Kvinnelige imamer?

- Et viktig problem i dag, både i Pakistan og i Norge, er konflikten mellom retten til religionsfrihet og retten til likestilling, sier den pakistanske juristen Shaheen Sardar Ali. Hun har forsket på forholdet mellom internasjonale kvinnerettigheter og islam.
Shaheen Sardar Ali har blant annet skrevet boka: Gender and Human Rights in Islam and International Law. Equal before Allah, Unequal before men?

Nina C Selvik

ninaselvik@yahoo.no

Om lag 90 prosent av FN-landene har sluttet seg til Kvinnekonvensjonen, som har som mål å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner. Pakistan har også gjort det. Men hva skjer når likestilling kolliderer med religion? Kan man for eksempel med Kvinnekonvensjonen i hånden kreve kvinnelige imamer?

FN’s Kvinnekonvensjon ble vedtatt i 1979 og trådte i kraft i 1981. Norge ratifiserte avtalen i 1981, mens konvensjonen innledningsvis møtte motstand i de fleste muslimske land. Argumentet var at den var motstridende med sharia (islamsk lov). Pakistan skrev under på Kvinnekonvensjonen i 1995. Shaheen Sardar Ali er professor ved University of Peshawar i Pakistan og School of Law of Warwick i England. Nylig foreleste hun ved Avdeling for kvinnerett ved Universitetet i Oslo. Her beskrev hun problemene med å innføre Kvinnekonvensjonen i Pakistan.

Vestlig, liberalistisk feminisme

Til tross for at muslimske land (definert som land der mer enn 70 % av befolkningen er muslimer) har ratifisert mange internasjonale menneskerettighetskonvensjoner,oppfattes menneskerettighetene ofte som uttrykk for kulturell imperialisme og etnosentrisme.

- Et problem ved Kvinnekonvensjonen i ikke-vestlige land er at den i sitt vesen er individualistisk. Den anvender et vestlig kvinneperspektiv, og dermed overser den familiens betydning, sier Sardar Ali.

- Derfor er det nødvendig at vestlige kvinner og deres ikke-vestlige medsøstre forsøker å nærme seg hverandre, forsøker å snakke samme språk. Tidligere var en vanlig holdning blant vestlige kvinner at for å oppnå likestilling, måtte asiatiske og afrikanske kvinner oppgi sin medfødte kultur og religion, som ble sett som essensielt undertrykkende. Og da er det kanskje ikke så rart at man spør seg: ’Er ikke denne konvensjonen kun et uttrykk for vestlig, liberalistisk feminisme?’

Sardar Ali forteller at for mange syntes det meningsløst å ratifisere et sett med lover i land der kvinnenes tilgang til lovverket og de juridiske institusjonene synes langt utenfor rekkevidde. Mange mente det ville være å starte i feil ende.

Islam er en egalitær religion

- Kvinnekonvensjonen er faktisk ikke uforenelig med islamsk lov, understreker Sardar Ali.

- Men islamsk lov er komplisert, den består av både Koranen og hadith (profeten Muhammeds ord). Dessuten er det mulig å tolke islamsk lov på ulike måter, forklarer hun videre.

- Koranen består av 6666 vers. Av disse er det bare 6 som på en eller annen måte underordner kvinnen. Disse versene har sin opprinnelse i bestemte historiske forhold. For eksempel det at muslimske kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimer, mens det samme ikke gjelder for muslimske menn. Det skyldtes at da islam ble grunnlagt, var det selvsagt viktig å sikre religionens (gruppens) utbredelse. I og med at det er kvinnen som føder barn, var det nødvendig at hun giftet seg muslimsk, slik at hun kunne føre gruppen videre.

- Islam er i utgangspunktet en egalitær religion, også i forhold til kvinner. Da islam ble grunnlagt, var den revolusjonær hva angikk kvinners rettigheter. Men i de senere tiår har vi sett en sterk islamistisk bølge som tolker Koranen og hadith på en svært fundamentalistisk og ufordelaktig måte for kvinner, sier Sardar Ali.

- Problemet er at i det øyeblikk islam brukes som argument, tier folket. De tier for presteskapet, men det gjelder å tilegne seg det rette verktøyet, altså kunnskap om hva som faktisk står i Koranen.

Plutselig omvendelse?

