Navnet former kjønnsforskningen

Kronikk

Navnet former kjønnsforskningen

Navnet «kjønnsforskning» har gitt feltet et forskningsobjekt, nemlig kjønn. I denne kronikken slår Kari Jegerstedt et slag for den feministiske vitenskapskritikken.
More about Debatt
Mangfold er vel og bra, men diskusjon og konflikt er både uunngåelig og selve forutsetningen for faglig utvikling og for nye former for solidaritet, skriver Jegerstedt.

«Hva forsker kjønnsforskere på i dag?» spør Linda Marie Rustad i lederen «Hva er kjønnsforskning?», som opptakt til en landsomfattende diskusjon om hvor kjønnsforskningen står i dag.

Hva forsker vi på?

Med utgangspunkt i forskningen på Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen, kan jeg svare: De forsker på ideologiske føringer i sikkerhetspolitikken, på byplanlegging og arkitektur, på den såkalte ontologiske vendingen, på effektene av den nåværende migrasjonslovgivningen i Europa, på norske mormoneres innvandring til USA på 1800-tallet, på «mind/brain»-problemet i forskningen på hjernen, på dekoloniale kunstpraksiser i de baltiske statene og i Karibia, på autisme, på rasialisering i russisk on-line aktivisme og på psykoanalysens «renessanse» i politisk filosofi. For å nevne noe.

Hvis du spør staben, vil alle kunne si at de ofte er usikre på om de «egentlig» er kjønnsforskere.

Teller dette som kjønnsforskning? Andre prosjekter er kanskje enklere å plassere, som forskning på #metoo, nevrosexisme, norsk skeiv historie og politisk homofobi i Polen. Men alle prosjektene er i mer eller mindre grad, og mer eller mindre eksplisitt, knyttet til grunnlagsproblemer i kjønns- og seksualitetsforskningen.   

Vi har et studieprogram der vi introduserer et utall forskjellige teoretiske, historiske, globale og kritisk analytiske perspektiver på hvordan kjønn og seksualitet forstås. Vi har en forskergruppe om kjønns- og seksualitetsforskningens grunnlagsproblemer. Her gjør vi alt fra i fellesskap å oppdatere oss på det som til enhver tid oppfattes som forskningsfronten i «feltet», til å diskutere forholdet mellom forskning og politikk.

Les også: Hva er kjønnsforskning?

Mangel på identitet

Men hvis du spør staben, vil alle kunne si at de ofte er usikre på om de «egentlig» er kjønnsforskere: Forsker jeg egentlig på kjønn? Må jeg alltid inkludere kjønn, som en egen eller interseksjonell kategori, når jeg forsker på ulike temaer, eller holder det å bruke perspektiver fra feministisk teori? Bidrar jeg først og fremst til utviklingen av kjønnsforskning, eller til et helt annet «felt»?

Jeg tror denne mangelen på identitet er betegnende for feltet som sådan og ikke bare beskriver hva kjønnsforskning «er» – en mangfoldig, transdisiplinær og postdisiplinær «disiplin» med et utall forskjellige historier – men også hva som ekskluderes når «kjønnsforskning» konstitueres under, nettopp, navnet kjønnsforskning. I så måte tar jeg opp utfordringen fra Siri Øyslebø Sørensen, som ber oss tenke gjennom «[h]va og hvem [det er som] bidrar til å forme fortellinger om fagfeltet». Kjønnsforskning er et navn. Navnet bidrar (også) til å forme fortellinger om fagfeltet.

Fortellinger om fagfeltet

Øyslebø Sørensen gir oss en vitenskapsintern fortelling om hvordan kjønnsforskning ble kjønnsforskning. En fortelling der behovet for å vektlegge dypere kjønnede maktstrukturer hinsides kvinneforskingens første målsetning om synliggjøring åpner for en bredere problematisering av hva kjønn er. Dette er en viktig fortelling.

Navnet kjønnsforskning ble også vurdert som strategisk viktig i kampen om forskningsmidler.

Men det finnes også andre, like viktige, fortellinger. Begrepet «kjønnsforskning» ga for mange feltet vitenskapelig legitimitet, både i motsetning til «kvinneforskning», som ble ansett som for snevert og partikulært, og i motsetning til «feministisk forskning», som ble ansett som for politisk.

