Mainstreaming i Kampala

I tillegg har Grace plass i ledelsen for Makerere Universitetet, hun ledet sekretariatet under Women’s Worlds-konferansen i 2002, og hun er professor II ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen. Nylig var hun i Norge for å undervise i Bergen.

Med sitt opplegg for ’gender mainstraming’ har Universitetet i Kampala en mer offensiv holdning til hvordan få inn kjønnsperspektiv i forskning og undervisning enn det som finnes på norske universiteter. Avdelingen for kvinne- og kjønnsforskning ved Makerere arrangerer regelmessig kjønnsseminar for andre avdelinger og fagområder. Den kunnskapen de har, skal deles med resten av Universitetet.

Womens World = framskritt for kvinne- og kjønnsforskning

Avdelingen for kvinne- og kjønnsforskning ved Makerere Universitetet har eksistert siden 1991. Først i ett rom, så i et lite hus – og nå i en egen bygning. Bygningen er en direkte følge av Women’s Worlds 2002, the 8th International Interdisciplinary Congress on Women. Og Women’s Worlds er en følge av kvinnekampen på 1970-tallet. Kvinnelige forskere innenfor et bredt spekter av fag savnet et internasjonalt nettverk og muligheten til å trekke veksler på hverandres erfaringer på tvers av landegrensene. Resultatet ble en tverrfaglig konferanse, den første avholdt ved Universitetet i Haifa i Israel desember 1981 – januar 1982. Dette var før Internett, før telefaks, før det ble mulig å ringe direkte på tvers av landegrensene. Kommunikasjon var en utfordring. Likevel deltok over 600 forskere og ’grasrot-aktivister’ fra 36 land i Haifa. I Kampala, tjue år seinere, var dette økt til nesten 2000 deltakere fra 95 land.

Konferansene har betydd mye for vertslandene. Det gir muligheter til å ta skritt framover for kvinne- og kjønnsforskningen både blant arrangører og deltakere. Grace opplevde at konferansen gikk fra å være noe ledelsen for Makerere Universitetet og de politiske myndighetene i landet ikke trodde de maktet å avholde, til å være noe både Universitetet og Ugandas president anser for ’sitt’ og liker å ta æren for. Konferansen ble en anledning til å knytte kontakter mellom akademikere, frivillige organisasjoner og politikere som er engasjert i utviklingsspørsmål.

Menn med på laget

På kvinne- og kjønnsstudiet ved Makerere Universitetet er 40 prosent kvinner og 60 prosent menn.

– Det er viktig å ha mennene med på laget, mener Grace.

– Menn må forstå hva vi snakker om. Når de starter 1. semester, hos oss er det mange som er skikkelig machomenn. Men etter hvert skjønner de sammenhenger og årsaker. De forstår situasjonen til mødrene sine – og de diskuterer hva mannlig identitet handler om. Bevisstheten om kjønnsroller øker.

At mannlige studenter til kvinne- og kjønnsforskning ikke er vanskelige å rekruttere, skyldes at kunnskap om kjønn er en viktig kvalifikasjon. Når det søkes om jobb eller penger til forskning, er det et pluss å vise at man håndterer kjønnsperspektiv og kjønnskategorier. Dette er igjen en følge av kravene om ’gender mainstreaming’ som ikke bare er knyttet til fag på Universitetet, men også blant annet til prosjekter Verdensbanken finansierer.

Uganda (republikk med direkte valg av president siden 1996, men uten et flerpartisystem) har en nasjonal handlingsplan for kvinne- og kjønnsspørsmål. Siden 1987 har de hatt et eget departement for kvinner og utvikling og kvinner er relativt godt representert i parlamentet - blant annet fordi det velges egne kvinnerepresentanter fra valgdistriktene. Landet har kvinnelig visepresident. Likevel er kvinner og menn i Uganda langt fra likestilt. Noe som blant annet har sammenheng med eiendomsrett. I prinsippet er det ingenting i veien for at en kvinne kan ha eiendom. Men i praksis er det få kvinner som er jordeiere.

– Kvinner og jenter får ikke med seg noe hjemmefra. Jorda eies av menn i familien, eller av landsbyen. Jenter blir gift tidlig, og flyttes da fra en familie til en annen. Skilsmisse oppmuntres ikke, men kan gis gjennom en rettslig kjennelse dersom det bevises at ektemannen mishandler sin kone, eller en av ektefellene får barn utenfor ekteskapet, forteller Grace.

En feminisme som tar de viktigste problemene først

– Vold er et problem, understreker hun.

– Før ble familien værende på landsbygda. Guttene i familien arvet jord – og ble der. I dag flytter de ofte til byene for å søke lykken, de søker ’white collar jobs’. Men arbeidsledigheten i byene er svært høy, også blant de med høyere utdanning. Selv leger er arbeidsledige. Mange tidligere studenter jobber for frivillige organisasjoner uten lønn.

Likevel karakteriseres landet ofte som ’the pearl of Africa’. Her er rike jordbruksressurser og utdanningsnivået er høyere enn i Afrika for øvrig.

Hva skiller så afrikansk feminisme fra vestlig feminisme?

– I vesten er dere opptatt av forholdet til egen kropp og seksualitet. Det er mye individualisme. For oss er retten til grunnleggende ting som vann og mat det viktigste. Dessuten tror jeg at hvit feminisme ofte skremmer menn. Vi er mer tilhengere av nego-feminism, negotiating feminism (forhandlings-feminisme). Vi er opptatt av å spille på lag med og trekke med menn, understreker Grace.

I mai holder de en post-kongress-workshop for og om kvinnelige ledere på Universitetet i Makerere.

– Kvinnelige ledere har ikke nok informasjon om saker som er viktige for kvinner. Av og til blir jeg lei av å gjenta det samme om og om igjen. Men det er viktig. Nå diskuteres det om det er vits i å ha FNs kvinnekonferanse i 2005 (Beijing + 10), mange sier at det ikke er noe poeng, for det er så lite av det som ble vedtatt sist som er fulgt opp. De har et poeng. Men jeg mener det er viktig å opprettholde presset, å stadig ha fokus på saker som er viktige for kvinner. En konferanse gir en plattform for dette, sier Grace Bantebya-Kyomuhendo.