Kjønnsforskningens politiske betingelser

Kronikk

Kjønnsforskningens politiske betingelser

Fagkritikk og fagdebatt er nødvendig, men må sees i sammenheng med diskusjoner om diskriminering og ulikhet i samfunnet for øvrig, skriver Lene Myong.
More about Debatt
Hvordan skal vi som kjønnsforskere forholde oss til angrepene som pågår, men også til det faktum at noen deler av kjønnsforskningen er mere utsatt enn andre? spør Myong i sin kronikk.

I invitasjonen til denne kronikkserien er jeg oppfordret til å reflektere over «hva er kjønnsforskning og hva forsker kjønnsforskere på i dag?» Jeg vil derfor bruke anledningen til å reflektere over den politiske sammenheng, disse spørsmålene skriver sig inn i, og hvilke rammer og utfordringer dette innebærer for oss som arbeider i kjønnsforskningsfeltet.

Forskningen er under angrep

Som de fleste nok har fått med seg er bestemte former for vitenskapelighet og forskning for tiden under voldsomt angrep. Dette ser vi for eksempel ved at fantasien om «islamo-gauchisme», eller «islamvenstre», i Frankrike blir brukt som et våpen, og de seneste års alarmistiske diskusjoner om «identitetspolitikk» i Norge og Danmark, som er de to sammenhengene jeg kjenner best.

Det er nødvendig å undersøke de kampene som føres mot «identitetspolitikk» og «krenkelseskultur» i Norge og Danmark.

Et kjennetegn ved disse kampene er at forskning som eksempelvis baserer seg på kolonialismekritikk, kritisk raseteori eller queerteori, må forholde seg til å bli ugyldiggjort gjennom anklager om pseudo-vitenskap og «identitetspolitikk». Sånne anklager fremføres ikke «kun» i det offentlige meningsskifte, men i stigende grad også fra politisk hold.

Hvordan skal vi forstå denne utviklingen og konsekvensene av den? Og hva innebærer det å skulle forklare sin (kjønns)forskning i et sånt klima? Særlig for studenter og forskere hvis interesser allerede blir definert som en form for uønsket «identitetspolitikk» og politisk aktivisme?

Les også: Dansk adopsjonsforsker til Stavanger

Anti-gender-bevegelser støttes politisk

For tiden publiseres det et økende antall studier, som grundig analyserer hvordan transnasjonale anti-gender-bevegelser, har klart å mobilisere forsterket politisk støtte til kvinnehat, rasisme, homo- og transfobi i land som Ungarn, USA, Brasil og Polen, særlig i de siste ti årene.

Denne utviklingen har også fått oppmerksomhet i de nordiske kjønnsforskningsmiljøene. Ved den norske kjønnsforskningskonferansen i 2019, og den finske i 2020, presenterte Elżbieta Korolczuks og Roman Kuhar forskning som belyser hvordan, og med hva slags effekter, anti-gender-ideologi blir brukt politisk. Deres forskning viser at anti-gender-ideologier er tett sammenvevet med høyrenasjonale og -populistiske prosjekter, som ikke bare arbeider for å avskaffe kjønnsforskningen, men også forsøker å underminere minoritetsbaserte kamper for rettigheter, sosial rettferdighet og økonomisk omfordeling.

For oss som ikke har spisskompetanse på anti-gender-studier, er det mange grunner til å sette seg inn i dette. Både for å lære mer om situasjonen i andre land og for å reflektere over hvordan tendensene utfolder seg i en nordisk kontekst.

Jeg tenker det er behov for å gjøre flere ting her. Det er nødvendig å undersøke kampene som føres mot «identitetspolitikk» og «krenkelseskultur» i Norge og Danmark i sammenheng med anti-gender-bevegelser og høyrepopulisme, for eksempel i Ungarn og USA. Men samtidig er det avgjørende å ha et kritisk fokus på hvordan angrepene på «identitetspolitikk» har sine egne «lokale» forhistorier og politiske forankringer.

Hjernevask-debatten har satt spor

I en tekst fra 2012, opprinnelig publisert i Vagant, reflekterer Mathias Danbolt over konsekvensene av Hjernevask-debatten i 2010. Han argumenterer for at den tok form som en «kamp om historien – der redaktører og debattanter har levert en rekke utkast til en historisering, i betydningen avskrivning, av norsk kjønnsforskning generelt, og queerteori spesielt».

I dag kan man innvende, at de utkastene til avskrivning, som ble igangsatt i årene før og under Hjernevask-debatten ikke har lyktes med å avskaffe kjønnsforskning og queerteori.

De siste årene har ideer om «identitetspolitikk» fungert som et nyt anklagepunkt mot kjønnsforskningen og tilstøtende fagfelter.

Debatten har likevel fått konsekvenser. Forvrengte ideer om queerteori som en ideologi, hvis ultimate mål er å oppløse kjønn, synes for eksempel å gi næring til krefter som er mot transrettigheter og som kun anerkjenner en biologisk forståelse av kjønn. I tråd med dette blir transpersoners rettigheter forstått som en direkte trussel mot kvinners frihet; tanker som også har en forankring i aktuelle feministiske bevegelser.

