Er kjønnsforskningen i ferd med å gi opp sitt prosjekt om å endre samfunnet?

Kronikk

Er kjønnsforskningen i ferd med å gi opp sitt prosjekt om å endre samfunnet?

Vi trenger steder der det er mulig å stille spørsmål ved styringssystemene og deres idégrunnlag. Kjønnsforskningen er et slikt sted, skriver Helene Aarseth.
More about Debatt
More about Akademia
Kjønnsforskningen har vært flink til å tilpasse seg. Det har den vært nødt til. Men så har vi også fått tilsynelatende drahjelp av den rådende samfunnsutviklingen, skriver professor Helene Aarseth i denne kronikken.

Kjønnsforskningen har alltid ridd to hester. Den har både spilt på lag med myndighetene og er fundert i en akademisk samfunnskritikk. Mye tyder på at dette gir oss et fortrinn sammenlignet med andre humanistiske og «myke» samfunnsfag. Men hva skjer med denne strategien i tellekantene og konkurransesamfunnets tid? Er vi i ferd med å undergrave vårt egentlige prosjekt: samfunnsendring og frigjøring?

Kjønnsforskningen står seg godt

Etter to tiår med internasjonalisering, målstyring og mer nytteorientering i akademia står kjønnsforskningen seg relativt godt. Den kritiske og nysgjerrighetsdrevne kunnskapssøkingen er under press og nypositivismen toger frem på stadig nye kunnskapsområder. «If you are the kind of person who is thinking outside the box, this is not the place for you», er blitt det nye budskapet til unge forskerspirer.

Likevel: kjønnsforskningen, som i sitt vesen er kritisk og opptatt av å utvikle nye forståelser og tankeredskaper, «utenfor boksen», ser ut til å leve i beste velgående. Kanskje nettopp fordi den er blitt et sted der kritisk tenkning og personlig engasjement fortsatt er lov. For nettopp i vår tid trenger vi steder som bevarer forbindelsen mellom styringssystemene og folks hverdagsliv, engstelser og drømmer. Vi trenger steder der det er mulig å stille spørsmål ved styringssystemene og deres idégrunnlag. Kjønnsforskningen er et slikt sted.

Les også: Vil ha større mangfold mindre tellekant

Tilpasningsdyktig

I Norden har kjønnsforskningen spilt på lag både med politiske bevegelser og med myndighetenes kunnskapsbehov. Kanskje er det denne evnen til å «ri to hester» som er dens styrke i det rådende regimet. Kjønnsforskningen fremstår som et etablert fagfelt med et stadig økende antall internasjonale tidsskrifter, konferanser og fagdiskusjoner. Den tiltrekker seg forskningsmidler, studenter og blir ofte sitert i annen forskning.

Kjønnsforskningen har vært flink til å tilpasse seg. Det har den vært nødt til. Men så har vi også fått tilsynelatende drahjelp av den rådende samfunnsutviklingen. Likestilling og kjønnsbalanse er blitt en del av det målbare man konkurrerer om. Alle må redegjøre for kjønnsperspektiver når de sender søknader til forskningsrådet. Alle som søker om forskningsmidler må ha en likestillingsplan. Millioner av kroner og euroer rulles ut for å fremme mer kjønnsbalanse. Målet er høyere rangeringer i det internasjonale likestillings- og kjønnsbalansemesterskapet.

Nå har det alltid vært et nytteelement i forskningens bidrag til politikkutforming. I en tidlig fase var den politiske målsetningen å få flere kvinner ut i arbeid. Fulltidsarbeidende kvinner er, som ledende politikere har påpekt, mer økonomisk lønnsomt for Norge enn oljen. Like fullt: Utviklingen av velferdssamfunnet skapte etterspørsel etter kunnskap om kvinners og andres livssituasjon og erfaringer.

Konkurransesamfunnet

Nå lever vi i konkurransesamfunnet. Det etterspør noe helt annet. Den pragmatiske tilnærmingen tillot den tidlige forskningen å etablere forbindelser mellom kunnskap om folks livssituasjon og ideen om at en annen og mer human samfunnsorden var mulig. Dette er i dag viktigere enn på lenge. Men det er blitt langt vanskeligere.

Teoridiskusjonene har mistet noe av sin forankring i konkrete menneskers livsverden og erfaringer av verden «nedenifra».

Den akademiske samfunnskritikken er i stor grad flyttet inn i de angloamerikanske tidsskriftene. Her finner vi raffinerte og velformulerte teoridiskusjoner som ansporer forskernes egen tenkning. Men det språket, de teoriene og virkelighetsforståelsene som kan utfolde seg i de internasjonale tidsskriftdebattene er frakoblet konkrete muligheter og begrensninger i ulike samfunnsmodeller og samfunnslag. De er i stor grad ideer og teoridebatter som kan transporteres mellom konferansehoteller og gjenkjennes på tvers av geografisk og politisk kontekst.

