskningen og innen medieforskningen. Hun er blitt anerkjent som artist og musiker uten å måtte iføre seg et maskulint uttrykk for å passe bedre inn i en mannsdominert verden. Ved bevisst å iscenesette tradisjonelle kjønnsroller har hun utfordret vante oppfatninger rundt kjønn og seksualitet. Hennes betydningsfulle rolle har avfødt en egen 'Madonnaology' innen musikkforskning, mediefag, sosiologi og generell feministisk forskning, skriver Elisabeth K. Davidsen.
Camille Paglia
'Madonna is the true feminist. She exposes the puritanism and suffocating ideology of American feminism, which is stuck in an adolescent whining mode. Madonna has taught young women to be fully female and sexual while still excersing control over their lives,' mener Camille Paglia.
Paglias anskuelser skiller seg fundamentalt fra den tradisjonelle feminismens syn på vår kultur som et patriarkalsk, sexistisk system for underkuelse av kvinner. Feministene insisterer på å se historien som et gråtkvalt scenario, med mannen som undertrykker og kvinnen som offer – det er et ynkelig kvinnesyn, mener Paglia.
Ifølge Paglia har Madonna vist verden at jenter kan være både attraktive, sensuelle, ambisiøse og aggressive, alt på én gang. Der feministene ønsker at maskene skal falle, mener Madonna at vi må innse at maskene er alt vi har.
Madonna som queer-queen?
Masker, identitetsspill, kjønnsroller. Kan Madonna sees som en representant for queer-stilen? Det vil si en som tar del i en rekke identiteter, for eksempel lesbisk heteroseksuell, heteroseksuell lesbisk, mannlig lesbisk eller en feministisk sexradikaler. Judith Butler regnes blant dem som introduserte queer-teorien (med boken Gender Trouble i 1990). Queer-teori er en viktig retning innen dagens kvinne- og kjønnsforskning, og slik sett i nær relasjon til feminismen.
Et sentralt element i Madonnas kjønnspolitikk er kvinnelig makt og frihet til å uttrykke kvinnelig seksualitet. Hun kommuniserer dette blant annet ved å tilegne seg de mekanismene som brukes for å kontrollere kvinner. Og hun tar i bruk pornografien for å utfordre ideen om kvinnen som passivt seksualobjekt. Hun opponerer mot det mannlige blikket: menn handler og kvinner kommer til syne. Madonna, derimot, ser rett inn i kameraet og møter mannens blikk (i stedet for blygt å se ned).
I queer-teorien anees ikke kjønn som en egenskap, men som en utførelse: Kjønn er noe man gjør; handlingen og utførelsen er alt. Madonna bruker klisjeer både fra det mannlige og det kvinnelige; hun konstruerer en rekke identiteter. I musikkvideoen til Express Yourself ikler hun seg en maskulin dress og monokler. På et tidspunkt åpner og lukker hun ertende jakken, under er det en svart blonde-bh. Hun viser at kjønn er noe man kan ikle seg – kjønn blir et spørsmål om mote og stil.
Musikkvideoen til Justify My Love viser Madonna i et seksuelt møte med Tony Ward (tidligere homopornomodell). Senere entrer andre figurer scenen, mange av dem er androgyne, en av dem kysser med Madonna, og det er vanskelig å si om det er en mann eller kvinne. Grensene mellom kjønn og begjær overskrides. Det skaper tvetydighet.
Men flere faktorer svekker hennes subversive kraft. Hun låner alltid fra subkulturene for sin egen del, snarere enn for å synliggjøre dem hun stjeler fra. Kan hun da kalles feminist eller queer-queen?
Madonna redefinerer det feminine
Kristine Reithaug, som har skrevet hovedfagsoppgave om Madonna, ønsker ikke å kategorisere henne som feminist.
- Begrepet feminisme er vanskelig, sier hun.
- Det inneholder så mye. 'Feminist' fryser så mange tolkninger og gjør at mange vender piggene ut. Det er den politiske betydningen av 'feminist' jeg syns er problematisk. Madonnas symbollek mangler det politiske innholdet, men den er interessant og kraftfull.
I hovedoppgaven skriver Reithaug at det er vanskelig å uttale seg kategorisk om Madonna, for hun fornyer seg stadig. Derfor virker det problematisk når Paglia utroper henne til 'the future of feminism'. Ifølge Reithaug er det mer riktig å si at hun har et feministisk potensial for den som er oppmerksom på det. Gjennom sine analyser har hun funnet at Madonna redefinerer 'femininitet' på en rekke måter.
