«Fordi han som donerte aldri vil bli en pappa»

Issue:
1
2019

«Fordi han som donerte aldri vil bli en pappa»

Definisjoner av egen familieform hos enslige kvinner som har fått barn ved hjelp av sædgiver

Sammendrag

Hvordan forholder enslige kvinner som har fått barn ved hjelp av donor, seg til sædgiveren når de definerer sin familie? Dette spørsmålet er utforsket ved at 33 enslige mødre som har fått barn gjennom sæddonasjon, har besvart et elektronisk spørreskjema hvor de har beskrevet hva de ønsker at barnehagen skal kalle sædgiver, og hvorfor de ønsker denne betegnelsen. Den elektroniske undersøkelsen er formidlet i et lukket nettforum. Nesten samtlige kvinner svarte at de ønsker at barnehagen skal bruke betegnelsen donor når de omtaler sædgiver. Kvinnene definerer seg bort fra den tradisjonelle familien med mor-far-barn ved å argumentere for at sædgiver ikke ivaretar rollen som sosial far i hverdagen. Å utøve sosialt farskap ble altså vurdert som viktigere enn barnets biologiske opphav, og derfor ønsket ikke mødrene å kalle sædgiver for pappa/far.

Nøkkelord: Enslige mødre, barn, sædgiver, donor, pappa, barnehage

Les mer om denne artikkelen i Nyhetsmagasinet: Mor ser ikkje på sæddonor som far til barnet.


Innledning

Nye familieformer endrer forståelsen av familien, dens aktører og praksiser. Et uttrykk for slike endringer er enslige mødre som velger å få barn ved hjelp av anonym donorinseminasjon. Dette reiser flere nye spørsmål, som viktigheten av genetisk slektskap for barn, hvilken posisjon sædgiver kan ha i familien, om sædgiver er en del av familien, og om sædgiver er å betrakte som en far/ forelder (Hanssen 2015:277). Myskja (2016:57-58) mener teknologi – som muligheten til assistert befruktning – bør forstås som en integrert del av samfunnet, ikke som en ekstern faktor som påvirker det utenfra. Han er opptatt av hvordan verdier og teknologi former hverandre gjensidig. Verdiene rundt reproduksjon endres ved innføringen av teknologi, og måten vi velger å benytte teknologien på, påvirker i sin tur teknologiutviklingens retning. Verdensbildet vårt endres fordi vi får andre valgmuligheter. Gjennom at vi godtar nye praksiser og involverer oss i dem, forandres våre verdier. Slik kan også betegnelsene vi bruker for å beskrive aktører i og utenfor familien og definisjonen vår av hva som er en familie, endres gjennom fertilitetsteknologiens muligheter og bruk. Ifølge Ravn og Skjølsvold (2016:177) kan tilgang til fertilitetsbehandling gjøre det mulig å skape «nye montasjoner, nye løsninger og alternative familier». Disse nye familieformene kan utfordre et dominerende ideal av familie som den heteronormative kjernefamilien.

Denne artikkelen inngår i et prosjekt om hvordan barnehagen synliggjør og speiler familieformen til enslige mødre som har fått barn ved hjelp av sædgiver. Barnehagen er pålagt å «synliggjøre et mangfold i familieformer og sørge for at alle barn får sin familie speilet i barnehagen» (Kunnskapsdepartementet 2017:6). Dette betyr at barn i barnehagen skal få kjennskap til ulike familieformer, og at de skal få speilet sin egen familieform i barnehagen. Barnehagens synliggjøring og speiling av ulike familieformer skal skje i nært samarbeid med foreldrene. Enslige kvinner som får barn ved hjelp av sædgiver, er en mer synlig gruppe enn heterofile og lesbiske par som tar samme valg, og det kan derfor lettere oppstå situasjoner hvor det blir behov for å forklare «farsfraværet». Det er derfor viktig at barnehagen har kunnskap om hvordan enslige kvinner som har fått barn ved hjelp av sædgiver, selv definerer sin familie. Denne artikkelen er et bidrag til det.

Analysen som presenteres i denne artikkelen, er basert på en undersøkelse av 33 enslige kvinner som har fått barn gjennom assistert befruktning i utlandet. Her er jeg særlig opptatt av hvilken betegnelse kvinnene selv ønsker at barnehagen bruker i eventuelle samtaler om sædgiver, og hvorfor de ønsker denne betegnelsen. Dette er undersøkt ved bruk av et elektronisk spørreskjema i et lukket nettforum, hvor mødrene skriftlig beskrev sine erfaringer og synspunkter i en tekst av valgfri lengde.

