– Eventyrene stammer fra ei tid hvor det å få stemor hadde direkte sammenheng med traumatiske følelser knyttet til å miste mor. Stemoren ble bildet av en kollektiv skrekk barn hadde i seg, mener Ann Vølstad.
Dagens stemødre er annerledes. De er som regel ikke knyttet til sykdom og død, men en følge av samlivsbrudd.
– Likevel kan det være mye konfliktstoff i å etablere en stefamilie. Å leve i en stefamilie kan oppfattes som en ressurs etter hvert, men da er dette noe familien har jobbet seg fram til. Det kommer ikke av seg selv, og flere av de jeg intervjuet, sa de ville vegret seg hvis de visste hva de gikk til, understreker hun.
Ann Vølstads undersøkelse bygger på dybdeintervjuer med ni stemødre. I tillegg har hun ledet en samtalegruppe for stemødre, knyttet til et familievernkontor. Kunnskapen fra arbeidet med gruppen brukes imidlertid ikke eksplisitt i oppgaven. I noen av de aktuelle stefamiliene hadde både han og hun barn fra tidligere forhold, i noen hadde de også felles barn.
Oppgaven hennes vant årets pris for fremragende kvinne og kjønnsforskning. Prisen delets ut av Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. ’Et verdifullt og nyskapende bidrag til kvinne- og kjønnsforskningen’, sa juryen.
’Selfmade’
– Stemødre må selv konstruere sin rolle, understreker Ann Vølstad.
De kan ha klare forestillinger om hvordan de ikke vil være, men de har få rollemodeller og forbilder for hvordan de vil være. Når de former sin rolle, gjør de det i og påvirket av relasjonene til de nærmeste i stefamilien.
– Det som virker sterkest inn, er hvilken rolle partner og far tar i forhold til sine barn, og hvilke forventinger han har til henne.
Ann Vølstad deler fedrene inn i tre kategorier: Nær, delaktig eller fjern. De nære fedrene forventer ikke noen omfattende morsrolle fra stemor, siden de opplever at de selv dekker barnas behov for omsorg og oppdragelse. De fjerne fedrene forsøker å få stemødrene til å ta på seg tradisjonelle morsroller, slik at de selv står fritt til å følge egne interesser. I forhold til såkalte delaktige fedre, varierer det. Her finner Vølstad utstrakt grad av forhandling mellom far og hans nye hustru/samboer. Forhandlingene kan være implisitte og ende med at ’ting bare blir slik’, eller åpne og eksplisitte.
– Stemorens rolle blir på et vis komplementær. Det far ikke gjør, gjør stemor, understreker hun. Det gjelder både for praktiske gjøremål i forhold til barna, som klesvask og leksehjelp, og for følelsesmessige relasjoner.
– Kan det ikke også være at far former sin rolle etter hvordan han ser at hun opptrer?
– Jo selvfølgelig kommer dette litt an på kvinnen også. Noen vil for eksempel være som en mor, uansett fars holdning. Men stemor har i utgangspunktet ikke noe juridisk eller moralsk mandat i forhold til et stebarn. Hun kan i prinsippet verken ta med barnet til frisøren eller innføre bestemte regler for skolearbeidet, uten å ha avtalt det med far. Hun er avhengig av å få et mandat til oppdragelse fra mannen. Før det er gjort, vil hun ofte ikke omsette det ansvaret hun føler i handlinger. Hvis far er ambivalent, vil mandatet lett bli tvetydig. Det kan skape trøbbel. Særlig når hun i tillegg kanskje også opplever at barna stiller spørsmålstegn ved hennes mandat, understreker Vølstad.
– Nesten alle stemødrene jeg snakket med, mente de var strenge, strengere enn far. De følte at de kunne være urettferdige. Det later til å være en del av selvbildet deres at de ikke er snille nok med stebarna. Samtidig mener de far ofte er for ettergivende. Hvis far unnlater å sette grenser, må stemor gripe inn og gjøre det. Dette opplever de som konfliktfylt. De vil ikke være ’onde’, men så blir de det, likevel.
Vølstad mener manglende grenser ofte har sammenheng med dårlig samvittighet. Fedrene vet at de har påført ungene sorg gjennom samlivsbruddet med moren. Stefamilien er ikke noe barna har valgt. Den er påført dem.
Det første møtet – med barnet
Ungene ønsker som regel sin gamle familie tilbake. De drømmer om at bruddet mellom foreldrene kan gjøres om. Så lenge de skilte foreldrene er enslige framstår dette som en mulighet. Med stemors inntreden som ny partner til far, forsvinner muligheten. Reaksjoner på stemor kan ha sammenheng med dette, og ikke alltid skyldes henne personlig, understreker Vølstad.
