Dette var hovedpoenget til kriminolog Sharon Pickering fra Charles Sturt University i Sydney, Australia da hun besøkte Likestillingssenteret i Oslo mandag. Hun presenterte internasjonal forskning på feltet samt sin egen studie i Sørøst-Asia om hvordan krisesentre og kvinnegrupper anvender menneskerettighetsbegrepene i sitt arbeid med mishandlede kvinner.
Det har lenge vært en feministisk kritikk mot menneskerettighetsorganisasjoner at de har vært kjønnsblinde, at de ikke har klart å se overgrep mot kvinner som brudd på menneskerettighetene. Dette gjelder både voldsovergrep i hjemmet, men også brudd på grunnleggende rettigheter som samfunnsborgere - manglende stemmerett og bevegelsesfrihet, yrkes- og organiseringsforbud, alt basert på kjønn. Dette blir ikke tatt opp på samme måte når det gjelder kvinner som når det gjelder andre grupper i en befolkning, noe som aktualiseres nå som verden har fått øynene opp for kvinners situasjon i Afghanistan.
Ifølge Sharon Pickerings gjennomgang av den internasjonale debatten, har menneskerettighetskonvensjonene fokusert sin oppmerksomhet mot statlige overgrep og voldshandlinger. Det finnes en klar holdning til stater som blir holdt ansvarlige for brudd på menneskerettighetene, utøvet av statsansatte eller på vegne av staten. Spørsmålet er nå om statens ansvar for brudd på menneskerettighetene også bør gjelde ikke-statlige utøvere, der overgrep er satt i system og rettes systematisk mot for eksempel kvinner. Sharon Pickering siterte noen krav som bør møtes: at staten etablerer tilstrekkelig lovbeskyttelse mot overgrep, at de har tilstrekkelig etterforskning av overgrepene når de inntreffer og søker å straffe overgriperne, samt at de tilbyr ofrene oppreisning eller rehabilitering. Skjer ikke dette, krenkes menneskerettighetene.
Krisesenterarbeiderne i Thailand, Malaysia og Filippinene, som inngikk i Pickerings studie, rapporterer at så lenge arbeidet deres blir sett på som velferds- eller veldedighetsarbeid for utsatte kvinner, gis de større spillerom av sine myndigheter, enn når de omtaler det som et menneskerettighetsspørsmål. Når vold mot kvinner omtales med begreper som menneskerettigheter, risikerer de å bli erklært opposisjonelle og utsettes for restriksjoner.
Pickering mener allikevel at å se vold mot kvinner i lys av menneskerettighetsbegrepene gir nye perspektiver og muligheter.
- Når begrepsbruken endres til menneskerettighetsspørsmål, kan både lokale og internasjonale lover anvendes. Selv om de lokale myndighetene ikke ønsker at kvinnespørsmål ses på som menneskerettighetsspørsmål, kommer internasjonale lover og konvensjoner til anvendelse, og staten kan presses fra to kanter. Ved hjelp av internasjonale lover og konvensjoner, og på grunnlag av kvinnebevegelsens arbeid lokalt.
Australske Sharon Pickering besøkte Likestillingssenteret på vei til Bergen. Her skal hun snakke på seminaret Kjønnsbasert forfølgelse som grunnlag for asyl torsdag denne uken.
Seminaret ser nærmere på de ulike måtene kvinner forfølges på, som er annerledes enn menn, og det faktum at kvinner forfølges også nettopp fordi de er kvinner.
I Norge slo Justisdepartementet fast i 1998 at forfølgelse på grunn av kjønn og seksuell orientering skal kunne danne grunnlag for asyl. Retningslinjene legger opp til at utlendingsmyndighetene skal være mer åpne for at også kjønnsbasert forfølgelse kan gi flyktningstatus. Likevel er det langt mellom teori og praksis. Dette diskuteres videre i Bergen torsdag.