Familier der barnets biologiske opphav er en anonym sædgiver setter hegemoniske forestillinger om familien under press. Kvinnenes svar på spørsmålene mine forteller om deres egne opplevelser av sin familieform. Jeg ønsker derfor å undersøke hvordan forståelsen av familieformer er i endring, gjennom følgende problemstilling: Hvordan forholder kvinner som har fått barn ved hjelp av sædgiver, seg til forestillinger om familie når de definerer sin egen familie?

I det følgende redegjøres det for kjønnsteoretiske perspektiver på reproduksjon og assistert befruktning – og for begrepet doxa. Den heteronormative kjernefamilien med far-mor-barn kan sies å være doxa på familiefeltet, det vil si det vi umiddelbart tenker på når begrepet familie brukes. Deretter presenteres perspektiver på far og donor, samt tidligere forskning om ulike opplevelser av og tilnærminger til sædgiver og hans rolle i familien, sett fra mødre og barns ståsted. Til sist presenteres og drøftes hvordan mødrene i min spørreundersøkelse tilnærmer seg og definerer sædgiver og sin familieform.

Teori

Feministiske perspektiver på reproduksjon

Reproduksjon er grunnleggende sett kjønnet og et viktig tema for feministisk teori (Kristensen mfl. 2016). Feministiske teoretikere har argumentert for at reproduksjon «er et symbolsk og strukturelt felt der spenninger mellom likhet og forskjell, natur og kultur og mellom biologiske funksjoner og sosial organisering står sentralt» (Kristensen mfl. 2016:33). Reproduksjon henger sammen med sentrale samfunnsspørsmål og nye familieformer har betydning for meningsskaping rundt reproduksjon (Kristensen mfl. 2016:33).

Ifølge Spilker (2007:158-159) har det i sosialantropologien vært tradisjon for å studere slektskap som mer enn biologiske relasjoner, f.eks. ved å spørre hvordan genetiske relasjoner gis sosiale og kulturelle betydninger. Feministisk teori inkluderer biologi og teknologi i kulturelle, menneskeskapte systemer. Slektskap handler med andre ord ikke om biogenetiske relasjoner alene. Det utøves ulikt på forskjellige steder, og i ulik historisk og kulturell kontekst. Skilsmisser, særkullsbarn, likekjønnede familier og reproduksjon har bidratt til å revitalisere slektskapsstudier innenfor tverrfaglig forskning.

Enslige mødre som velger å få barn alene, omtales gjerne som «single mothers by choice» (selvvalgte enslige mødre) eller «choice mothers» (ønskemødre). Enslige mødre kan være annerledes posisjonert i forhold til sædgiveres rolle i deres familietriade enn lesbiske kvinner i likekjønnede parforhold hvor det finnes en medmor. Ifølge Layne (2013:141 og 153), som har studert heterofile enslige mødre som har benyttet donorsæd, er det ofte ikke disse mødrenes primærønske å få barn uten en mann, noe som kan gi sorg og håp om et framtidig parforhold. Heterofile, enslige mødrene vil, basert på dette, kanskje prøve å passe inn i tradisjonelle familie- og slektskapsmønstre heller enn å utfordre dem. Javda mfl. (2009:182) fant imidlertid at mange av mødrene i deres undersøkelse hadde vært i langvarige parforhold tidligere, men at de hadde valgt å få barn alene heller enn å få barn med feil partner. En tredjedel av de enslige mødrene i undersøkelsen til Javda mfl. (2009) hadde bestemt seg for å forbli single.

Ifølge Oyewumi beskriver vestlig feministisk teori samfunnet som basert på kjernefamilien, bestående av et par og deres barn, uten plass til andre voksne. Feministisk begrepsdannelse med et slikt utgangspunkt overskrider sjelden kjernefamiliens rammer. Ved å teoretisere ut fra kjernefamiliens begrensede rom, trer seksualitet i forgrunnen i diskusjoner av kjønn. Da blir, argumenterer Oyewumi (2007), i mange sammenhenger kategorien mor meningsløs med mindre moren kan defineres som patriarkens kone. Det blir ikke mulig å forstå morsrollen uavhengig av morens seksuelle tilknytning til en far (Oyewumi 2007:256-257). Tilnærmingen som her kritiseres, utfordrer enslige mødre som får barn ved hjelp av donor. Deres kjernefamilie kan ikke beskrives eller forstås basert på slike perspektiver.