Det første møtet med barnet forbereder de seg godt til. De fleste stemødrene Vølstad intervjuet ble i første omgang presentert som noe annet enn kjæresten til pappa, de ble ’forkledd’ som venn eller bekjent. Barnas eventuelle skepsis gjør kvinnene gjennom disse innledende møtene alt for å overkomme. Ann Vølstad kaller denne fasen i forholdet mellom barn og kommende stemor for sjarmoffensiven.
– Å forberede seg til et jobbintervju blir bare småtterier sammenlignet med forberedelsene de gjør før disse møtene, sier hun.
– De henter fram alle sine talenter. En av stemødrene jeg intervjuet sa: ’Jeg har aldri vært så morsom, verken før eller seinere i mitt liv’.
Kampen om rommet og maten
Etter hvert etableres et samliv.
– Og da står ’slaget’, sier Vølstad.
Ofte møtes stemoren med aggresjon fra ett eller flere barn. Vølstad identifiserer to kamparenaer. En som handler om territorium, og en som handler om mat.
– Stefamiliene i mine intervjuer hadde stort sett valgt å flytte til en bolig ingen av partene disponerte i utgangspunktet, til - ’et sted uten spøkelser i veggene’ - slik en av mødrene uttrykte det. Men noen bodde i barnas opprinnelige bolig, eller far og barn flyttet inn til stemor. Uansett blir det kamp om hvem som bestemmer over rommet.
Skal alle barna ha eget rom, for eksempel? Også om de er der kun annenhver helg? Hvem bestemmer over TVen og hvilke aktiviteter som prioriteres i dagligstua? Hvem sitter i armkroken til far når de skal kose seg en lørdagskveld?
I tillegg kommer kampen om maten. En måte å avvise stemor på, er å ikke ville ha maten hun lager.
– Jeg har undret meg over at vi er så såre i forhold til å få maten vi lager avvist, sier Vølstad.
– Jeg mener det handler om at maten er å betrakte som en gave. Og i alle kulturer, også i vår, er det svært ydmykende å få en gave avvist.
Ann Vølstad fant alt fra svært tette bånd mellom stemor og stebarn, der stemor tok på seg et stort omsorgs- og oppdragelsesansvar, til relasjoner preget av mer distanse. Det som betyr mest for hvordan forholdet utvikler seg er fars rolle og oppfatninger, barnets alder, biologisk mors holdninger – og til en viss grad personlige egenskaper ved alle involverte. Nærest forhold mellom stemor og stebarn oppsto gjerne når hun kom inn i barnets liv tidlig. For disse barna er stefamilien det naturlige. De har knapt opplevd noe annet.
Manglende regler for skikk og bruk
Det finnes få sosiale normer og regler for stefamilier. Hvem er det naturlig at deltar på skoleavslutninger og i foreldresamtaler på skolen? Hvis det er stemor som hjelper til med leksene halvparten av tida, er det kanskje naturlig at hun er der? Hvem er det som inviteres til konfirmasjoner og brylluper? Hvem inviteres til juleselskap hos barnas farmor og farfar?
– Hvis vi diskuterte og snakket mer åpent om dette, ville det etter hvert utvikle seg noen kjøreregler og forventninger – og dermed færre konflikter, mener Vølstad.
En start kunne være å synliggjøre stefamilien bedre i offentlig statistikk. I familiestatistikken til SSB, som er organisert i gjensidig utelukkende kategorier, er de eneste stefamiliene som er registrert, de som har fått felles barn. Stefamilier med særkullsbarn blir registrert som to forskjellige enslig-forsørger-familier. Ann Vølstad mener at en stor andel av enslig-
forsørger-familiene egentlig er stefamilier. Dette fordi mange av de som skiller seg, eller bryter ut av et samboerskap, gifter seg på nytt eller inngår nytt samboerskap etter en tid.
Rollen som stemor kan med andre ord innehas av flere enn det statistikken forteller. Derfor burde hun kanskje bli mer synlig.
– Kjernefamilien er fortsatt det normale, som alt måles mot. Biologiske bånd framheves i dagen debatt som viktigere enn på lenge. Det understrekes at gener styrer både den enkeltes følelser og relasjoner til andre. Stemødre truer denne biologiske enheten. Det er klart. Men jeg lurer på hvem som egentlig ville miste noe, dersom stemødre i større grad ble anerkjent, dersom det ikke nesten automatisk ble ansett som et problem at et barn har flere enn to foreldre, sier Vølstad.