Hva navnet gjør med fagfeltet

Navnet kjønnsforskning ble også vurdert som strategisk viktig i kampen om forskningsmidler, siden «kjønn» kan sies å svare til et nytt kunnskapsbehov fremmet av store finansieringskilder som Norges forskningsråd og EU – også som del av en nyliberal styringspraksis der ulike såkalte identitetskategorier blir mer og mer sentralt. Politisk-økonomisk er det langt fra tilfeldig at de fleste vitenskapelige miljøene skifter navn og institusjonaliseres som «kjønnsforskning» omtrent samtidig som det første kjønnsforskningsprogrammet i Forskningsrådet etableres.

Det interessante her er ikke bare fortellingen i seg selv, men hva det nye navnet gjør med fagfeltet, hvilke mulighetsbetingelser det gir oss for å konstruere nettopp de fortellingene som hele tiden former og omformer feltet som sådan. Den mest åpenbare konsekvensen av navnet er at det gir forskningsfeltet et forskningsobjekt, nemlig kjønn, enten det er kjønn som en egen kategori, eller kjønn i samspill med andre maktdimensjoner som skaper forskjeller.

Les også: – Europa vil ha mer forskning på kjønn

Kvinne som forskningsobjekt og -perspektiv

Dette «nye» forskningsobjektet gjenspeiler seg også i spørsmålene Rustad innledningsvis ber oss ta stilling til: «Forsker kjønnsforskere på kjønn? Eller tar [de] utgangspunkt i alle former for diskriminering?» Man antar at kjønnsforskere forsker på kjønn omtrent på samme måte som kulturvitere forsker på kultur og statsvitere på staten. Dette er ingen en-til-en-utvidelse og tillemping av kvinneforskningen. Kvinneforskningen hadde nemlig ikke nødvendigvis bare kvinner som sitt objekt, kvinne betegner her også et perspektiv.

Målet var ikke bare å «synliggjøre» kvinner, men å forandre vitenskapene.

Hva dette perspektivet skulle være, var selvsagt kilde til stor debatt og mange kontroverser. Forstår kvinner ting annerledes? Eller er dette et perspektiv som må skapes og gjøres tilgjengelig gjennom nitidig omforming av sexistiske forståelsesformer og patriarkalske vitenskapspraksiser? Hvordan forholder vi oss til at den dominerende vitenskapstradisjonen ikke bare er fallossentrisk, men også i overveiende grad reflekterer heteronormative, vestlige middelklasseverdier, dypt implisert i Europeisk imperialisme? Vil et slik mangfoldig konstituert «kvinnelig» perspektiv ekskludere menn, eller er det et perspektiv som kan gjøres allment tilgjengelig? Målet var ikke bare å «synliggjøre» kvinner, men å forandre vitenskapene.

Feministisk vitenskapskritikk

Ønsket om å omforme vitenskapelig tenkning som sådan, et ønske som er skrevet inn i navnet «kvinneforskning», ga seg utslag i en lang og rik tradisjon i utvikling av feministisk vitenskapskritikk. Den feministiske vitenskapskritikken er ikke på samme måte skrevet inn i navnet «kjønnsforskning». Men det betyr selvsagt ikke at det vitenskapskritiske perspektivet er borte fra kjønnsforskning som «disiplin».

Man kan også tenke seg at ordet «kjønn» i kjønnsforskning ikke bare angir et objekt, men et perspektiv: Å forske med et kjønnsperspektiv. Det kan også frigjøre forskningen fra det problematiske begrepet «kvinne», og sette i spill både skeive, trans og andre kritiske, feministiske perspektiver. Spørsmålet er heller om dette kan gjøres innenfra vitenskapene selv, eventuelt fra kjønnsforskningen som et eget, avgrenset felt med et gitt forskningsobjekt, eller om det  innebærer en mer radikal nytenkning av hva vitenskapelighet består i, og på denne måten grunnleggende kan forandre ikke bare det vi «vet», men måtene vi tenker og forstår på.