Doxa

Sosiologen Pierre Bourdieu (1995) bruker begrepet doxa og «det doksiske felt» for å beskrive sider ved kultur og samfunn som folk flest tar for gitt, og ikke finner grunn til å stille spørsmål ved (jfr. Tjora 2018). Erfaringen med den sosiale verden er en erfaring av doxa: «En slutter seg til den samfunnsmessige orden fordi den får den faktiske verden og den tenkte verden til å gli over i hverandre slik at de ikke kan skilles fra hverandre, og derfor aksepteres begge som en selvfølge» (Bourdieu, 1995:225). Doxa er en taus viten som danner utgangspunkt for den «naturlige» kategoriseringsprosessen som aktører kontinuerlig bedriver. Vi produserer og reproduserer kategorier bl.a. i forståelsen av familien. Bourdieu belyser hvordan det kan foregå en kamp mellom personer som dominerer et gitt felt, og dem som domineres av feltets «sannheter» eller doxa, men i mange tilfeller er feltets sannheter så «naturlig» at aktører frivillig underkaster seg disse (Mik-Meyer og Villadsen 2007:77).

Doxa om den heterofile kjernefamilien utfordres av familieformer som blir stadig mer utbredt, bl.a. skilte familier, gjengiftefamilier, enslige foreldre og likekjønnede foreldre. Likevel, det kan fortsatt tolkes som doxa (noe som tas for gitt) at barn har en far, og ikke en sædgiver. Ifølge Ravn og Skjølsvold (2016:163) står forestillingene om kjærlighetens og foreldreskapets tosomhet sterkt som ramme for familieetablering, både emosjonelt, kulturelt og institusjonelt. Slik er det selv om mange familier utfordrer eller blir utfordret av kjernefamilie-idealet og tosomhets-idealet, slik at kjernefamilien snarere enn en presedens er en del av en veletablert sosial koreografi på familiefeltet.

Symbolsk makt

Hvem som får definere hvilke betegnelser som benyttes for å beskrive et felt eller et fenomen, er avhengig av symbolsk makt. Symbolsk makt er makt til å konstituere det vi tar for gitt gjennom måten vi omtaler det på, og å få andre til å tro på en bestemt verdensoppfatning. Dersom verdensoppfatningen endres, endres også måten mennesker handler på og dermed endres også verden. Gjennom symbolsk makt kan mennesker oppnå det samme som gjennom fysisk styrke eller økonomisk kapital, men symbolsk makt virker kun når den anerkjennes av andre (Bourdieu 1996:45). Ulike aktører, som myndigheter, profesjonsutøvere og foreldre, kan tenkes å ønske å bruke ulike betegnelser på sædgiver, og ha ulik forståelse av sædgivers rolle i familien. Det er derfor et spørsmål hvem som har den symbolske makten, makten til å definere sædgivers plass i familien.

Far, farskap og utøvd farskap

Nye reproduksjonsteknologier utfordrer tradisjonelle forståelser av unnfangelse og foreldreskap (Hanssen 2014a:110). Farsbetegnelsen utvikles stadig i tråd med historiske og kulturelle endringer, levevis og forståelse av familier. Betegnelsen far (father) viser til en bestemt person. Far viser både til barnets biologiske og sosiale far, og ofte favoriserer samfunnet den biologiske faren (det biologiske prinsipp). Far er en relasjonell betegnelse knyttet til mor og barn, og til elementer av sosial struktur (Hobson og Morgan 2002:10), men selv om menn blir far (father), tar de ikke nødvendigvis på seg det sosiale ansvaret som følger med farskap (fatherhood). Farskap handler om både juridiske rettigheter, plikter, ansvar og status som er knyttet til fedre, og det diskursive terrenget som beskriver gode og dårlige fedre. I tillegg har vi det å gjøre farskap (fathering), som er en parallell term til å utøve morskap (mothering) og å utøve foreldreskap (parenting). Dette handler om å begrepsfeste en distinksjon mellom identitet og et sett med praksiser. «Fathering» aktualiserer forskjellen mellom å være far og å utøve farskap (Hobson og Morgan 2002:10-11). Sædgiver kan falle inn under deler av definisjonen av far (father), i form av å være barnets biologiske opphav, men oppfyller vanligvis ikke de fleste av de andre punktene i Hobson og Morgans beskrivelse, fordi han ikke har kontakt med barnet i oppveksten. Spørsmålet i denne sammenheng er om kvinnene i min undersøkelse definerer sædgiver på måter som gjør at de velger å bruke betegnelsen far i en eller flere av betydningene ovenfor?

