I løpet av det århundre som vi nå har forlatt, har norske kvinner blitt formelt likestilt med menn som samfunnsborgere. Vårt syn på kjønn har endret seg dramatisk. Å lese hva enkelte politikere og vitenskapsmenn kunne få seg til å si om kvinner i begynnelsen av det tyvende århundre, virker i dag så fjernt at det (nesten) er på grensen til det uforståelige. De fleste kvinner vil nok likevel være enig i at paradiset slett ikke er nådd av den grunn, men de er kanskje mer uenige om hvor veien går videre? Hvor står feminismen nå ved inngangen til et nytt årtusen? Her følger noen betraktninger - vi inviterer til motinnlegg og debatt!
Det er tvetydige signaler som avslutter det tyvende århundrets Norge når det gjelder kvinnesak. På den ene siden ser vi enda en gang sosiobiologien vinne fram, og opplever at likestillingspolitiske tiltak møtes med skepsis: Har kvinner ikke snart blitt sterke nok til å gjøre seg gjeldende på bakgrunn av faglig dyktighet? Kan de ikke snart slutte den evinnelige masingen om kjønn?
På den andre siden har en ny generasjon av feminister meldt seg på banen, unge flinke kvinner hvis faglige dyktighet nettopp har skaffet dem gode jobber innen for sentrale samfunnsarenaer - og deres budskap, er at det ikke er likestilling: Kjønn er fortsatt en tvangstrøye, især for jenter og kvinner. Kvinneforakt og dobbeltstandarder trives som frodig ugress i den nordiske prydhagen. I løpet av noen måneder greide de å rehabilitere begrepet feminist for unge jenter som lenge har vært nøye med å legge avstand til slike ukvinneligheter. Grobunnen var tydeligvis tilstede.
Individualisme eller solidaritet?
Debatten om den nyfeministiske trenden har spesielt dreid seg om forholdet mellom individualisme og solidaritet i feminismen, og om forholdet mellom individnivå og samfunnsnivå som arenaer for kvinnekamp. Og det er kanskje akkurat her feminismen står i dag, spent ut mellom de to store ideologier, som har stått steilt mot hverandre i vårt århundre: På den ene siden solidaritetens og fellesskapets diskurs, som har kommet til uttrykk gjennom arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og miljøbevegelsen. På den andre siden individualismens, differensieringen og frihetens diskurs.
I feminismens historie kjenner vi det som den vanskelige balansegangen mellom kampen for kvinners felles rettigheter og verdier, og protesten mot nettopp kategorisering som kjønn. Dilemmaet er på ingen måte nytt. Men kanskje den unge generasjonen av feminister, som har vokst opp i en tid hvor individualismen mer eller mindre har gått av med seieren, formulerer det på en litt annen måte? Hvor feminister kanskje tidligere strevet med å få plass til individualitet i fellesskapet, spør de unge snarere etter betingelsene for fellesskap blant individualister?
Frihet fra kjønn
Siden slutten av 1980-tallet har vi sett et økende ubehag blant feminister overfor bastante begreper om kvinner, kvinnelige erfaringer og verdier. Vekten har ligget på forskjellighet, sammensatthet og konstruksjon. Entydige bilder av kvinner som enten ofre eller engler på jord har falt kraftig i kurs. Antakeligvis er det ikke bare entydigheten i disse bildene vi har reagert mot, men først og fremst deres innebygde umenneskelighet. Kvinner er mennesker av kjøtt og blod, med vilje og viten. Kvinner har krav på lik behandling med menn, ikke fordi de er engler, men fordi de er mennesker.
Når vi snakker kvinnesak er utgangspunktet frihet, ikke lykke, sa Simone de Beauvoir i 1949. Poenget går tydeligvis hjem i dag, og slett ikke bare blant de unge. Utdanningsnivå og sosial klasse er nok minst like viktig som generasjon her. Å utnytte de muligheter likestillingssamfunnet gir krever ressurser i utgangspunktet, men for de som har hatt tilgang på det, er det ingen vei tilbake: Vi vil ha oss frabedt vakre kvinneutopier som skal gjelde for alle kvinner. Vi vil ha frihet til å velge selv hvem vi vil være og hvordan vi vil leve, på alle områder og i alle dimensjoner, uavhengig av kjønn, rase og seksuell orientering. Hvem vi er eller har valgt å være, kan altså ikke i dag avgrense feminismen. Både direktører, husmødre, pornostjerner og masochister kan i prinsippet være feminister. Feministisk solidaritet må ha rom for ulike valg og identiteter.
Ulike muligheter og ulike mål
Men valgfriheten er jo ikke uendelig. Våre valg tas alltid innenfor bestemte sosiale og kulturelle rammer, noen valg belønnes mer enn andre og valgmuligheter er ulikt fordelt. At man selv har greid seg bra betyr ikke at alle kvinner har hatt samme muligheter, verken lokalt eller globalt. Likestillingssamfunnet fortoner seg ulikt for middelklassekvinner og arbeiderklassekvinner. Kampen for et verdig kvinneliv i Afghanistan har andre betingelser enn kampen for et verdig kvinneliv i Norge. Og muligens også andre mål. For vektlegging av individuell valgfrihet er ikke like innlysende i alle kulturer eller klasser. Dette er ikke nødvendigvis noen diskvalifisering av frihetsfeminismen, men det minner oss om at også kvinnekamp alltid er en del av den kulturen den springer ut av. Dess mer kulturelt mangfold i et samfunn, dess mer kompleks (eller kanskje generell?) blir den feministiske dagsorden.
