– Enkelte har sågar ment at Arendt var anti-feminist, sier Elin Svenneby, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Tromsø.
Svenneby er ikke enig i det.
– Det skulle jo i så fall bety at hun var motstander av kvinnefrigjøring. Hennes samfunnsvisjon er basert på at det finnes mulighet til fri diskusjon blant borgerne. Hun tar det som en selvfølge at offentligheten skal inkludere både kvinner og menn. Arendt mente at en levende offentlighet er en forutsetning for gode, frie liv. Men like klart fremhevet hun at det som hører til hjemmets sfære, alltid kommer til å stå oss nærmest når det gjelder livets nødvendigheter.
Det er først etter hennes død at kvinnebevegelsen har utviklet seg med stormskritt. Den som lever nå, kan lese Arendt med ’kvinnebriller’ på, mener Svenneby, og finne mye som rimer godt med feministisk tenkning.
– Arendt forsøkte gjennom sine kategorier å få med seg helheten i menneskelivet, både det aktive livet og det kontemplerende. Du må delta i verden for å få noe stoff å forholde deg til og tenke igjennom, ellers blir det visvas og tankespinn – slik mange mener filosofi er. Hannah Arendt ville rehabilitere filosofifaget. Hun ville at det skulle romme mer enn det kontemplative. Slik hun så det, handler det aktive liv om politikk og etikk, men det består også av arbeid; såvel kroppsarbeid (labour) som håndarbeid (work). Arendts begrep handling (action) rommer både kommunikasjon, diskusjon, debatt og iverksettelse. Dette er selve grunnlaget for såvel tenkning som samliv, mente hun. Hvis menneskene ikke snakker med hverandre og handler sammen, slutter de også å tenke. Og et folk som slutter å tenke, glemmer moralen. De glemmer at det finnes flere måter å se en sak på, flere måter å sette tingene på plass på – og at ens egen måte kanskje verken er den eneste eller den beste.
Alle har rett til et privat rom og til deltakelse i offentligheten
Arendt vendte blant annet tilbake til den greske polis og til debatter som pågikk der. På mange måter var dette hennes idealbilde av en offentlighet: direkte dialog.
– Men til den greske polis hadde ikke alle adgang. Kvinner, slaver og eiendomsløse hadde ingen plass – fordi de ikke hadde den nødvendige frihet til å diskutere. Er det ikke en fare for at listen for deltakelse i den frie debatt legges så høyt at svært mange utelukkes?
– Det er jo nettopp det feminismen blant annet har handlet om: å skape rom for flere røster i offentligheten. Dette krever også at det skapes tid. For at kvinner skal kunne delta mer i det politiske, må menn delta mer i det hjemlige. Kvinners økonomiske selvstendighet blir en mulighetsbetingelse for full samfunnsdeltakelse. Dette har Arendt indirekte kommentert, da hun mener at for at alle skal ha mulighet til både å delta i det offentlige pulserende liv – og til å trekke seg tilbake i det private, trenger de egen eiendom. Dette er rammene om et godt menneskeliv.
– Hannah Arendt var en ’både-og-tenker’, sier Svenneby.
Det som foregår i den private sfæren trengs på lik linje med det som foregår i offentligheten.
– Det skadelige er å bli for opptatt av det ene framfor det andre. Hun peker på at vi verken må glemme å ivareta offentligheten, det politiske eller privatlivet.
– Hva er politikk etter hennes mening?
– For det første var hun opptatt av alles ansvar for å delta. I dag er vi flinke til å kritisere yrkespolitikerne, men deltar selv lite i politikken. Det ville hun ikke likt. Arendt legger vekt på det spontane, fantasifulle og nyskapende som kjennetegn på en autentisk politisk handling. Politikkens vesen er egentlig frihet: tankefrihet, ytringsfrihet. Den politiske debatten må ikke begrense seg til fordeling av goder. Bekjempelsen av sosial fattigdom og nød er selvsagt uhyre viktig, men vi tenker sjelden over at det politiske omfatter mye mer enn det. Det er først når vi ytrer oss med en mening i en gruppe, at vi kan få muligheten til å bli kommentert av andre og bli oppmerksom på deres perspektiver. Det politiske er en nødvendig betingelse for at vi skal finne ut noe om verden og oss selv, hvem vi er som personer, rett og slett. Og det politiske handler om å argumentere overbevisende for et standpunkt slik at en får andre med seg på å forandre verden håndgripelig (f.eks. å få til forlengelse av jernbanen til Tromsø). For å kunne argumentere overbevisende må en kjenne motargumentene.
Nye begynnelser
Arendt hadde selv erfart hvor galt det kan gå hvis offentligheten bryter sammen. Før 2. verdenskrig måtte hun som jøde flykte fra Europa til USA. Resten av livet brukte hun til å advare mot det totalitære, mot diktaturet – men også mot massesamfunnet i etterkrigstidens USA.
– Hun har et begrep om natalitet, nye begynnelser, og i disse nye begynnelsene ligger frigjøringen. Hele tida blir det født nye mennesker – og hver gang kan dette bety en revolusjon, fordi de representerer nye perspektiver. Vi må sørge for at institusjonene kan ta imot de nye tankene, hvis ikke er vi ille ute, mener Arendt. Hennes tenkning er hele veien en advarsel mot det konservative, reaksjonære og totalitære.