Tidligere forskning om konstruksjoner av donor

Det finnes ulike inntak til forståelsen av sammenhengen mellom donor og far. Mesteparten av norsk forskning handler om sæddonasjon blant likekjønnede lesbiske par og deres familiepraksiser (se f.eks. Hanssen 2014b; Fjær og Backe-Hansen 2013; Finsæther 2009; Ore 2009). Enkelte studier sier noe om hvordan mødre og barn definerer sædgiver. Sædgiver kan ha en rolle i barn og foreldres forståelse av sin familieform, til tross for at han er anonym og ikke tilstedeværende. Hanssen (2015:284-285) beskriver hvordan barn vekslet mellom å oppfatte anonym sædgiver som en kjent og tilstedeværende fysisk person og en anonym og fraværende figurasjon. Når donor fremsto som en anonym figurasjon, ble han likevel opplevd som et levende subjekt og en rolleinnehaver. Donor som anonym konfigurasjon ble opplevd å kunne tenke og handle og være i kontinuerlig bevegelse og produksjon som subjekt (Hanssen 2015:277). Hanssen konkluderte med at både en far- og en donor var visjoner så vel som fysiske realiteter. Majoriteten av mødrene i Zadeh mfl. (2016:117-119) sin undersøkelse beskrev at både anonyme og ikke-anonyme sædgivere hadde en symbolsk betydning i deres familieliv. Mødrene beskrev donor som fraværende-tilstedeværende. Donor hadde gitt dem en gave, hadde gitt barnet deres et genetisk materiale og var på en måte en del av et «tradisjonelt familieliv» (den potensielle partner). Mødrene var likevel, overfor barna, opptatt av å omtale donor med betegnelser som skilte han fra en farsfigur. Enkelte mødre snakket om donor som fraværende og beskrev han som en figur de visste lite om (den ukjente), de snakket om donorsæd heller enn en sædgiver (en del av en prosess) og som en de ikke tenkte på (Zadeh mfl. 2016:119).

Disse familiene kan beskrives som «farløse» (MacCallum og Golombok 2004:1407). Lingiardi mfl. (2016:412-419) fant også at ingen av mødrene opplevde donor som far til deres barn. Noen mødre opplevde at donor var et genetisk instrument til å realisere barnedrømmen, og ellers uinteressant. Donor ble ikke opplevd som sentral for foreldreskapet, kun for donasjonen. Noen mødre opplevde donor som del av en medisinsk behandling og identifiserte han med legene på fertilitetsklinikken og som en gen-giver. De få mødrene som opplevde donor som en hel person, var nysgjerrige på trekk barnet kunne ha arvet. Personifikasjon defineres som et «poetisk og retorisk virkemiddel som består i å overføre menneskelige egenskaper og reaksjoner på det livløse eller ikke-menneskelige» (Nordbø 2009), mens depersonifisering da handler om å frata noen menneskelige trekk.

Selv om donor ikke oppfattes som en far, bekymret noen av mødrene i Jadvas mfl. (2009) studie seg for fraværet av en mannlig rollemodell, og at barn ikke fikk delta i «maskuline aktiviteter» (Jadva mfl. 2009:175-182). Jeg tolker dette slik at selv om mødrene ikke definerte donor som «far», avviste de ikke farsrollens betydning generelt eller barnets behov for mannskontakt. Andre mødre i Javda mfl. sin undersøkelse trodde ikke det påvirket barnet på noen måte å ikke ha en far.

Tidligere forskning viser altså at donor gjennomgående ikke oppleves som en pappa når mødre – og i noen sammenhenger barn – blir spurt om dette. Mødrene ønsker stort sett ikke å personifisere ham. Samtidig kan sædgiver oppleves som en anonym konfigurasjon i familienes hverdagsliv, eller ha en symbolsk signifikant betydning i familielivet. Det er viktig å merke seg at mødre definerer sædgiver og hans rolle i familien ulikt. For meg gir tidligere forskning både interessante perspektiver og begreper som jeg tar med meg i min undersøkelse av enslige mødres opplevelser av sædgiver. Som i Hanssens (2014b:29) forskning forstår jeg familier som konstruksjoner i bevegelse, hvor forhandlinger av relasjoner og intimitet er sentralt. Jeg bygger min forståelse på en moderat sosial konstruksjonisme, hvor samfunnets oppfattelse og forståelse av hva som er sant og virkelig, er viktig for forståelser av individer og sosiale gruppers sosiale interaksjon. Dermed kan ikke sosiale realiteter forklares kun som sosiale realiteter, de er også et produkt av prosessen som konstruerer disse sosiale realitetene (Paulsen 2017:43).