Valg skjer på visse betingelser som allerede har innebygget en verdimålestokk. Det flertallet av kvinner i et gitt samfunn velger, får kollektive konsekvenser for alle. Som vi så i debatten om kontantstøtten, er det f. eks. vanskelig å gjøre både valget av yrkesarbeid og valget av hjemmearbeid like lønnsomt. Vi er altså del av et system. Hvordan dette systemet bør utformes, er slett ikke alle kvinner enige om. Faktisk ser det ut til at vi blir mer og mer uenige. Ingen, heller ikke de som oppfatter seg selv som feminister, kan snakke for alle kvinner.
Omvendt er kanskje det eneste kravet vi kan stille til den som vil kalle seg feminist, at hun/han stiller seg solidarisk med alle som kjemper mot kjønnsmessig undertrykkelse, uansett hvordan den kommer til uttrykk og uansett hvilket kjønn den rammer. Vi trenger ikke være enige i alt for å kunne gjøre det, men det forutsetter selvfølgelig at vi kan bli enig om når det foreligger en situasjon med kjønnsmessig undertrykkelse - og kan vi alltid det? Neppe - og derfor blir vi blir nødt til å akseptere at det finnes flere slags feminismer.
Frihetens grenser
En feminist må selvsagt få lov til å være opptatt av sin egen frihet og lykke. Det er én viktig side av den vestlige feminismen. Men om hun bare er det, ville jeg ikke kalle henne en feminist. Vi må også være opptatt av de vilkårene kvinner generelt er underlagt, fordi de er kvinner. I vår del av verden er et felles vilkår en kultur som fortsatt forstår kvinner som det andre kjønn, som et litt latterlig avvik fra det normale og allmennmenneskelige. Alle kvinner deler noen betingelser her: Uansett hvem vi har valgt å være, kan vi fratas vår menneskelighet på et annet grunnlag enn menn: Vi må passe oss for ensomme mørke steder, vi kan antastes og latterliggjøres både i private og offentlige rom. Det kan menn selvsagt også - men ikke i kraft av deres kjønn. Det er forskjellen. Det er kun oss som til enhver tid og på ethvert sted kan reduseres til kropp og kjønn. Alle kvinner burde jo være i mot det, men vi kan ikke forutsette at alle er det. Selv om vi må akseptere flere varianter av feminisme betyr det ikke at alle kvinner er feminister.
Frihet og omsorg
Hva med omsorgsverdiene? Kvinnebevegelsens poeng har ikke bare vært frihet og solidaritet i kampen for en slik frihet, men har også omfattet en tungtveiende kritikk av et samfunn som systematisk belønner individuell prestasjon framfor omsorg overfor fellesskapet, som skiller rasjonalitet fra følelser, objektivitet fra subjektivitet, omsorg fra rett. De valg vi tar på egne vegne berører andre enn oss selv. Fordi kvinner tradisjonelt har representert og har blitt identifisert med omsorgen, følelsene og subjektiviteten, så har dette blitt kulturens andre og mindreverdige stemme. En ensidig feministisk satsing på individuell frihet og frihetens kollektive betingelser, kan bety at denne stemmen får enda mindre kraft. Det er viktig ikke å glemme dette politiske poenget. Forakten for det "kvinnelige" i kulturen kan overleve lenge etter at kvinner har fått innpass. Spørsmålet er imidlertid om dette er en kamp som bare er viktig for kvinner?
Kvinners rettigheter som mennesker er ikke avhengig av at kvinner er særlig gode og omsorgsfulle. Dessuten er det slett ikke alle kvinner som vil forsvare omsorgsverdiene og slett ikke alle menn som vil avvise dem. Verden har faktisk forandret seg i så måte, ikke minst takket være kvinnekampen. Kanskje tiden er inne for å skille tydeligere mellom kampen for kvinners frihet og kampen for omsorgsetikken? Jeg vil fortsatt kjempe for et mer omsorgsfullt og solidarisk samfunn, en mer allsidig vitenskap og en mer relasjonsorientert etikk, men det vil jeg gjøre som menneske, ikke som kvinne. Det er godt mulig, av historiske grunner, at flertallet i den kampen vil være kvinner en god stund framover, men det er ikke på basis av kjønn vi organiserer oss her, og vi bør gjøre alt for å få med menn i dette prosjektet.
Ulikhet og solidaritet
Kampen mot å bli definert som ‘det annet kjønn’ derimot, må jeg først og fremst ta sammen med mine feministiske mødre, søstre og døtre, hvor forskjelligartede vi for øvrig er. Men her kjemper vi samtidig parallelt med andre marginaliserte grupper, hva enten marginaliseringen dreier seg om klasse, rase eller seksuell orientering. I forhold til disse dimensjoner vil mange kvinner høre til den privilegerte gruppen, og det kan man jo også ta lærdom av. Kanskje feminisme i det neste årtusen vil innebære stadig mer omfattende øvelser i samarbeid og solidaritet, også med de som er forskjellige fra oss selv?