– Unge mennesker må presse på og få fram det nye. Hvis ikke vil de ikke klare å leve i sin verden.
Diskutere til vi ’dauer’
Arendt mente at det ikke er de undertrykte selv, men de som ikke kan tåle undertrykking, som skal kjempe deres sak.
– Hvis kvinnene hadde satt seg ned og venta på at andre skulle reagere på deres vegne, hadde det ikke blitt mange endringer i retning et mer likestilt samfunn.
– Men kvinnene satte seg jo ikke ned og venta.
– Nei, men da handlet de vel mot Arendts råd?
– De som startet kvinnekampen for flere hundre år siden var overklassedamene, og de var jo ikke de mest undertrykte. Men de så hvordan medsøstrene hadde det og kunne sette seg inn i deres situasjon, fordi de også var kvinner med kvinnekropp. Kanskje handler dette om at når du har det for ille sjøl, så har du ikke overskudd til å sette deg inn i andres situasjon, du klarer ikke se at andre kan ha det like ille.
– Og da bryter kanskje dialogen sammen?
– Arendt var opptatt av å lage arenaer der ulike kulturelle og religiøse standpunkter kunne leve sammen. Ett eksempel er at hun som jøde og Israel-venn, allerede rett etter 2. verdenskrig mente at palestinerne også hadde krav på en egen stat. De to folkene burde leve side om side – men ikke på en slik måte at jødene ble halvarabere og araberne halvjøder. Heller slik at det kom noe positivt ut av å opprettholde mangfoldet. Hun argumenterer med at den menneskelige verden bare kan opprettholdes gjennom mangfold. Vi må ikke ødelegge kulturer og religioner. Det er viktig at det finnes pluralitet og debatt. Skal vi diskutere til vi ’dauer’, da? Ja, det skal vi, for det er bare slik vi tar vare på en menneskelig verden. De som prøver å kneble andre eller utrydde det som er annerledes, ødelegger for seg sjøl, for da får vi et massesamfunn uten forskjeller som det blir helt umulig å leve i.
– Jeg tror ikke hun mente at vi skal la være å bringe egne interesser fram i debatten, understreker Elin Svenneby.
– Men vi skal ikke la dem bli altoverskyggende. Vi skal ikke ha monologer. Vi skal puste inn, slik at også andre kommer til orde.
Ikke en kvinne på pensum
Det nyeste nummeret av ’Kvinneforskning’ presenterer Arendts tenkning ettertrykkelig. Men på pensum i filosofi har hun og andre kvinnelige filosofer vært vanskelige å finne.
– Jeg «vant» magistergraden i filosofi i 1985, og det var ikke en kvinnelig filosof på min pensumliste. Jeg tenkte at siden man ikke hadde krevd at jeg kunne noe om den kvinnelige filosofihistorien, burde jeg hatt mot til å sende den tilbake til Universitetet med kommentaren: Nei takk, dette er ikke godt nok, sier Elin Svenneby, med et glimt i øyet.
I dag underviser hun i feministisk filosofi på Universitetet i Tromsø. Det begynte med en stipendiatstilling.
– Da jeg fikk stipendiatstilling i Tromsø for å studere kjønnsroller og likestilling i filosofien, var det som et under! Det viste seg at kvinneforskere, studenter og likestillingsutvalg hadde jobbet i 15 år for å få inn kvinneperspektivet i filosofifaget der. Motargumentene handlet om at de allmenne perspektivene ble ivaretatt gjennom det menn hadde tenkt ut.
– Hvorfor er det så tungt å få plass til kvinnelige filosofer?
– Kvinnelighet har gjerne blitt oppfattet som det motsatte av mannlighet. Og siden det mannlige ble regnet for det fornuftige, ble kvinneligheten sett som det motsatte: irrasjonell.
Filosofen skal være mannlig og rasjonell. Altså: hvis du skal være filosof, må du forlate kvinneligheten. Slike holdninger kan nok ha vært med på å skremme bort de kvinnene som kunne ha fått inn kvinneperspektiver. Det har vært en ond sirkel. Men siden 1970-tallet og framover har vi erfart brudd, og at tidsånden har gått i vår favør. Nå er Simone de Beauvoir på pensum til ex.phil. i Tromsø, og Hannah Arendt oppfattes av mange av mine mannlige kolleger som en stor tenker.
Elin Svenneby (født 1952) er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Hun har blant annet gitt ut boka Også kvinner, Glaukon! Frihet og likestilling i et filosofihistorisk og kjønnspolitisk perspektiv. (Emilia, 1999). Her presenterer hun blant annet tenkningen til ’filosofinner’ som Edith Stein, Hannah Arendt og Simone de Beauvoir – men også sin lesning av Platon, Aristoteles, Descartes og Husserl. Hun skriver blant annet:
Vi antar at filosofifaget kan bringe oss til innsikt om hva intellektuell frihet, selvbestemmelse og autonomi generelt er. Men dette generelle har gjerne vist seg å ha mannlig kjønnsmarkør. Da jeg ønsket å tenke gjennom hvilken betydning de ulike frihetene har og har hatt for kvinner, var det med en antagelse om at det ’generelle’ har (hatt?) en tendens til å stille seg likegyldig til kvinners ’spesielle’ tanker, ønsker, behov - og kunnskap.