Sædgivers juridiske status i familien – etter norsk lov

Lovverk som omhandler ekteskap, skilsmisse og foreldreskap, regulerer menns rolle som fedre ved at de gis bestemte rettigheter og plikter overfor barnet (Hobson og Morgan 2002:11). Staten og det medisinske feltet benytter gjennomgående betegnelsen «donor» eller sædgiver, og ikke far om den som donerer sæd som ledd i assistert befruktning (se f.eks. Helsedirektoratet 2015; Bioteknologiloven § 2-7; Barnelova § 9). Barnelova §3 har ikke utelukkende fokus på biologisk farskap, f.eks. defineres den fødemor er gift med ved fødselen, som henholdsvis far eller medmor til barnet. Lovgivning bygd på pater est-prinsippet ivaretar barnets behov for trygghet og juridiske rettigheter, ved at den mor er gift med også regnes som far eller medmor (Hanssen 2016:110). «Når man bruker sæddonor, vil mannen i paret ikke være genetisk i slekt med barnet, men han regnes på alle måter som barnets far» (Bioteknologirådet 2017). Det samme gjelder medmor i likekjønnede kvinners samboer- og ekteskap. Hagen og Rønbeck (2011:492) spør om det biologiske prinsippet (dvs. barns rett til å kjenne og vokse opp med biologisk opphav) som hittil har vært sentralt i norsk lovgivning, bør vektlegges mindre i juridiske tvister om barns omsorg og oppvekst. Dette fordi prinsippet er tonet ned i bioteknologiloven, ekteskapsloven og barneloven.

Barnelova § 9 sier at: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far.» Dette viser at heller ikke barneloven utelukkende fastsetter farskap ut fra biologiske vurderinger. De to som utgjør et par, kan gis foreldrestatus, uavhengig av deres kjønn og bruk av donor. Enslige kvinner som får barn ved hjelp av sædgiver, er imidlertid i en noe annen situasjon, for her finnes ingen far eller medmor. Det er likevel nærliggende å tolke barneloven som støtte for at det i slike tilfeller ikke eksisterer noen far i juridisk forstand. Lovverket om foreldreskap fokuserer eksplisitt på heterofile og likekjønnede par, enslige kvinner som får barn ved hjelp av sædgiver, er usynlig i norsk lov på dette punktet. Dette til tross for at flere hundre norske enslige kvinner har fått barn ved hjelp av slik behandling i utlandet. Årsaken til usynliggjøringen i lovverket er antakelig at enslige kvinner ikke har rett til assistert befruktning i Norge. Bioteknologilovens § 2-2 s stiller krav til samlivsform. Assistert befruktning kan utelukkende tilbys kvinner som er gift eller samboer. Dette inkluderer likekjønnede par, men utelukker enslige kvinner fra å motta assistert befruktning i Norge. Det er imidlertid ikke straffbart for enslige, norske kvinner å motta fertilitetsbehandling i utlandet (jfr. bioteknologilovens § 7-5). Men de usynliggjøres altså i lovverket, noe som kan svekke en gruppes symbolske makt, og deres mulighet til å vinne fram med sine synspunkter i den offentlige sfære i tillegg til at det kan skape uklare juridiske rammer rundt foreldreskapet. Et område hvor norsk lov likevel må håndtere bruken av sædgiver er ved fastsettelse av farskap. «Hvis barnet har blitt til ved hjelp av assistert befruktning i Norge eller i utlandet, gjelder de alminnelige reglene om fastsetting av farskap» (NOU 2009: 5:54). I saker hvor enslige kvinner får barn ved hjelp av assistert befruktning i utlandet, opprettes farskapssak på vanlig måte (jfr. barneloven §5) om offentlig fastsetting av farskap. Farskapssaken henlegges som regel når mor oppgir å ha benyttet sædgiver i utlandet. I folkeregisteret vil disse barna stå oppført med kun en forelder.