Like a Virgin
Reithaug tar utgangspunkt i tre av Madonnas musikkvideoer: Like a Virgin (1984), Express Yourself (1989) og Vouge (1990) og diskuterer hvordan Madonna iscenesetter ulike, stereotype former for kvinnelighet på en slik måte at de avslører kulturelle konstruksjoner.
Musikkvideoens betydning for Madonna kan ikke overdrives, ifølge Reithaug. MTV åpnet i samme periode som Madonna slo gjennom, MTV i 1981 og Madonna i 1984. Og hennes appell ligger vel så mye i bildene som i musikken, eller sannsynligvis i kombinasjonen av de to.
Like a Virgin var Madonnas gjennombruddsvideo, og allerede etter premieren begynte man å diskuterer hvorvidt hun var feminist eller ikke. Her er hun både hore og madonna. Både teksten og bildene spiller opp under dette. 'Like a virgin/ Touched for the very first time/ Like a virgin/ When your heart beats/ Next to mine,' synger hun med tilgjort ungpikestemme. 'Like', 'som', en jomfru, men er hun egentlig en jomfru?
Madonna opptrer som ulike skikkelser i denne videoen. Hun er punkete byjente på Manhattan, og i Venezia, som flørter med kamera og lokker tilskueren med sexy dans og erotiske poseringer. Men hun opptrer også i en annen historie, på et slott, velkledd i hvit kjole, som en 'virkelig' madonna eller jomfru. En hannløve kretser rundt henne. Hun venter på noen. En mann kommer og bærer henne til en seng. Han har løvemaske. Løvemannen finnes også i Venezia-sekvensen. Hans tilstedeværelse knytter de to Madonna-skikkelsene sammen.
Madonna skaper forvirring ved å iscenesette velkjente klisjeer knyttet til kjønn. Det er dette som gjør henne til feminist, ifølge Paglia; hun gjenforener med den største letthet horen og madonnaen i samme kropp.
Postfeminisme
Madonna leker med kjønnsstereotypene, men det er ikke uproblematisk, hevder Reithaug. For hva er det egentlig hun står for? Reithaug sammenligner Madonna med vår norske Sissel; det er ikke tvil om at hun står for det klassisk feminine, hus, hjem og barn, omsorg, trygghet, ynde. Madonnas image, derimot, er preget av selvmotsigelser. Hun er selv del av den kulturen hun eventuelt kritiserer, så kritikken rammer like mye henne selv som andre. Hun både bekrefter og benekter konvensjonelle kjønnsroller. Her ligger også hennes appell. Hun lanserer mangfoldets muligheter som alternativ.
Madonna representerer en postfemininistisk estetikk, slik Wencke Mühleisen definerer det, skriver Reithaug. Hun bryter med den tradisjonelle oppfatningen av kvinnen som offer og tar heller opp i seg elementer fra maskuline maktdiskurser og typisk maskulin estetikk, som for eksempel pornografi. Madonna representerer dermed et brudd med tidligere feministiske posisjoner. Ved å ta utgangspunkt i gjeldende kjønnsroller, parodierer og ironiserer postfeminismen over de heteroseksuelle kvinnelighetsmytene ved å framheve kjønnets teatralske og performative praksis.
Diskusjonene rundt Madonna vil helt sikker fortsette i årene som kommer, for ingenting tyder på at hun vil gi seg med det første. Enten vil hun bli elsket og hyllet, blant annet som feminist, eller hun vil bli fordømt og kritisert, blant annet av feminister. Sannsynligvis begge deler.
Denne artikkelen er basert på følgende kilder:
Davidsen, Elisabeth K.: 'Madonna som feminist', Morgenbladet 24.04.2003
Reithaug, Kristine: 'Blonde Ambition. Madonna redefinerer det feminine.' Hovedfagsoppgave ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. 1999.
Robertson, Pamela: 'Gulity Pleasures – Feminist Camp from Mae West to Madonna.' I.B. Taurus & Co., London and New York.
Madonna: 'Sex.' 1992.
Mistry, Reena: 'Madonna and Gender Trouble': http://www.theory.org.uk/madonna.htm
Synnevåg, Marit: 'Camille Paglia', Samtiden nr 5 1995: http://privat.ub.uib.no/BUBSY/CP.HTM
Vaagland, Helle: 'Fri oss fra Madonna', Morgenbladet april 2003.