På begynnelsen av 1990-tallet begynte kampen for å få ratifisert Kvinnekonvensjonen i Pakistan, for alvor. Til tross for at motstanden var stor både fra religiøst og politisk hold, satte regjeringen ned et utvalg for å utrede saken, The National Commission on the Status of Women. Sardar Ali ledet kommisjonen.

- Kommisjonen anbefalte Pakistan å signere kvinnekonvensjonen. Dette må ha kommet som en overraskelse på de pakistanske myndighetene, som klassifiserte kommisjonens rapport som hemmelig. Men det skapte selvsagt bare enda større oppmerksomhet og nysgjerrighet rundt rapporten og kvinnekonvensjonen, sier Sardar Ali.

I 1995 skulle FNs internasjonale kvinnekonferanse holdes i Beijing, og den pakistanske statsministeren skulle være Pakistans delegat. Nå ble Kvinnekonvensjonen undertegnet i hui og hast. Håp om godt internasjonalt omdømme veide sannsynligvis mer enn troen på menneskerettigheter. Sardar Ali mener liknende motivasjoner ligger bak ratifiseringer også i andre land.

Mange av landene som har sluttet seg til Kvinnekonvensjonen har lagt inn reservasjoner i henhold til islamsk lov.

- Men hvis nasjonal lov skal stå over internasjonal lov, forsvinner jo hele poenget med internasjonale konvensjoner, sier Sardar Ali, for da vil jo de enkelte land gjøre det som passer dem best uansett.

Kommisjonen Sardar Ali ledet fikk også som mandat å se på hvilke artikler i Grunnloven som var uforenelige med Kvinnekonvensjonen. En revidering av enkelte lover er nødvendig, og arbeidet har så vidt begynt.

Juridisk pluralisme

I Pakistan finnes flere konkurrerende regelsystemer.

- Tre regelsystemer styrer pakistansk juridisk praksis når det gjelder likestilling. Grunnloven er den ene kilden, og artikkel 25, som kalles likestillingsklausulen, er den viktigste for kvinnen, forklarer Sardar Ali.

- Men det er bestemt at grunnloven skal leses i lys av islamsk rett, som er den andre typen regler som har direkte betydning for kvinner. Sedvane er den tredje. Sedvane er ikke-skrevne regler og normer basert på tradisjon. Sedvane er det settet av regler som i sterkest grad påvirker kvinner, sedvanen kan til og med overprøve islam. Det ser vi for eksempel når det gjelder kvinners rett til arv. Nesten ingen kvinner i Pakistan arver sin familie, til tross for at Koranen eksplisitt gir dem denne retten. Fenomener som tvangsekteskap og æresdrap har også sin rot i sedvane.

Som et fjerde sett med regler nevner Sardar Ali internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, som Kvinnekonvensjonen.

I forhold til områder som arbeid, utdanning og helse, som alle tilhører den offentlige sfære, anvender som regel domstolene Grunnloven og dens artikkel 25. Når det gjelder områder som i større grad faller inn under privatsfæren, er det vanligvis helt andre sett med regler som anvendes. Ved familierettssaker brukes islamsk rett og sedvane. For eksempel i saker som angår tvangsekteskap og æresdrap.

- I den senere tid har vi imidlertid sett en ny trend i forhold til slike saker, nemlig at alle de fire settene med regler blir anvendt, forteller Sardar Ali.

- Men man kan bare håpe på å få en slik rettssak, for det er bare et fåtall dommere som dømmer etter denne praksisen. Mange dommere kjenner ikke engang til Kvinnekonvensjonen. Og tenk på alle de sakene som ikke når domstolene.

Kvinnekonvensjonen er altså ikke uforenelig med islamsk lov i utgangspunktet. Men i den pakistanske jussens lovjungel rår tilfeldighetene. Hvilket sett med lover som anvendes og hvordan islamsk lov brukes, er først og fremst et spørsmål om tolkning.

Shaheen Sardar Ali

Shaheen Sardar Ali er professor ved University of Peshawar i Pakistan og School of Law of Warwick i England. Hun har forsket på kvinnekonvensjonens forhold til islamsk lov og tok sin Ph.D på University of Hull i Storbritannia. Her sammenlikner hun de to settene med lover artikkel for artikkel. Sardar Ali har skrevet boken ‘Gender and Human Rights in Islam and International Law. Equal Before Allah, Unequal Before Man?’ (2000). Hun har også ledet the National Commision on the Status of Women i Pakistan.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.