Ved åpen donor vil barnet kunne få informasjon om donors identitet senere i livet, lukket donors identitet avsløres aldri. Både lukket og åpen donor er anonym for mor ved behandling i fertilitetsklinikk, men mødrene får oppgitt et donornummer ved åpen donor. Det er barnet som, når det blir voksen, har mulighet til å få informasjon om sædgiver dersom dette er en åpen donor. Barn som er blitt unnfanget gjennom behandling i Norge har rett til å få vite sædgivers identitet når de er 18 år.1 Åpen donor har imidlertid ingen rettigheter eller plikter overfor barnet (Bioteknologirådet 2017).

Ved behandling med sædgiver i utlandet vil barnets mulighet til å kjenne dennes identitet avhenge av lovverket i gjeldende land. Det varierer fra land til land hvilke regler som gjelder ved åpen kontra lukket donor. Noen steder er det kun tillatt å bruke lukket donor der identitet aldri avsløres, andre steder er det lov å benytte åpen donor hvor identitet avsløres for barnet ved en viss alder.

Internasjonalt øker antallet enslige kvinner som velger å bli mødre ved sæddonasjon (Jadva 2009:175). Stork-klinikken i København ga inseminasjonsbehandling til 1820 enslige norske kvinner i perioden 2006-2010 (Meld. St. 39 (2016–2017). Storkklinikken er en av mange klinikker internasjonalt som behandler norske kvinner. Det finnes ikke offisiell registrering av antall norske kvinner som får barn ved hjelp av inseminasjonsbehandling i utlandet (Bioteknologirådet 2013). Normer for kjønn har innflytelse på hvem som har juridisk rett til medisinsk behandling og hvilke former for slektskap som vil bli anerkjent av lovverket (jfr. Butler 2009:ii). Mødrene i min undersøkelse har ikke hatt rett til fertilitetsbehandling i Norge, og norsk lov omtaler altså ikke deres familieform direkte slik det er i dag.

Metode

Utvalget i undersøkelsen som presenteres i denne artikkelen, består av 33 enslige kvinner som har fått barn ved hjelp av donor. Utvalget er selvrekrutterende, ved at mødre fra et lukket nettforum med 475 deltakere ble spurt om de ville svare skriftlig på et anonymt, elektronisk spørreskjema. Dette nettforumet er åpent kun for kvinner som var enslig på det tidspunktet de mottok behandling med donorsæd i utlandet. Jeg fikk tilgang til forumet og godkjenning til å gjennomføre undersøkelsen gjennom en administrator. Deltakerne fikk skriftlig informasjon om prosjektet ved at jeg i forumet redegjorde for temaet mitt og spørsmålene jeg ønsket å stille og la ut et informasjonsbrev. Deltakerne fikk også komme med innspill til spørsmål som burde stilles i undersøkelsen. Deretter ble spørreskjemaundersøkelsen lagt ut. Kvinnene ga sitt samtykke til å delta ved å besvare spørreskjemaet. Undersøkelsen er tilrådt gjennomført av Personvernombudet, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

Den delen av datamaterialet fra den elektroniske undersøkelsen som artikkelen bygger på, er et åpent spørsmål (uten svaralternativer) som mødrene har besvart ved å skrive en egen tekst av valgfri lengde – en form for skriftlig intervju. Jeg stilte de 33 deltakerne følgende todelte spørsmål: «Hva foretrekker du at barnehagen kaller personen som donerte sæd (f.eks.: far/pappa eller donor)? Hvorfor foretrekker du denne benevnelsen? Jeg hadde fulgt med på diskusjoner i gruppa i forkant, og visste at betegnelsene «pappa», «far» og «donor» var de som hyppigst var diskutert av dem som ble invitert til å delta i undersøkelsen. Kun to av deltakerne benyttet andre betegnelser enn dem jeg hadde vist til som eksempel, en kombinerte dem til «donor pappa» og en annen snakket om en «mann» som ga henne «pappafrø».

Mitt spørsmål om barnehagene var aktualisert av at ett av spørsmålene som ofte ble diskutert i det lukkede forumet, var hva barnehagen skulle kalle sædgiver. Mitt inntrykk var at det hos mange var en oppgitthet over at enkeltansatte i barnehagen eller andre foreldre typisk sa til barnet at «alle hadde en far», mens flere av mødrene ikke definerte sædgiver som far. Mødrene opplevde det som vanskelig å gi barna en entydig fortelling om sin tilblivelse og familie, fordi barnehagene eller andre foreldre formidlet en annen versjon til barna deres. Spørsmålet om hva barnehagene burde gjøre, slik mødrene ser det, og temaet for denne artikkelen har bakgrunn i disse diskusjonene.

