Boka er et direkte resultat av Regjeringens handlingsplan Vold mot kvinner. Den følger opp målet om å systematisere og bearbeide kunnskap som er utviklet gjennom eksisterende norske behandlingstilbud til menn som utøver vold mot sin samlivspartner.
Det har Marius Råkil bidratt til i samarbeid med 13 medforfattere. De dokumenterer at tiltak rettet mot voldsutøvende menn faktisk virker og de setter denne kunnskapen inn i en større sammenheng gjennom ulike perspektiver på vold i familien.
- Når vi tilbyr hjelp er det mange som tar imot hjelpa, sa Råkil.
I Norge er det i hovedsak snakk om fire tiltak: Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi, Sinnemestringsprosjektet ved Sør-Trøndelag psykiatriske sykehus, Alternativ til vold (ATV) og Familievernkontoret i Molde med sitt prosjekt: Privatisert vold i familien.
En virkelighet vi ønsker ikke fantes
Haldis Leira, som er førsteamanuensis i psykologi, skriver i boka at kunnskap om vold og overgrep er kunnskap vi ikke ønsker å ha. Rett og slett fordi vi kunne ønske at denne heslige virkeligheten ikke fantes. Kvinnebevegelsen på 70-tallet gjorde en stor innsats for å gjøre det private offentlig. Men vold i familien er fortsatt tabu, mener Leira. Tausheten blir en ekstra belastning for de som rammes og et hinder for endring hos de som utøver volden.
Hvilket omfang har så menns vold mot kvinner?
Kriminalstatistikken viser at om lag halvparten av alle drap på kvinner i Norge er begått av partner eller ekspartner. En omfattende undersøkelse fra Finland, der 4955 kvinner i alderen 18-74 år svarte på en spørreundersøkelse, viser at 22 prosent av alle samboende eller gifte finske kvinner har vært offer for fysisk eller seksuell vold, eller voldstrusler, fra ektefellen. En tilsvarende undersøkelse fra Sverige fant at 46 prosent av kvinner mellom 15 og 65 år, har vært utsatt for vold av en mann. Ingen tilsvarende undersøkelse er gjort i Norge. Men om lag 2330 kvinner og 1850 barn bodde i 2001 på landets krisesentre.
I likestillingslandene er dette med andre ord noe vi ikke har klart å forandre grunnleggende.
- Den norske mannskulturen framstår som taus når det gjelder personlige problemer generelt. Man snakker ikke om dem. Talemåtene er preget av at likestilling er godtatt og at vold ikke bør forekomme, skriver dr.philos Øystein Gullvåg Holter i sin artikkel. Han etterlyser mer forskning, mer kunnskap ikke bare om de som er gjengangere som voldsmenn, men også om noen-ganger-mennene.
Rett til å slå?
Hvorfor blir menn voldsutøvere?
- Mennene begrunner ofte volden ut fra en rettighetstenkning. På et individuelt nivå legger patriarkalske kvaliteter ved en kultur til rette for menns oppfatning av å ha rett til å utøve vold mot kvinner. En slik rettighetstenkning bygger opp under utøverens opplevelse av volden som legitim og uproblematisk, skriver Marius Råkil og kollega i Alternativ til vold psykolog Per Isdal.
De viser til at menn som begynner i terapi ofte viser en manglende forståelse av sin maktposisjon. De tenderer til å overse sin maktdominas i forholdet og opplever seg snarere som likeverdige med, eller underordnet, kvinnen de utøver vold mot. Vold blir et forsøk på å håndtere en subjektiv opplevelse av avmakt, en måte å gjenvinne makten på.
Endring er mulig
Boka har et gjennomgående budskap: Nødvendigheten av å skille mellom mannen som person og volden han utøver, mellom hvem han er og hva han gjør.
- Dette skillet er viktig fordi mulighetene for endring er knyttet til dette skillet. Dersom vi ikke trekker dette skillet, blir voldsutøveren en ond person fordi han utfører handlinger vi kan se på som ondsinnede, skriver Råkil og Isdal.
Endring er mulig. Ved Alternativ til vold viser terapautenes egne vurderinger av alle gjennomførte terapier, at 74 prosent av klientene sluttet med vold i løpet av behandlingen. Andre undersøkelser viser samme positive tendens. Det er imidlertid en svakhet at partnere til de som har vært i behandling i liten grad er intervjuet i etterkant. Det er imidlertid gjort ved Sinnemestringsprosjektet i Trondheim. Her foregår en løpende evaluering skriftlig både fra kvinnene, mennene og av de som behandler. 92 prosent av kvinnene mener at behandlingen har virket. I alt 62 prosent av mennene hadde unnlatt å bruke vold i situasjoner hvor de tidligere ville gjort det. Mange av kvinnene er imidlertid utrygge på at opphøret i voldsbruk vil vare. De er blitt lovet at dette skal skje før, uten at det har skjedd.
Et liv i en totalitær institusjon
Vold er fortsatt først og fremst kvinners problem. Kvinner og barns problem. De som lever i familier Yngve Hamelin, sosiolog ved Universitetet i Oslo, karakteriserer som totalitære institusjoner. På grunn av deres makt-, herredømme, -kontroll og disiplineringsstruktur. Og det er far som har overherredømme.
- Som terapeuter til kvinner utsatt for vold blir vi ofte stilt spørsmålet om hvorfor hun ikke forlater mannen sin, skriver Ingunn Rangul Askeland, Anita Strand og Iselin Sætre. Før de fortsetter.
- Et annet spørsmål som ikke stilles like ofte er: Hvorfor går ikke han? Hvis det er slik at han har det så vanskelig sammen med henne at han må bruke vold, hvorfor kan han ikke ta ansvar for situasjonen og forlate henne? Dette er et spørsmål som bidrar til å ansvarliggjøre mannen for hans handlinger og de valgene han gjør.