Monika Andersen (27) har skrevet hovedoppgave i sosiologi
ved Universitetet i Oslo om dem, med utgangspunkt i følgende spørsmål: Kontantstøttepappaen – er han en særing eller mors lærling? Hun har intervjuet 10 fedre i Oslo og Akershus-området i alderen 25-35 år, som alle er mottaktere av kontantstøtte.
- De var ikke den typen som jobber hvor mye som helst for å gjøre karriere og tjene mye penger. Mange menn som er ferdig med utdanningen sin tenker mest på egen vinning. De vil gjøre seg synlige i arbeidslivet og jobbe seg fram. Kontantstøttepappaene var ikke slik, sier Monika.
Fire kategorier
Hun delte fedrene ”sine” i fire kategorier: ”Heltidspappa”, ”byttepappa”,kombipappa” og ”nødløsningspappa”. De tre første kategoriene har aktivt valgt å organisere omsorgen for de minste i familien ved hjelp av kontantstøtten, mens nødløsningspappaene tar imot kontantstøtte fordi de ikke får barnehageplass.
- Heltidspappaen har ansvaret for barnet hver dag på dagtid, mens mor jobber eller studerer, forteller Monika.
- Han kan også ha en jobb, men den foregår utenfor normalarbeidstiden. Byttepappaen har en nabo som også har barn i kontantstøttealder – så bytter de på og passer hverandres barn. Kombipappaen bytter på med partneren om å være hjemme med barna, og å være på jobb. I tillegg stiller besteforeldrene opp. Dette er en skiftordning som gjør at foreldrene får liten tid sammen. Nødløsningspappaene fordeler seg jevnt på de andre gruppene med hensyn til hvordan de organiserer hverdagen i familien. Disse fedrene er kritiske til kontantstøtten som ordning. De mistrives ikke med å være hjemme, men de er sinte på kontantstøtten som politisk reform. Den er ikke noe de har ”valgt” å bruke, den er blitt ”valgt” for dem, understreker Monika.
Flere av fedrene er imidlertid skeptiske til at deres barn skal starte i barnehagen som 1-åringer. Det synes de er tidlig. 2 år derimot, synes de fleste er passe. De ser med andre ord ikke for seg en tilværelse som hjemmeværende i svært mange år. Å bruke mye tid på omsorg er noe de har valgt en liten periode av livet. Og for noen av dem, der mor har tatt det meste av foreldrepermisjonen, blir dette en måte å kompensere på.
- Hvordan ser de selv på valget de har gjort. Anser de seg for å være veldig spesielle?
- Nei. Det er heller veldig naturlig. De fleste var i et miljø hvor far tok mye ansvar for omsorg. Derfor hadde de ikke reflektert over at de er spesielle. De sa at dette var en felles avgjørelse i familien. Det er mulig at det lå harde forhandlinger med mor bak, men det fortalte de ikke til meg. Og de var i hvert fall ikke misfornøyde med å være hjemme.
Flere påpekte imidlertid generasjonsforskjellene.
-Dette fikk jeg følelsen av at var et litt ømtålig tema, sier Monika.
Fedrene hun intervjuet hadde svært ulike erfaringer fra egen oppvekst.
-Det var alt fra en som hadde vokst opp med en alenefar til en som hadde opplevd skilsmisse mellom foreldrene, og deretter en helt fraværende far. Uansett hadde dette vært viktig for deres valg. Enten ved at far ikke hadde vært der, og de hadde bestemt seg for å velge annerledes – eller ved at fedrene hadde vært der for dem, og at de ville være tilstede tilsvarende for sine barn.
Foreldre og svigerforeldre reagerte litt ulikt på valget sønner og svigersønner hadde gjort.
-En fortalte at mor syntes det var bra det han gjorde, men hun var bekymret for karrieren hans og hadde begynt å sende han jobbannonser i posten. En annen fortalte om svigerfar som var pensjonert og bygget på huset deres. Mens svigerfar sto i kjelleren og snekret, konsentrerte han seg om å vugge, trøste og passe. Han mente svigerfar hadde et noe ambivalent forhold til dette. Andre igjen fortalte om foreldre som nærmest ventet at barna deres skulle velge annerledes, siden verden ikke lenger er som da de var unge.
Tøffere
Er fedre annerledes i sin omsorg enn det mødre er? Monika mener det. I hvert fall var fedrene hun snakket med opptatt av at de gjorde en del ting annerledes enn mor.
- Flere la vekt på at mor var mer forsiktig. At hun var mer nervøs på barnas vegne, at hun dullet mer og ikke satte så klare grenser. Det kunne være at hun ikke var konsekvent nok når det skulle legges, for eksempel, eller ved bleieskift. Når man skifter bleie da bare skifter man, mens mor i større grad synger, og leiker og duller. De så nok på seg selv som strengere enn mor. Men de mente ikke nødvendigvis at det var galt måten mor gjorde dette på, bare at det var forskjellig fra hvordan de gjorde det.
- Er han far eller husfar? Hvordan deler disse familiene husarbeidet?
- De fleste sa: Vi deler likt. Noen sa: Når jeg er hjemme så tar jeg støyten. Mange gjorde husarbeidet unna i store sjauer, der begge tok i et tak. Så var det en som mente han gjorde mest, men det var ikke kona enig i – understreket han. Nå snakket jeg ikke med mødrene, så hvordan dette egentlig er vet jeg ikke, understreker Monika.
Verken/eller
Kontantstøttepappaen – er han så en særing eller mors lærling?
- Svaret på det er verken/eller, eller både/og. Det er kanskje mest verken/eller, sier Monika Andersen.
Ingen av fedrene i undersøkelsen hennes følte seg forpliktet til å være hjemme med sine barn. De så det heller som en mulighet til å bli bedre kjent med egne barn, og til å gi barna det de ser på som en trygg start i livet. Og i motsetning til det som ofte forventes av menn, viser de sin maskulinitet ikke først og fremst i forhold til jobb og karriere.
- Bildet mine informanter gir kan tyde på at det ikke er å være i lønnet arbeid som i første rekke bidrar til å bekrefte egen identitet, sier Monika Andersen
Så litt spesielle, eller sære, er de nok.
mailadresse, Monika Andersen:
monika.andersen@c2i.net