Den elektroniske spørreundersøkelsen ga deltakerne mulighet for å skrive lange svar, men de færreste valgte å gi svært utfyllende svar. Dette er trolig en svakhet ved å gjennomføre en elektronisk spørreundersøkelse. Jeg fikk heller ikke anledning til å stille oppfølgingsspørsmål eller være i dialog med deltakerne. Jeg opplever imidlertid at deltakerne ga åpne, presise og velformulerte svar, noe som gjør datamaterialet interessant og relevant.

Jeg har benyttet en temabasert analyse av det skriftlige datamaterialet deltakerne selv har ført i pennen. Såkalte «open-ended survey questions» kan analyseres hermeneutisk, på samme måte som andre skriftlige intervjuer eller annen tekst. Analysen ble gjennomført ved at jeg først leste igjennom tekstdelen av datamaterialet flere ganger for å gjøre meg kjent med det. I denne fasen tok jeg notater og markerte ideer for koding i et tankekart. Slik etablerte jeg koder som identifiserte temaer i datamaterialet (jfr. Braun og Clark 2006:87-88). Sentrale tema, og dermed koder, var at mødrene opplevde at sædgiver aldri kunne bli en pappa, at det å være et barns genetiske opphav ble opplevd utilstrekkelig for å kunne kalles far, og at deltakerne ikke opplevde at donor utøvde sosialt farskap i barnets oppvekst. Mødrene var dessuten opptatt av å sammenligne farsrollen i familier med mor-far-barn (doxa), med sin familie(form) og donors plass i denne.

Valg av betegnelse for sædgiver og begrunnelse for ønsket

Nesten alle mødrene i undersøkelsen svarte at de foretrakk at mannen som donerte sæd, ble kalt donor og ikke pappa/far (29 av 33 mødre). Mødrene uttalte at de foretrakk donor fordi barnet ikke hadde en pappa: «For meg er det helt utenkelig å kalle donor for pappa. Og det er jeg veldig klar på når jeg orienterer barnehage/foreldre osv. Mitt barn har ingen pappa (og det er foreløpig helt naturlig og greit for henne)». En annen sa det slik: «Donor. Fordi han som donerte aldri vil bli en pappa for han». En av deltakerne var dessuten opptatt av at det til dels er et samfunnsskapt fenomen hvilken betegnelse som brukes: «Donor. Far er en sosial konstruksjon.»

Årsakene mødrene oppga for å ønske at sædgiver skulle kalles for donor og ikke pappa, var at de a) ikke opplevde at det å være et barns biologiske og genetiske opphav var tilstrekkelig for å kunne kalles pappa, og b) at sædgiver i praksis ikke utøvde noe sosialt farskap overfor barna deres.

Mødrene vektla altså at det å være et barns biologiske opphav ikke var tilstrekkelig til å omtale sædgiver som en pappa: «Donor. En far er så mye mer enn et genetisk opphav.» At barnet ble opplevd å ha fysiske likhetstrekk med donor, var ikke nok til at deltakerne definerte donor som pappa: «Donor, siden jeg ikke ser donor som far selv om han [barnet] har genetisk likhet. Ikke pappa fordi han ikke har denne sosiale rollen i livet [til barnet].»

Mødrene i min undersøkelse skilte eksplisitt mellom biologisk opphav og sosial far. De uttrykte at for å kunne kalle noen far, var det utøvelse av farskap og ikke biologi som telte mest: «Farskap er først og fremst en rolle, en jobb man gjør, ikke en genetisk komponent». Noen få mødre fortalte imidlertid at de snakket om selve donasjonen til barna: «Noen ganger forteller jeg sønnen min at det finnes en mann vi ikke kjenner som har gitt pappafrø for at han skulle kunne bli til.»

Det at sædgiver ikke hadde noen sosial foreldrefunksjon og ikke utøvde farskap, var mest sentralt i mødrenes forståelse av sin familieform, og hovedbegrunnelsen for deres valg av betegnelsen donor: «Far/pappa er for meg en som er involvert i barnets liv, og det er ikke tilfelle her.» og «Jeg foretrekker donor da donoren aldri vil kunne være en farsfigur eller ha en papparolle for datteren min.» Andre sa:

 

Jeg anser rollen som far/pappa som en sosial rolle og ønsker ved å bruke «donor» og tydeliggjøre at det ikke er en «far» som mangler i mine barns liv. Donor var nødvendig for at jeg skulle kunne få barn, og mine barns eneste vei for å bli skapt/født.