Sett med dagens øyne, blir det samtidig tydelig at avskrivninger av kjønnsforskning, både før og efter Hjernevask-debatten, har hatt skiftende motiver. Queerteori har vært et av motivene, men langt fra det eneste. Debattene om postmodernisme er et annet eksempel.

Les også: Hjernevask brukes til å sverte norsk kjønnsforskning

Kampene mot «identitetspolitikken» 

De siste årene har ideer om «identitetspolitikk» fungert som et nytt anklagepunkt mot kjønnsforskningen og tilstøtende fagfelter. Og som et skjellsord for skeiv, feministisk eller antirasistisk aktivisme. Særlig i de tilfeller hvor minoriteter går foran. Kollektiv og individuell dyrking av «krenkelseskultur» og «offermentalitet» blir i den forbindelse sett på som en ugjenkallelig konsekvens av ekstrem «identitetspolitikk», og forbundet med humanistiske og samfunnsvitenskapelige utdannelser.

Her ser vi paralleller til, hvordan anti-gender-bevegelser innrammer kjønnsforskning, migrasjon og minoritetsaktivisme. I en ny artikkel analyserer Clare Hemmings hvordan anti-gender-krefter ofte støtter seg på affektive forestillinger om at likestilling og kvinners rettigheter er viktige, men at disse kampene nå er gått for langt og dermed er tippet over i både krav og metoder.

Konklusjonen blir derfor at de må stoppes. På den måten forskyves aggresjon fra anti-gender-stemmer over på eksempelvis de anti-rasistiske studenter ved Khio, som reiser krav til pensum og læringsmiljø. Ifølge Clare Hemmings, åpner slike affektive dynamikker både for at anti-gender-krefter kan iscenesette seg som fornuftsdrevne og moderate reaksjoner på overdreven aggresjon.

Det er verdt å notere seg at de kampene mot «identitetspolitikk» som nå blir mobilisert i en skandinavisk kontekst, er kjennetegnet av at de ikke kan reduseres til et høyrenasjonalistisk eller borgerlig prosjekt. Politikere, medier og aktører som ser seg selv som venstrefløy har, og har hatt, en stor andel i denne utviklingen.

Så selv om disse kampene i et visst omfang iverksettes med forskjellige politiske mål for øye, produserer de også nye maktallianser på tvers av det politiske spekteret. De siste årene har disse særlig funnet sammen i sterke avvisninger av kolonialismekritikk og kritisk raseteori. Her skrives nye utkast til avvisninger av kjønnsforskning og forskjellige former for minoritetspolitikk.

Vi trenger mer enn kritikk og debatt

Jeg er klar over at kjønnsforskningen i Norge utfolder seg innenfor en kompleks kontekst. Forskningsrådets satsninger på kjønnsbalanse – inntil videre innenfor en tokjønnsmodell – og ambisjoner om at kjønnsperspektivet skal innarbeides i all forskning, utgjør eksempelvis også en del av konteksten.

Det samme kan sies om eksistensen av Senter for kjønnsstudier ved Universitetet i Stavanger, hvor jeg er ansatt i en fast stilling som professor. Jeg tenker likevel, at dette ikke gjør alvoret og utfordringene ved noen av de dynamikkene jeg har skissert mindre. Eller at dette er uttrykk for en offerfortelling om kjønnsforskning.

Hvordan kan vi arbeide for å skape en ny politisk kontekst både for kjønnsforskningen og de tilstøtende fagfelt, som også er under angrep? 

I sin innledende kronikk skriver Linda Rustad, at «et hvert fagfelt trenger kontinuerlig fagkritikk og -debatt. På den måte holdes faget levende». Det er vanskelig å være uenig i, men jeg tenker fagkritikk og -debatt ikke kan føres atskilt fra diskusjoner om diskriminering og ulikhet i samfunnet for øvrig.

Som vist har anklager om «identitetspolitikk» etablert seg som en konstituerende betingelse for deler av kjønnsforskningen. I lys av dette er det mye som tyder på at det skal mer enn fagkritikk og -debatt til, for å holde et mangfoldig og maktkritisk kjønnsforskningsfelt i live.

Les også: Kunnskap om kjønn må avkoloniseres

Hva kan kjønnsforskerne gjøre?

Jeg vil derfor stille noen andre spørsmål: Hvordan skal vi som kjønnsforskere forholde oss til angrepene som pågår, men også til det faktum at noen deler av kjønnsforskningen er mer utsatt enn andre? Hva vil det si at noen må forske og studere innenfor en ramme, som allerede er politisk undergravet? Og hvilke motstrategier og mobiliseringer skal kjønnsforskningen satse på – både internt på egne universiteter, i og utenfor fagfeltet, og i samspill med kollegaer i andre land?

Mange av oss som er seniorforskere, kan sikkert bli enige om at vi må ta ansvar for de kollegaer, juniorforskere og studenter som er særlig utsatte i denne situasjonen. Men hvordan kan vi gjøre det på måter, som når utover å korrigere «misforståelser» og «feil» om kjønnsforskningen? Eller helt grunnleggende: Hvordan kan vi arbeide for å skape en ny politisk kontekst både for kjønnsforskningen og de tilstøtende fagfelt, som også er under angrep? Å komme frem til brukbare svar og strategier vil kreve kollektivt arbeid.