Dette er en av Astrid Gryttings konklusjoner i hennes hovedfagsoppgave i sosialantropologi, avlagt ved Universitetet i Oslo våren 2000.
"Eit ordentleg ekteskap. Om ekteskap etter kontaktformidling mellom norske menn og utanlandske kvinner", er tittelen på avhandlingen. Utgangspunktet har vært den offentlige debatten om fenomenet "postordreekteskap", som ifølge Grytting tildeler kvinnene nokså entydige offerroller, mens mennene ofte fremstilles som potensielle overgripere eller sosiale tapere.
Oppgaven bygger blant annet på intervjuer med fire polsk-norske par, fire filippinsk-norske par og to polske kvinner som har vært gift med norske menn.
Grytting finner i sine intervjuer at kvinnene langt i fra fremstiller seg selv som offer og mennene fremstår heller ikke som sosiale tapere. De intervjuede går langt i å normalisere både ekteskapene og bakgrunnen for ekteskapet.
Ifølge Grytting er det en grov feilslutning å la historien om at fattigdom møter ensomhet bli den hele og fulle sannheten om menn og kvinner som møtes gjennom internasjonal kontaktformidling. Samtidig er forfatteren opptatt av at kontaktformidling er problematisk, både med hensyn til kvinnesyn og egne ideer om hva basis for et ekteskap skal være. Hun etterlyser både en debatt og tiltak som tar vare på kvinnene samtidig som det ikke fører til stigmatisering av en hel gruppe.