William Booth grunnla Frelsesarmeen i 1878, sammen med ektefellen - Catherine Booth. Catherine hadde sine meningers mot. Hun var av den oppfatning at kvinner både kunne og burde forkynne, og at kvinnen slett ikke var mannen underlegen – bortsett fra i fysisk styrke og mot, som hun skrev. I 1860 holdt hun sin første offentlige tale. Frelsesarmeen har, ulikt mange andre menigheter og trossamfunn, aldri hatt noe forbud mot kvinnelige ledere og forkynnere. Så har de heller aldri praktisert dåp og nattverd.
– Kanskje fordi mange ikke tillot at sakramenter kunne forvaltes av kvinner, mener Solevåg. Armeen er kjent for sitt store hjerte. Det sosiale arbeidet, kampen mot urett og diskriminering har vært der fra starten av. Det har også den militære organiseringen, den hierarkiske strukturen, beordringssystemet og at kvinnene er i flertall blant offiserene.
Flertallet – men ikke makta
Som soldat har Rebecca Solevåg forpliktet seg på Frelsesarmeens lære og etikk, på at ekteskapet er det riktige for samværet mellom kvinne og mann, og på å ikke nyte alkohol. I tillegg er det vanlig å bære uniform på møtene. Soldatene rangerer under offiserene i systemet. Offiserene er ordinert. De har gått to år på offiserskolen. Der lærer de litt teologi, men mest kunnskap som setter dem i stand til å drive armeens organisasjon og ulike tiltak. Blant Frelsesarmeens over to hundre offiserer i Norge er om lag 2/3 kvinner.
Kvinnene er i flertall – men har de makta?
– Nei, slår Rebecca Solevåg fast.
Svaret underbygges både av dybdeintervjuene hun har gjort med 10 kvinnelige offiserer og av statistikk. I det øverste lederrådet er det i dag 50/50 kvinner og menn. Men, understreker Solevåg, det er menn som innehar det som regnes for å være tunge verv. Lederne for de tre største avdelingene og lederen for hele den norske armeen – er alle menn. Kvinnene har i dag stillingene som personalsjef, assisterende feltsjef, og leder for kvinneorganisasjonen. Sistnevnte innehas av ektefellen til lederen.
Sammen om tjenesten
– Offiserene beordres. De må reise og arbeide der armeen mener det er best. Og de har inntil nylig måttet rette seg etter bestemmelsen om ’Forlovelse og ekteskap’. Den påla offiserer å være gift med en annen offiser i Frelsesarmeen – fordi de skal være ’sammen om tjenesten’, forteller Solevåg.
– Overtredelse av regelen innebar å miste rangen som offiser. I det siste er dette blitt mer liberalt. Nå kan du søke om å få gifte deg med en utenfor armeen, eller det vil si – du søker om å få lov til å beholde jobben din, selv om du gifter deg med en utenfra, understreker hun.
Blant de gifte kvinnene hun intervjuet var det flere som følte seg som ’annenrangs’ offiserer. – De gifter seg med en mannlig offiser. Så kommer beordringen. Den kommer til ekteparet. De to skal dele på oppgavene. De står fritt til å dele på arbeidet slik de selv vil, det er et personlig valg de gjør. Samtidig er det sterke forventninger i menighetene til hvordan dette skal skje og hvilket kjønn som bør gjøre hva. Derfor er det som regel mannen som driver forkynnelse og det administrative arbeidet i menigheten. Hun tar seg ofte av barne- og ungdomsarbeid, kvinneforeningen – og å stelle huset og ta seg av egne barn blir en del av arbeidsdelingen, sier Rebecca Solevåg.
Han er sjef, hun er assistent. Men siden dette framstår som et personlig valg, betraktes det gjerne som uproblematisk.
I tillegg kommer at det til flere av lederstillingene i Frelsesarmeen er en tilhørende ’frue-ordre’. Det er en stilling som automatisk tildeles fruen i kraft av hennes manns posisjon. Kona til territoriallederen blir for eksempel president for kvinneorganisasjonen. Disse lederstillingene er ganske utenkelige for kvinner, for hvilken mannlig offiser vil ta en ’frueordre’? Det finnes en tydelig, men uskreven regel om at gifte kvinner ikke skal ha høyere stillinger enn sin mann.
– Gifte kvinner sees ikke som potensielle ledere, men som et vedheng til mannen.
