Det er Iris Marion Young, professor i politisk filosofi ved ”University of Chicago”, som advarer. Ett år etter at fly ble brukt som terrorvåpen mot World Trade Senter og Pentagon, oppfordret hun norske feminister til ikke å la seg bruke i rettferdiggjøring av krigføring. Den anerkjente amerikanske professoren brukte sitt Norgesbesøk blant annet til å holde foredrag på Likestillingssenteret.
- Feminisme er blitt akseptert. Alle støtter det – selv de konservative, som Laura Bush. Dermed er det også blitt legitimt å bruke kvinners rettigheter som argument for krig, sa hun.
Young viste til at Laura Bush 17.november 2001 ble den første førstedame som holdt presidentens radiotale lørdag morgen. Talen var viet fordømmelse av det hun kalte Talibans krig mot kvinner, og rettferdiggjøring av USAs krig mot Afghanistan som nødvendig for å frigjøre kvinnene.
- Selvsagt, understreket Young, bør Taliban fordømmes for sin politikk, slik alle regjeringer bør når de forøver eller tillater systematisk og diskriminerende skade på og undertrykking av kvinner. Men i denne saken, som i mange andre, frykter jeg at feministisk kritikk utnyttes av patriarkalsk militarisme til deres formål.
Kvinners rettigheter i et multikulturelt samfunn.
Young stilte spørsmål ved vårt forhold til det multikulturelle. Hun viste til at individets frihet ofte settes foran gruppers autonomi og minoritetsgruppers normer, og at det er blitt ”lov” for liberale stater å tvinge frihet og likeverd på de som er uvillige.
- En argumentasjon som setter kvinners rettigheter opp mot multikulturalisme, er problematisk, mente Young.
- Enten er du for kvinners rettigheter, eller så er du for det multikulturelle -som om dette er helt uforenelige standpunkt. Men denne motsetningen konstruerer (implisitt) et hierarki med det universelle (kvinners rettigheter) mot det spesielle (multikulturalisme). Kvinners rettigheter rangerer over minoriteters forskjellighet og autonomi, fordi de er universelle mens minoritetsrettigheter oppfattes som spesielle.
- Dominans rettferdiggjøres med at ”de andre” undertrykker kvinner. Problemet er ikke, mente Young, at kvinners rettigheter hevdes som universelle. Problemet er at en bestemt gruppe med sin bestemte historie, sine institusjoner og sine interesser, gjør krav på å representere det universelle.
Hun viste til Chandra Mohanty som hevder at vestlige feminister ofte generaliserer den tredje verdens kvinner som passive, undertrykte og offer for uopplyste politiske regimer og kultur. Når de kategoriseres som helt annerledes, forringes samtidig muligheten til gjensidighet og gjenkjennelse
Strategier for frigjøring og likeverd.
Innebærer Iris Youngs argumentasjon at vi bare skal godta overgrep og urettferdighet? At vi bør sitte og vente på at kvinneunderstrykkelse i andre kulturer ”går over” helt av seg selv?
- Nei, understreket Young. Min argumentasjon betyr ikke at vi skal la være å protestere mot den undertrykking kvinner opplever i en multikulturell verden, heller ikke at vi skal la være å arbeide for endring.
Iris Young anbefalte følgende strategier i arbeidet for frigjøring og likeverd, for dem som ønsker å unngå valget mellom enten å være tilhenger av kvinners universelle rettigheter eller av multikulturalisme:
- Se etter likheter i kvinners vilkår, framfor å betone forskjeller.
Hun viste til Uma Narayan som ber sine lesere sammenligne æresmord slik dette praktiseres i India, med tilfeller av mord på amerikanske kvinner begått med skytevåpen av menn de har et intimt forhold til. Poenget med en slik sammenligning er ikke å konkludere med at forskjeller i kulturell praksis som vi trodde var feil, faktisk er helt OK, understreket Young. Det er heller å undergrave den antakelsen at kvinner i liberale samfunn er frie, slik at ens egen posisjon blir mindre selvrettferdig og moralsk.
- Fokuser på problemer som er like på tvers av landegrenser og kulturer.
- Støtt kvinner selv. Det finnes knapt et sted i verden, eller en eneste kultur, hvor kvinner ikke kritiserer og motsetter seg kjønnsbasert urettferdighet og lidelse – og hvor de ikke har mannlige støttespillere i sin kamp, understreket Young.
- De som virkelig bryr seg om frihet og velferd for kvinner burde la kvinner selv ta ledelsen i å definere sine krav i kampen for frihet, og la dem avgjøre hvordan de vil hanskes med de som undertrykker kvinner.
Så kan man innvende at i de fleste land finnes mange og motstridende kvinnegrupper og miljøer. Hvem skal man så støtte?
- Mange! Gjerne kvinner og grupper med forskjellige ståsted og oppfatninger – mente Young. Etter hennes oppfatning bør ikke et multikulturelt samfunn møtes med ønsker om fred og ro.
- Støtt forskjellige grupper slik at de får mulighet til fritt å framføre sine argumenter, gjerne i konflikt med hverandre, i full offentlighet. Sørg for at konfliktene kommer fram, slik at debatten kan tas, ba hun.
Og spør du henne om den viktigste begrunnelsen for en slik strategi, så er den pragmatisk: Det virker sjelden å påtvinge andre frigjøring. Kvinnenes frigjøring må være deres eget verk. Her trengs ofte hjelp/ressurser. Men i stedet for å tilby ferdige løsninger som vi har funnet fram til, kan vi støtte kvinner i muligheten til selv å debattere og kjempe for sine rettigheter. Slik er Iris Marion Youngs oppfordring til oss.
Iris Marion Young sitt foredrag kan bestilles i sin helhet fra KILDEN, post@kilden.forskningsradet.no