Les også: Vil fremme forskning på kjønn

Forskningsrådets programmer

Glidningen fra kritisk nytenkning om hva vitenskapelighet består i til vektleggingen av kjønn som forskningsobjekt er tydelig forankret i Forskningsrådets policy-dokumenter. I det første programmet,  «Kjønn i endring: Institusjoner, normer, identiteter», argumenterer faktisk Forskningsrådet for å styrke den vitenskapskritiske komponenten, mot det som anses som en typisk norsk «problemorientert empirisme».

Heldigvis er kjønnsforskningsmiljøet i Norge langt mer radikalt kritisk enn det Forskningsrådet vil at vi skal være.

Med tiden forsvinner imidlertid vektleggingen av det vitenskapsfilosofiske i omtalen av kjønn helt fra Forskningsrådets program- og strategidokumenter og erstattes med idealet om gender mainstreaming. Her tenker man verken kjønn eller kjønnsperspektiv som vitenskapskritiske perspektiver, men som «innhold» [sic] og «dimensjoner» som skal integreres i forskningen slik den allerede er – for å sikre «god forklaringskraft og innovative løsninger» (Policy for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiv i forskning og innovasjon, 3-4).

Kunnskapsproduksjon heller enn -refleksjon

Slik skal forskningen bygge opp under det som er statens forskningspolitikk og styringsbehov. Heldigvis er kjønnsforskningsmiljøet i Norge langt mer radikalt kritisk enn det Forskningsrådet vil at vi skal være. Samtidig underlegges vi mer og mer denne instrumentelle tenkningen, også fordi vi i stadig større grad er avhengig av ekstern finansiering.

Dessuten, og det vet vi av erfaring, har slik «nytale» en tendens til å snike seg inn i vår egen forståelse. En forståelse som også ubevisst influeres av den hegemoniske oppfatningen av hva forskning skal være: Kunnskapsproduksjon – heller enn kunnskapsrefleksjon. Og innovasjon – heller enn sannhetssøken og radikal endring.

«Situert kunnskap»

Denne «historiske» utlegningen kan synes som en lang og kronglete omvei for å komme fram til mitt eget ståsted i denne debatten. Men den forklarer kanskje hvorfor jeg avslutningsvis velger å ikke svare på spørsmålene fra Rustad. I stedet slår jeg et slag for den feministiske vitenskapskritikken og det som er dens aller viktigste bidrag til vitenskapsteorien, nemlig begrepsmetaforen situert kunnskap.

Hva er det som teller som kunnskap, for hvem, i hvilke sammenhenger og hvorfor?

Donna Haraways klassiske artikkel, «Situated knowledges» fra 1988, er hovedreferansen her, men «situert kunnskap» kan også ses som et paraplybegrep for en rekke diskusjoner og teoretiske intervensjoner i den feministiske vitenskapsfilosofien, fra Sandra Hardings «strong objectivty», via Karen Barads «intra-action» til Kim TallBears «standing with» og så videre.

Situert kunnskap er ikke først og fremst et individuelt, men et kollektivt anliggende, og tematiserer ikke bare grunnforutsetningene for kunnskapsproduksjon, men spør mer radikalt: Hva er det som teller som kunnskap, for hvem, i hvilke sammenhenger og hvorfor?

Les også: Haraway ny æresdoktor ved UiO

Hva inkluderes og ekskluderes?

Spørsmålet «hvem er det som utgjør kjønnsforskningsfeltet» – interseksjonelt og geopolitisk – er derfor minst like beskrivende for kjønnsforskningsfeltet som spørsmålet om hva det er kjønnsforskere forsker på. Både med henblikk på hva som inkluderes og hva som ekskluderes.

Og da er det selvsagt ikke bare et spørsmål om å produsere stadig mer «situert» kunnskap innenfor den rådende forståelsen av hva kunnskap er – og kan brukes til – men om en kontinuerlig refleksjon over og utfordring av hva kunnskap betyr.

Dette krever en kontinuerlig selvkritisk undersøkelse, både når det gjelder kjønnsforskningens vitenskapelige og dens politisk-økonomiske posisjon og posisjonering: Mangfold er vel og bra, men diskusjon og konflikt er både uunngåelig og selve forutsetningen for faglig utvikling og for nye former for solidaritet.