Beordringssystemet har, slik Rebecca Solevåg tolker det, ingen klar teologisk begrunnelse, det er der fordi dette er mest effektivt for armeen. Men beordringen gis en religiøs dimensjon fordi mange ser den som Guds vilje, dermed blir den også vanskelig å være uenig i. Offiserene ’ofrer alt’ – og gjør det ledelsen mener er best for å vinne sjeler for Gud.
– Mange ser det ikke som en jobb, men som et kall – sier Solevåg.
Mye må endres både i kvinner og menns holdninger, mente offiserene hun intervjuet. Menn må slutte å utnevne menn. Kvinnene må bli synlige og tydelige lederemner. Slik oppfattes de ikke nå.
Enslige kvinner er både ’majoren’ og ’fru majoren’
Forventningene til de enslige er annerledes.
– Er en tilværelse som enslig kvinne samtidig en mulig karrierevei?
– Tilværelsen som enslig er i liten grad selvvalgt. Den er mer et resultat av at det ikke er ’menn nok til alle’, siden 2/3 av offiserene er kvinner, og ektefellen bør være offiser, mener Solevåg.
– Men fordi hun ikke står ved siden av en mann, blir hun oppfattet som sjefen når hun er korpsleder. Det betyr imidlertid ikke at hun bare skal gjøre de ’mannlige’ oppgavene. Hun skal gjøre begge deler.
En av de enslige offiserene Rebecca Solevåg intervjuet var beordret til et nytt sted, der hun erstattet et ektepar. Hun forteller:
’… jeg oppdaget veldig fort hvilke oppgaver fruen hadde hatt, for jeg ble omtalt som ’majoren’ i visse sammenhenger, og som ’fru majoren’ i andre sammenhenger.’
De er frie til å være sjef, men det forventes at de skal være både kvinne og mann. Dessuten er de lett flyttbare. De har ingen familie å ta hensyn til, så hvis det oppstår en krise et sted, er det greit å beordre en av dem. De blir lett ’kasteballer’ og ’jojoer’, slik de selv uttrykker det.
Hierarki – ikke demokrati
Det er vanlig at enslige deler leilighet. For noen av de samboende kvinnene kan det dreie seg om mer enn vennskap.
– Jeg mistenker ikke alle kvinnene som lever sammen for å være skjulte lesbiske. Men at de har eksistert i historien er det ingen tvil om. Det er akseptert at to kvinner jobber sammen. Når det er slik, ligger forholdene bra til rette for å anerkjenne lesbiske og homofile par i armeen, mener Rebecca Solevåg.
Kjærlighet til en av samme kjønn er imidlertid ikke lov å leve ut, åpenlyst. I Frelsesarmeen er homoseksuelle handlinger umoralske handlinger, i strid med Bibelens lære og Frelsesarmeens retningslinjer. Blir det oppdaget at en offiser er praktiserende homofil, eller vedkommende selv står fram, må han eller hun forlate sin stilling. Dette finnes det eksempler på.
– Det finnes, som i kirken, et mindretall med et annet syn, og det er debatt, sier Rebecca.
– Men diskusjonene foregår på nivåer hvor endringer ikke kan skje. Det finnes ikke demokrati i Frelsesarmeen, ingen sted å kjempe for sakene sine. Det finnes ikke noen slik møteplass for soldater. Offiserene har et forum, men dette har ingen formell plass i organisasjonsstrukturen i forhold til ledelsen. Her er ingen kultur for intern debatt. Frelsesarmeen er stolte av omdømmet sitt, og med rette. Men her er en negativ taushetskultur når ting ikke er som de skal.
Solevåg opplevde dette særlig i forhold til ett punkt hun avdekket gjennom intervjuene med kvinnelige offiserer: uønsket seksuell oppmerksomhet og seksuelle overgrep.
– Jeg kan ikke si noe om hvor utbredt dette er i Frelsesarmeen, understreker hun – men de jeg snakket med kunne fortelle om flere alvorlig tilfeller. Ledelsen har kjent til at dette har vært et problem – men ikke taklet det konsekvent nok.
– Hva skal til for å få til en mer likestilt armé?
– Det vil ikke ordne seg av seg selv, mener Rebecca Solevåg. Her må kjempes
– Det virker som det hersker stor enighet blant kvinnelige offiserer om tingenes tilstand. Det er et stykke igjen til målet om likestilling. Det sterke kvinnenettverket som finnes kan brukes aktivt; ikke til å prate problemene i hjel, men til å skape en ny og bedre Frelsesarmé, avslutter hun.