Tirsdag den 23. mars 1999 ble boken Likestilte demokratier? Kjønn og politikk i Norden presentert for pressen. Tilstede var Elisabeth Angell, politisk rådgiver i Barne- og Familiedepartementet, og Annette Borchorst, som har vært en av redaktørene for boken. Den er skrevet av en forskergruppe under Nordisk Ministerråd. Boken gir en status på hvor langt likestillingen i de nordiske landene har nådd siden 1960-tallet. Forskerne konkluderer blant annet med at kvinner utgjør et potensiale som påvirker de politiske institusjoners styrke og handlekraft.
Norden blir oftest framstilt som en ensartet region, preget av blant annet sosialdemokratiets sterke posisjon og omfattende likestilling mellom kjønnene. Nordiske kvinner ligger i verdenseliten når det gjelder aktiv innsats på arbeidsmarkedet og aktiv deltakelse i politikk. Sett i et nasjonalt perspektiv er det imidlertid store forskjeller. En av hovedkonklusjonene i boken er at hvert av de nordiske landene har sin egen kjønnspolitiske profil. Dette har sammenheng med landenes særtrekk. Det ser også ut til at det klassiske spenningsfeltet mellom en særarts- og en likhetsideologi fortsatt er sentralt for kjønnets betydning og for forståelsen av de nasjonale forskjeller i de kjønnspolitiske profiler i Norden.
Boken har også med en analyse av situasjonen på Færøyene, Grønland og Åland, og analysen er rettet mot øyenes særtrekk i forhold til resten av Norden. Boken gir anledning til diskusjoner i forskningsmiljøer og forskning på udekkede områder. Noen slike områder er: Hvilken rolle spiller religionen? Det kan synes som om religionen har spilt størst rolle i Norge. Hvilken rolle spiller EU for forskjellene mellom de nordiske landene?
De nordiske lands kjønnspolitiske profiler
Norges kjønnspolitiske profil bygger på samme måte som den svenske på en høy grad av institusjonalisering av kjønnsspørsmål. I Norge ble kvinnene integrert relativt sent på arbeidsmarkedet, men integrasjonen har til gjengjeld skjedd raskt. De politiske partier i Norge har de siste årene utviklet de mest effektive og forpliktende strategier for kvinneintegrasjon i forhold til de øvrige nordiske landene. Den norske profil kjennetegnes ved at særartstankegangen har stått langt sterkere enn i Finland, Sverige og Danmark. Dette kan ses i sammenheng med et etterslep fra en sterk husmortradisjon. Det norske eksempelet viser at særartsideologien kan fremme kvinners likestilling under spesielle politiske vilkår.
Sverige har en høy kjønnspolitisk profil på alle områder. Kvinnerepresentasjonen i politikk er den høyeste i Norden. I velferds- og omsorgspolitikken har det skjedd en stor utbygging siden 1960-tallet. Sverige ligger langt framme når det gjelder barselspermisjon og fedrenes rettigheter. Kvinne- og kjønnsspørsmål har i stor grad vært preget av institusjonalisering i lovgivning og regjeringspolitikk.
Danmark har i ettertidskrigen bygget ut velferdsstaten, spesielt den offentlige småbarnsomsorgen. Sammenliknet med de øvrige skandinaviske landene står imidlertid de danske kvinnene svakere i forhold til kvinnerepresentasjonen innen politikk, og institusjonalisering av likestilling. Kjønn og likestilling står ikke høyt på de danske partiers programmer og er dermed lavt prioritert i dag. Kvinne- og kjønnsspørsmålet er blitt tatt opp av de sosiale bevegelser, og kvinneorganisasjoner har hatt en sentral plass i likestillingsinstitusjonene. Den danske utviklingen kan blant annet forstås på bakgrunn av en kombinasjon av liberalisme og en udogmatisk venstrefløy, som har vært sterkt imot styring ovenfra.
Finland skiller seg ut fra de andre nordiske landene ved at kvinnenes yrkesfrekvens og kvinnerepresentasjon begynte å stige allerede på 1950-tallet. Til gjengjeld ble utviklingen på arbeidsmarkedet mindre markant enn i Sverige og Danmark, og den foregikk uten en omfattende utbygging av velferdsstatens småbarnsomsorg. Den finske modellen er partiorientert. Politikerne er sentrale aktører i likestillingsinstitusjonene, i motsetning til de sosiale bevegelsene som har spilt en begrenset rolle. Finland var det siste landet i Norden med en egen likestillingslovgivning.
Island skiller seg ut fra de andre nordiske landene ved en relativt lav kvinnerepresentasjon i politikken. Samfunnet har vært preget av en sterk mannlig forsørgermodell. Kollektiv omsorg for småbarn er utbygget senere enn i resten av Norden.
Færøyene, Grønland og Åland er innbyrdes svært forskjellige, men har til felles at deres samfunnsutvikling er preget av øyenes geografiske plassering og de forholdsvis harde livsvilkårene. Kvinnene ble integrert i det politiske systemet mye senere enn i de nordiske landene, og de har hatt betydelig lavere politisk representasjon. Etableringen av likestillingsinstitusjoner har også skjedd senere enn i Norden.
Boken fås hos Nordisk Ministerråd, og på Olaf Norlis Bokhandel i Oslo, fax: 22 42 26 51.