Dette kommer fram i en artikkel i siste nummer av NIKK magasin som har kjønn og psykologi som tema. Agnes Andenæs, psykolog og forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) har gjort en undersøkelse om kontakten mellom barnevern og alenemødre. Hun mener at de utviklingspsykologiske modellene som barnevernet og andre deler av hjelpeapparatet i stor grad støtter seg til, fører til bestemte og uheldige oppfatninger av mors innsats i omsorgen.
Utviklingspsykologien har vært opptatt av å peke på ting ved omsorgen som kan være skadelig for barns utvikling, og har i mindre grad undersøkt hva som er betingelsene for alminnelig god utvikling, kommer det fram i artikkelen. I barnevernet er det en tendens til å tenke at mors problemer, som man gjerne antar har rot i hennes egen barndom, hemmer hennes omsorgsevne. Andenæs mener denne innfallsvinkelsen gjør det vanskeligere for saksbehandlerne å interessere seg for sider ved tilværelsen som er vel så viktige for å forstå og styrke barnas omsorgssituasjon. Hun peker på to bestemte områder. For det første dreier det seg om de materielle betingelsene for å greie å kombinere omsorg og forsørgelse når man bare er én person. Skal utdanning og jobb sees som en konkurrent til omsorg eller som et skritt mot et mer ansvarlig liv? Det andre området er fars medforeldreskap, som er forbundet med både bekymring og problemer for mange alenemødre. Er dette virkelig et privat anliggende som barnevernet ikke skal gjøre til et faglig anliggende og mulig tema i samtalene med mødrene?
Ifølge Andenæs kunne man se den samme utviklingspsykologiske tendensen forme kontantstøttedebatten. Det var opplest og vedtatt og framsto som solid psykologifaglig fundert at mer tid for barn og foreldre var godt for barna. Implisitt i dette lå det at det moderne lønnede kvinnelivet var en trussel mot barns velferd.
Artikkelen til Andenæs viser eksempler på utviklingspsykologi i bruk, verken barn eller mødre blir forstått i lys av det livet de faktisk lever. Men det er ikke slik at akkurat disse utviklingspsykologiske modellene er de eneste mulige, skriver hun. Alternativt kan man undersøke hvordan den kulturelle organiseringen av barns omgivelser, som er i stadig forandring, skaper ulike muligheter for utvikling. Da vil det bli tydeligere at barns utvikling ikke bare er noe som skades av mors mangeler, men at utvikling er resultat av en innsats fra omgivelsene - fremdeles i hovedsak fra mor.