Frihet som utopi

Inger-Lise Lien er sosialantropolog, forsker ved Norsk Institutt for By og Regionsforskning (NIBR) og har skrevet artikkelen ’Å finne seg sjæl’ i boka Ungdom, makt og mening. Hun har i flere år arbeidet med unge kvinner og menn med innvandrerbakgrunn, og intervjuet mange – særlig fra pakistanske miljøer. Og hun konstaterer at for de unge kvinnene i disse miljøene, er retten til ’å finne seg sjæl’ i stor grad fraværende. I stedet forventes de å lytte til og lyde foreldre, brødre og andre slektninger.

Slik er det riktignok ikke i alle familier. Inger-Lise Lien opererer med ulike kategorier ut fra hvordan individer og familier forholder seg til tradisjonene. Noen er konformister – og heldagstilhengere av den tradisjonelle moralen. De tilpasningsdyktige forsøker å tilpasse seg normene i det etniske miljøet, men forsøker samtidig å tilpasse seg storsamfunnets verdier. Deltidskonformistene deltar i bønn i moskeen under Ramadam, gjerne ved å plassere seg slik at alle ser dem – for så å lure seg ut på nattklubb etterpå. Mens opprørerne nærmest er sosiale utskudd. De står i åpenlys motstand til tradisjonelle verdier.

Kontroll – illusjon og praksis

I artikkelen sin forteller Lien om ei ung jente hun skulle intervjue. Hun hadde planlagt å snakke med henne på restauranten Maliks. Det motsatte faren seg. Jenta fikk ikke besøke slike steder. Hun fikk heller ikke lov til å bli med til McDonald’s eller til kiosken for å kjøpe is, for der var det mange dårlige gutter. Lien og den unge jenta endte opp alene i et klasserom etter skoletid, med kaker innkjøpt på forhånd.

– Illustrerer eksempelet en typisk tilværelse for en pakistansk jente, eller er det spesielt?

– Denne faren er en typisk konformist. I innvandrermiljøene kjenner jeg pakistanerne best. Blant dem er det mange liberale, men jeg vil anslå at om lag 20 prosent er konformister. Og selv blant de mest tilpasningsdyktige er foreldrene opptatt av å beskytte jentenes kyskhet.

Jentenes kyskhet er viktig. Fordi dette er knyttet til ære. For menn handler ære om makt og om evnen til å forsvare den. Spesielt handler det om å forsvare kvinners seksualitet og omdømme. Æreskodeksen er kjønnet og har ulike standarder for kvinner og menn, skriver Lien.

Det er først og fremst jentene som skal kontrolleres. Ved å gjøre jenter nesten totalt utilgjengelige, kan foreldre slippe guttene løs i det offentlige rom hvor de da ikke kan gjøre noen skade mot kusiner og andre gutters søstere.

– Problemet er imidlertid at det finnes mange andre jenter der ute – som ikke er under den samme strenge kontroll, sier Lien.

Så det at guttene holder seg unna jenter er en illusjon.

Jentene har også sine metoder for å slippe unna kontroll. Mens ungdomsklubb i nærmiljøet er utenkelig, er ungdomsklubb på den andre siden av byen en mulighet. Og mens sløret er på i nærvær av familie og slekt, kan det forsvinne når avstanden til dem er stor nok. Det er ikke alt foreldrene vet om.

– Mange jenter med innvandrerbakgrunn elsker å gå på skolen. De føler seg friere der. Noen går dit selv om det er en fridag, bare for å møte hverandre og være på skolen. Nå kan dette også ha sammenheng med at de har plikter hjemme som de vil unnslippe, likevel illustrerer det hvor de opplever at friheten er størst, mener Inger-Lise Lien.

– Hva bestemmer hvem som blir konformist og hvem som blir opprører?

– Det betyr mye om den enkelte har bakgrunn fra landbygda eller byen i hjemlandet. De fra landsbygda er ofte mer konforme. Om det er masse slekt i Norge, er også viktig. Det koster mer å sette seg opp mot en stor slekt. I tillegg spiller utdannelse en rolle. Ungdom som lever i familier der fedrene er fraværende, eller svært liberale, har det friest. Mange forsøker å skyve på grensene, men de færreste bryter helt ut. Jenter som gjør det er pionerer. De som sier at enkelte jenter gjør opprør for å bli kjendis, har ikke skjønt mye. Det koster mange av disse jentene enormt å gjøre det de gjør.

