- Selv om ungdom i liten grad deltar i de tradisjonelle demokratiske kanalene, er de svært aktive og engasjerte. De siste årene har mange engasjert seg i miljøsaken og i organisasjoner som attac, og da jeg skulle gå i gang med oppgaven utkom bøker som Fittstim, Råtekst, og Matriark. Jeg fikk lyst til å undersøke hva de unge feministene ville gjøre for å få til endringer i samfunnet.
Det er Beret Bråten (37) som forteller dette. Hun har nylig avsluttet et arbeid ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, om unge feminister, makt og samfunnsendring, og har intervjuet 11 av de 19 bidragsyterne bak boka Råtekst.
Hun fant store individualister. Egoister fant hun derimot ikke. Nei, jentene har et sterkt engasjement på vegne av fellesskapet. De er erklærte feminister, og ønsker å dele sin innsikt og forståelse av det å være kvinne i dag med andre, særlig yngre, medsøstre.
Et eksempel kan være skjønnhetsidealet, kroppsfikseringen, som for noen fører til spiseforstyrrelser. Man kan ikke vedta en lov i Stortinget som endrer på det, men det er et eksempel på saker som disse jentene har deltatt i en offentlig debatt om, og der de på ulike måter søker å påvirke andre medsøstre.
-Mine unge kvinner er verken anarkister eller revolusjonære, sier Bråten. De ser ikke for seg et nytt samfunnssystem. Samtidig har de politiske partiene og etablerte organisasjonene liten appell til dem. De vil ikke bli del av disse, men heller påvirke dem utenfra. De virker ikke eller når ikke fram, hevder de unge kvinnene, og rett eller galt, sier Bråten, slik er det de oppfatter det etablerte. Dermed blir det naturlig for dem å velge andre strategier og metoder.
Et nettverk på internett er en av metodene de unge kvinnene har valgt. Femail bonding kaller de det, og det er et nettverk med omkring 80 tilsluttede kvinner. Der diskuteres det friskt. Meninger kan luftes og holdninger drøftes, og uten at deltakerne skal risikere å bli konfrontert med det de har sagt på nettet, i media neste dag.
- På en måte blir det som et gresk polis, en polis på nettet, sier Beret. Et åpent forum, for dem som er inkludert, hvor meninger og holdninger kan brynes.
Vi andre som ikke er inkludert i dette nettfellesskapet, blir påvirket av de unge kvinnene gjennom dagens torg, dagens kommunikasjonsmidler. Mange av deltakerne jobber innenfor dagsaktuelle media eller virker gjennom kultur. De deltar også i den offentlige debatt, gjennom skriftlige eller elektroniske media.
- Selv om de er kvinner med stor sosial og kulturell kapital, har også de unge feministene kjent belastningen med å være i medias rampelys. Det egne nettverket blir derfor viktig for utprøving av standpunkter og for debatt. Og det er godt å ha visshet om backing i en gruppe som er engasjert i det samme som deg, sier Beret Bråten.
Råtekst-jentenes feminisme er som en trollsplint som skal gjøre at man ser urettferdighet og diskriminering. De ønsker bevisstgjøring på skjevheter i samfunnet uten å nødvendigvis ha en masse ferdige løsninger.
- Råtekst-jentenes prosjekt er et dobbelt frihetsprosjekt, likt det den franske filosofen Simone de Beauvoir beskrev for et halvt århundre siden, sier Bråten. Den franske filosofen argumenterte for at kvinner må slutte å tenke på seg selv som det annet kjønn altså unntaket fra normen (som er mannen), samtidig som de sikres samme rett som andre borgere til økonomisk, sosial og kulturell frihet i samfunnet.
- Om de unge voksne kvinnene lykkes med sine prosjekt gjenstår å se, men det kan godt tenkes at de på noen områder vinner fram, sier Bråten. Uansett har de stor tro på at de kan få til noe og oppviser et genuint engasjement.
Da er utfordringen kanskje større for vårt etablerte politiske system, framholder Beret Bråten.
- Det Råtekst-jentene sier om dette kan selvfølgelig ikke utlegges som representativt for alle unge kvinner, likevel tror jeg deres synspunkter deles av flere. De beskriver et representativt demokratisk system som skaper avstand til den unge generasjonen. Sant eller usant, tenker de at de politiske partiene produserer stereotypier, praktiserer en form for meningstvang, fungerer best i forhold til egen menighet og krever at du bruker mye tid. Og at de etablerte organisasjonene, også de opprørske kvinneorganisasjonene fra 70-åra, kanskje har blitt for lukka og seg selv nok.
Om man er interessert å bøte på urettferdighet og skjeve maktstrukturer, tror jeg både gamle og unge feminister ville være tjent med en dialog som ikke er bygget på myter om hverandre, men på åpenhet, avslutter Beret Bråten.