Løsrevet fra levd liv

Problemet er at teoridiskusjonene har mistet noe av sin forankring i konkrete menneskers livsverden og erfaringer av verden «nedenifra». De er løsrevet fra levd erfaring på et bestemt sted, i en bestemt samfunnsorden og med individuelle sosialt formede livssituasjoner. Mer konkret er det blitt en uheldig arbeidsdeling mellom den anvendte forskningen og den kritiske forskningen. De anvendte perspektivene er underlagt direktoratenes nytteorientering og de kritiske perspektivene blir stadig mer abstrakte.

Dette gjelder selvsagt ikke bare kjønnsforskningen, men også for store deler av samfunnsforskningen og humaniora. Men det rammer etter min mening kjønnsforskningen særlig hardt, fordi denne forskningen – slik jeg ser det – oppsto og i stor grad er begrunnet og motivert av å være et korrektiv til denne type abstraksjoner og standardiserte forståelsesskjemaer.

Les også: Hjemmeværende elitemødre produserer samfunnets vinnere

Tillit til forskningen svekkes

I dag ser vi en økende politisk polarisering og en mulig nedbygging av det vi tenker på som demokratiske samfunn. Evnen til å se nyanser, ta inn over seg dilemmaer og håndtere komplekse menings- og årsakssammenhenger erstattes av enkle og slagordpregede forståelser.

Tillit til forskningsbasert kunnskap svekkes, enn så lenge i mindre grad i Norge enn mange andre steder. Politiske kamper er avløst av et litt uoversiktlig virvar, en blanding av synsing og løsrevne fakta uten noen annen fast målestokk enn et overordnet mantra om at den skal være nyttig.

Det vi trenger, er å utvikle tankeredskaper som gjør det lettere for mennesker å forstå det komplekse virvaret vi er en del av. Men, ikke minst, å bidra med kunnskap som kan utvikle samfunnets institusjoner og relasjoner i en retning som faktisk er litt bedre for mennesker og andre levende vesener.

Polariseringen og nyttetenkningen har gått ut over kjønnsforskningens samfunnsendrende og frigjørende prosjekt.

Jeg lurer på om de to hestene kjønnsforskerne rir skaper en splittelse som hindrer oss i å bidra med å skape en slik sammenheng mellom hverdagslivet og kritisk samfunnsteori. At det er noe vesentlig som faller ut når vi skal delta i det internasjonale likestillingsmesterskapet på den ene siden og sanke poeng i de angloamerikanske teoridiskusjonene på den andre.

I samfunnsendringens tjeneste

Et slikt prosjekt preget, slik jeg ser det, i større grad den tidlige kvinne- og kjønnsforskningen. Det gjaldt ikke minst i norsk sammenheng, der samspillet mellom kvinnebevegelse, kvinneforsking og myndigheter var tettere enn mange andre steder.

I den tidlige fasen var den norske kvinneforskningen, og etter hvert også mannsforskningen, mer erfaringsbasert og samfunnsrettet. Den var orientert mot kunnskap som kunne brukes i samfunnsendringens tjeneste.  Den kritiserte en instrumentell fornuft ut fra at den ikke fungerte i det konkrete arbeidet med å ivareta og utvikle nettverket av levende relasjoner. Den kritiserte familien som institusjon ut ifra at den begrenset muligheter for menneskelig vekst og blomstring, og kritiserte arbeidslivet for det samme - og ikke minst forbindelsen mellom dem.

En tom merkevare

Man skal selvsagt passe seg for å idealisere fortiden, og det er heller ikke poenget her. Mens denne forskingstradisjonen var mer innvevd i norske og nordiske samfunnsforhold, var den mindre i dialog med den internasjonale teoriutviklingen. Nettopp derfor ble den, som Kari Wærness har påpekt, stående på et sidespor da den såkalte internasjonaliseringen skjøt fart på 90-tallet.

I dag er denne nordiske likestillingsmodellen i stor grad uthult og redusert til en tom merkevare som utenriksdepartementet og andre byråkrater tar med seg når de reiser rundt i verden. Den gir konkurransefortrinn i den store globale konkurransen om målbare resultater, men har mistet sin forbindelse til den tenkemåten den sprang ut av. Den er frakoblet all innsikt i de institusjonelle ordningene som faktisk kan skape mindre økonomiske forskjeller, mindre polarisering og nedbygde kjønnsskiller. Og, kanskje enda viktigere, frakoblet en samfunnsorganisering som spiller på lag med menneskelige behov og muligheter.

Polariseringen og nyttetenkningen har gått ut over kjønnsforskningens samfunnsendrende og frigjørende prosjekt. Det som etter mitt syn havner mellom de to hestene kjønnsforskningen rir, er orienteringen mot å utvikle frigjørende innsikter med utgangspunkt i levd erfaring, innsikter som peker mot en annen mer livsfremmende og mindre polarisert samfunnsorden.

Les også: Den rette lære i akademia

Bildet i artikkelen ble endret 11. desember 2020, kl. 08.40.