75 prosent gifter seg i Pakistan

Det er i det hele tatt mye som går an – bare andre ikke får vite det. Først når folk begynner ’å snakke’, blir en utskeielse et spørsmål om ære.

– Jentene skal vanligvis giftes bort og potensielle svigerforeldre er opptatt av jentas rykte. Hun bør være fra en god og ærbar familie. Det stilles ikke samme krav til gutten. Om han har hatt norsk kjæreste, spiller nesten ikke noen rolle. Men når ekteskapet skal inngås blir også han styrt. Da nytter det som regel ikke for gutten å argumentere med at han har en norsk kjæreste. De fleste aksepterer det foreldrene bestemmer – eller familien finner løsninger alle er enige om, mens andre gjør opprør. Noen, også blant guttene, rømmer fra familien, forteller Lien.

Hun viser til tall fra SSB som viser at rundt 75 prosent av alle ekteskap blant pakistanere i Norge, fortsatt inngås i Pakistan.

– Grensen mellom hva som er frivillig og hva som er tvang, er vel vanskelig å trekke?

– Ja, særlig fordi samfunnets maktstrukturer som ligger i normer og regler, så å si blir en del av personen. Det foregår en slags ’harddata-programmering’ med sterk motiverende kraft for den enkelte. Noe som gjør det naturlig å forsvare og rettferdiggjøre det som skjer, også blant mange av ungdommene.

– Flere av miljøene er store. Og mange av kvinnene der er usynlige for oss andre. De er ikke ansatt noe sted, de deltar ikke i storsamfunnet. Noen er analfabeter, andre kan kun eget morsmål. De får inn satellitt-TV fra hjemlandet, som de ser på. De kan leve et fullverdig liv innenfor sine sirkler og på sine premisser, utøve kontroll og makt på kvinners vis. Men de sirkler rundt en helt annen planet enn majoriteten i Norge. Enkelte vet knapt hva som skjer i det norske samfunnet. Teknologien gjør at det er fullt mulig å bo i Norge, men mentalt være i et annet land, sier Lien.

Elsket og kontrollert

’De er elsket og kontrollerte,’skriver Inger-Lise Lien om mange av jentene hun har intervjuet.

– Kvinnen er prisgitt mannen. Han kan være liberal og støtte henne i å ta utdanning, lære å kjøre bil, gå på møter. Eller han kan være en konformist som nekter henne det meste. Poenget er at hvordan hennes liv blir, avhenger av han. Mye er på mannens premisser. Kvinnen må bøye seg.

– Familiebånd er bra, understreker Lien

– Men disse jentene må også få lov til å delta i samfunnet. På 1970-tallet var kvinner i Norge opptatte av å få større frihet på hjemmebane. I dag er ikke dette lenger den store likestillingssaken. Den store saken er å få flere kvinner i styrerom i næringslivet. Men for mange innvandrerkvinner er kampen om frihet i hjemmet den første kampen som må vinnes. Vår felles kvinnekamp i Norge må tilpasses at ulike kvinner kjemper på ulike felt, sier hun.

Kanskje har en del unge jenter med innvandrerbakgrunn i dagens Norge mer til felles med kvinner født ved forrige århundreskifte, enn med sine jevnaldrende. Kvinner født på den tiden hadde klare anstendighetsregler å forholde seg til. De færreste hadde et yrke. Kyskhet var viktig. Nora i Et Dukkehjem hadde det omtrent som en fugl i bur, og måtte kjempe seg fri.

– Men innefor det norske samfunn har det skjedd en utvikling i retning av større frihet for den enkelte til å gjøre egne valg. ’Å finne seg sjæl’ er blitt et ideal. Vi har en forestilling om at autonomi er bra, at det er riktig å følge sin egen indre stemme. Barn i dag kan kreve at: Jeg skal også høres og lyttes til. Kvinner kan bruke det mot menn at ’Vi diskrimineres!’ Det har tatt lang tid å komme hit.

Det skjedde en revolusjon i århundret vi har bak oss – og ikke bare i Norge.

– Vi har noen feilaktige tanker om at innvandrere som tar utdanning blir norske, at det er norsk å være frigjort og ta egne valg. Men dette er ikke noe særskilt norskt. Det er universalistisk og internasjonalt, understreker Inger-Lise Lien.