En omfattende undersøkelse fra 1998 viste at hele 20% av de kvinnelige landslagsutøverne led av spiseforstyrrelser mot 9% i befolkningen ellers. Når det gjaldt menn var tallene 11% blant toppidrettsutøvere mot 0,5% i befolkningen. Altså en kraftig overrepresentasjon i blant kvinnelige idrettsutøvere. I dag er forholdene bedre i noen idretter, men spiseforstyrrelser er fremdeles et problem. Førsteamanuensis Jorunn Sundgot-Borgen ved Norges idrettshøgskole stod bak undersøkelsen og har flere forklaringer på de dramatiske tallene.
- Idrettsutøverne opplever det samme kravet om å være slank som andre gjør. I tillegg opplever de et ekstremt press fra den idretten de driver med. Toppidrettsutøverne blir evaluert hver dag, og prestasjonene er avhengig av kroppene deres. De er dessuten synlige i større grad enn andre. Idrettsutøvere kan ikke gjemme seg bort under store klær, forklarer Sundgot-Borgen og peker også på at det er et problem at mange utøvere ikke lenger eier kroppene sine, men selger dem til sponsorene. De vet de kan nå resultatene de har kontraktfestet dersom de går ned to kilo og mange slanker seg rett og slett av økonomiske grunner.
Kjønnsforskjeller
Kvinnelige og mannlige utøvere har ulike måter å takle vekt- og spiseproblemer på, forteller idrettsforskeren.
- Problemet kommer sterkere til uttrykk hos jenter enn hos gutter. Når jentene ikke fikser det med mat, er det dem det er noe i veien med. Guttene ser på kroppen sin som et instrument som skal prestere noe. Når det ikke fungerer, legger de skylden på andre: de har fått for lite ernæringsveiledning eller har hatt for dårlige trenere.
Men Sundgot-Borgen tror det er store mørketall blant de mannlige utøverne
- Menn har enda vanskeligere for å snakke om spiseproblemene sine enn kvinner, og ofte blir det ikke oppdaget dersom utøveren ikke forteller om det selv.
Velger idrett for tidlig
Jorunn Sundgot-Borgen har selv vært toppidrettsutøver. Hun var på landslaget i turn og mistet en klubbvenninne som følge av spiseforstyrrelser på 80-tallet. Hun var den først toppidrettsuøver i Norge som døde av anorexi. Siden har det blitt flere.
- Rytmisk sportsgymnastikk og langdistanseløp er blant verstingene. Dette er idretter som krever at man har en spesiell kropp. Problemet er at jentene ofte velger idretter som de senere ikke passer til kroppslig. De presser kroppen sin til å passe inn, og går på akkord med sin egen helse for å nå toppen. Når det gjelder gutter er det vektidretter som bryting, hopp og vektløfting som er de verste. Her er det urovekkende mange som bruker kosttilskudd, vanndrivende midler og avføringsmidler for å holde vekten nede, forteller forskeren som selv har to døtre som driver med rytmisk sportsgymnastikk. Hun innrømmer at hun er redd for dem.
- Man må være på vakt i disse idrettene, men jeg vil ikke advare mot dem. Det er mye flott å ta med seg fra herfra også. Det må vi ikke glemme.
Mange uvenner
Sundgot-Borgen har utført en rekke forskningsprosjekter om spiseforstyrrelser i idretten siden hun tok en mastergrad om temaet i USA i 1984, noe som ikke alltid har vært like lett.
- Jeg har hatt mange uvenner i idretten. Det var ikke så populært å grave i dette. I begynnelsen fikk jeg ingen forskningsmidler fra idrettssamfunnet. Nå er det heldigvis annerledes. Etter hvert har de begynt å ta problemet med spiseforstyrrelser på alvor og jeg har fått aksept for viktigheten av mine prosjekter. Idretten har skjønt at de ikke råd til å miste talenter og de fleste er enig om at noe må gjøres, sier Sundgot-Borgen engasjert.
Bedring i langrennssporten
Norges idrettsforbund og Olympiatoppen har nå gått inn med midler til et forebyggende prosjekt. At slike prosjekter hjelper, er tydelig.
- I de idrettene vi har jobbet forebyggende, som innenfor langrenn, er antall utøvere med spiseforstyrrelser halvert, sier Sundgot-Borgen. Hun mener idretten trenger fagpersoner med kompetanse på spiseforstyrrelser som kan jobbe aktivt med utøverne. I noen idretter kan det hjelpe å endre regelverket. I rytmisk sportsgymnastikk kan man kreve at jentene må ha en viss fettprosent for å få delta. I andre idretter kan det lønne seg å heve aldersgrensen for deltakelse i konkurranser, mener Sundgot-Borgen.
Kvinneproblem
Norge ligger langt framme i behandlingen av spiseforstyrrelser innenfor idretten. Vi har en viss åpenhet om problemet, og det finnes faktisk behandlingstilbud, noe som er helt unikt. Likevel er det langt igjen, konstaterer idrettsforskeren. Hun mener det er tragisk at vi ikke har kommet lenger på dette feltet, og forteller at hun daglig får flere telefoner fra fortvilte mødre som ber om hjelp til døtrene sine. At manglende bevilgninger til forskning og få iverksatte tiltak skyldes at spiseforstyrrelser har vært sett på som et kvinneproblem, er hun helt sikker på.
- Når det ble kjent at de unge hoppguttene hadde spiseproblemer, ble det satt i gang prosjekter med en gang, sier Jorunn Sundgot-Borgen.