Naomi Scheman, som er professor i filosofi og kvinnestudier ved University of Minnesota, problematiserte det tveeggede i at kvinne- og kjønnsforskningen, eller "women's studies" som er den amerikanske benevnelsen, blir gradvis mer institusjonalisert. Institusjonaliseringen tar form av oppretting av institusjonelle enheter med forskningsansatte og studier på alle nivå innen feltet. Hun argumenterte for at nettopp det tveeggede i denne prosessen er nyttig, da institusjonaliseringen, med den basis og legitimitet som den gir, også gir grunnlag for å problematisere standardene for institusjonaliseringen. På denne måten kan institusjonalisering gi grunnlag for å bringe alternative stemmer inn i akademias sentrum og gi dem et rom, stemmer tilhørende dem som ikke har noen grunn til å ha tillit til akademia.
Tillit var et sentralt begrep i Schemans forelesning. Hun påpekte at kunnskap ikke er særlig mobil for tiden, slik for eksempel vitenskapen som produserer genetisk modifisert mat møter mye motstand eller teoriene om årsakene til AIDS er omstridte i ulike deler av verden. Dette knyttet hun til et tillitsproblem, og sa at vi trenger vitenskap som baserer seg i nye "legitimeringsfortellinger", fortellinger som følges opp av nye legitimerende praksiser: "Vi kan skape en ny modell for demokratisering av kunnskap," sa Scheman, noe hun mente ville bidra til å skape tillit i en ny multikulturell, global offentlighet.
Konferansen i Gøteborg var den første i regi av Genussekretariatet, som ble etablert av den svenske riksdagen i september 1998. Over 150 deltakere møttes for å lære om og diskutere genusforskningens institusjonalisering. Konferansen hadde et variert program, der både veletablerte forskere og stipendiater/unge forskere var gitt rom. Beatrice Halsaa var invitert til å snakke om integreringsdebatter i Norge, mens Johanna Esseveld snakket om konsekvensene av integrering for feministisk forskning, og understreket betydningen av blant annet mer kritisk refleksjon også om egen forskningspraksis, og av problemorientert, samfunnsorientert forskning. Hun påpekte også fraværet av forskning om etnisitet. Selv om hun mente institusjonaliseringen var OK, så mente hun det var viktig å samtidig legge noen premisser for akademia i det man nærmet seg dens sentrum.
Fire forskerstudenter var invitert inn i konferansen i en egen sesjon: Malin Rönnblom, statsviter fra Umeå, tok blant annet opp det problematiske i at termen "genus" brukes så vidt som merkelapp for forskningen, all den tid den nå i samfunnet for øvrig oppfattes som den minst kontroversielle av de alternative benevnelser. Berit Larsson som er filosof ved Göteborgs universitet, tok også opp faren for at forskningen avpolitiseres i det den institusjonaliseres. Hun jobber med et prosjekt som tematiserer "tillit" og "solidaritet" som politiske begreper. Videre snakket Pia Höök fra Handelshögskolan i Stockholm om problemer med å lykkes i integreringsarbeid, mens David Tjeder, historiker fra Stockholms universitet, tok opp mannsforskningens forhold til genusforskningen.
På programmet sto også en debatt ledet av Ulla Holm der unge forskere særlig innen mannsforskning og forskning om homoseksualitet satt i panelet. Deltagende her var Claes Ekenstam, Lena Martinsson, Pia Laskar, David Tjeder, Lisbeth Stenberg og Tiina Rosenberg. Spørsmålet til diskusjon var om de nye retningene bør institusjonaliseres. De fleste i panelet tok naturlig nok til orde for en eller annen form for integrasjon eller støtte til de nye retningene, men det ble også pekt på at forskere med ståsted innen kritisk seksualteori eller mannsforskning møtes negativt eller med mistenksomhet fra andre genusforskere. Også litteraturviteren Ebba Witt-Brattström, medisineren Anne Hammarström og sosialantropologen Britt-Marie Thurén tematiserte spørsmål omkring institusjonalisering og integrering med utgangspunkt i sine ulike faglige og institusjonelle ståsteder. En sesjon med workshops var det også plass til, en av dem organisert som en debatt med Naomi Scheman.
Det tegnet seg i løpet av konferansen et forholdsvis pessimistisk bilde av situasjonen for svensk kvinne- og kjønnsforskning, dette særlig med utgangspunkt i situasjonen på visse fag (medisin, filosofi), der integreringsarbeidet møter stor motstand. Dette negative bildet kunne synes noe paradoksalt all den tid svensk kvinneforskning nylig har blitt styrket med nye stillinger, og det nyetablerte Genussekretariatet. Konferansen ble avsluttet med en plenumsdebatt, en debatt som munnet ut i en "ønskeliste" for svensk kvinne- og kjønnsforskning. På listen ble det oppført nasjonale forskerkurs, flere nasjonale konferanser, mobilisering for å styrke integreringsarbeidet i medisinfaget, arbeid med en vitenskapsteoretisk kjerne i faget og så videre. Ikke minst noen av de yngre forskerne tok sterkt til orde for at "man må ut og sloss", og Pia Laskar fikk konferansens siste ord, og benyttet anledningen til å si at den beste måten å drepe en bevegelse på var å la det bli opp til Genussekretariatet ta initiativ til at noe skal skje.