Donor eller noe annet. Far/pappa er en person som man er knyttet til og som sosialt er i den rollen uavhengig av genetikk (når man velger å kalle den personen far/pappa). Jeg synes også det hviler noen forpliktelser på den rollen.

 

En annen begrunnelse for å velge betegnelsen donor og ikke pappa, var at noen av mødrene ønsket å unngå å personifisere sædgiver: «Donor uten tvil. Han er ikke en pappa, kommer aldri til å bli det og skal ikke personifiseres.» En annen mor viste indirekte til det samme poenget, ved å ønske at barnehagen ikke skulle snakke om at det var en bestemt mann som var donor til hennes barn.

Foreldresamarbeid med barnehagen om valg av betegnelse

Mødrene fortalte at de hadde vært nøye med å informere barnehagen om at barnet var blitt til ved hjelp av en sædgiver, og at de foretrakk betegnelsen donor når denne ble omtalt:

Jeg har valgt å orientere både barnehagen, og foreldre på foreldremøte om at mitt barn ikke har en pappa, og at jeg har fått barn ved hjelp av donor. Jeg har også fortalt hvordan jeg har forklart dette for barnet mitt (nå 3,5 år) slik at de kan bruke samme forklaring når de snakker om dette til de andre barna. Det er viktig for meg at dette er mest mulig åpent og naturlig for alle, for at det skal være det for barnet mitt også.

Mødrene var opptatt av at barnet skulle møte samme betegnelse hjemme og i barnehagen: «Donor. Det er samme ord som jeg selv bruker når jeg snakker om donor med barnet. Det er det mest beskrivende ordet jeg finner uten å forvirre med andre betegnelser.» En annen uttalte: «Donor. Dette er et kjent begrep for barnet. For meg er det en donor og heter derfor donor». Likevel opplevde noen av mødrene at sædgiver ble omtalt som far av andre foreldre, barn i barnehagen og av ansatte: «Barnet har også opplevd voksne som sier at alle sammen har en mamma og en pappa, som ble noe sårt. Det var en ny voksen, og det ble tatt tak i fra pedagogisk leder i etterkant som beklaget veldig.» De fleste mødre beskrev at det faste personalet i barnehagen i slike tilfeller var støttende i forhold til barnet, og formidlet at barnet ikke hadde en pappa, men en donor.

Noen hadde gitt barnehagen en relativt detaljert skissert historie som de ønsket at barna i barnehagen skulle få høre:

Jeg foretrekker at man overfor barna prater om mannefrø som jeg har fått i magen min på sykehuset. Etterhvert vil jeg forklare begrepet donor, at noen menn gir mannefrø/sædceller til sykehuset, sånn at de kan gi det videre til damer som ønsker å få en baby, og at det er en donor. Men vil så lenge som mulig unngå å snakke om at det er en bestemt mann som er donor til mitt barn.

Mødrene forsøkte også å unngå at omgivelsene ga barna et inntrykk av at det fantes en mann eller en person et sted som hadde en sosial farsrolle, i tillegg til at de foretrakk at barnehagen kalte sædgiver donor: «Jeg vil definitivt ikke at noen skal kalle donor for pappa, det skaper en forventning om at det er en der ute som vil kunne ta den rollen. Det er det ikke, og i hvert fall ikke donor».

Noen få mødre ville unngå at barnehagen snakket om barnets tilblivelse, selv om de foretrakk donorbetegnelsen. En deltaker tok til orde for at personalet ikke skulle snakke om barns tilblivelse med barna: «De snakker ikke om barnets tilblivelse, det tenker jeg er riktig». En annen sa: «Donor, tror jeg. I den grad de trenger å snakke om det. Vi framsnakker det sønnen min har. Ikke det han ikke har.» Selv om majoriteten var opptatt av åpenhet, er det verdt å merke seg at mødre kan ha ulike ønsker om hvordan barnehagen skal forholde seg til at barnet er unnfanget ved hjelp av sædgiver.

Oppsummering og diskusjon

Mødrenes vektlegging av at barna deres ikke hadde en pappa, finner jeg paralleller til i annen forskning (MacCallum og Golombok 2004:1407; Lingiardi mfl. 2016:412). En klar tendens i mitt materiale var at mødrene opplevde at for å kunne kalles pappa, måtte en person utøve sosialt farskap. Sædgiver ble kalt donor fordi han ikke utøvde eller gjorde farskap (fathering). Mødrene var også til dels opptatt av at sædgiver ikke hadde noen sosiale forpliktelser som far (fatherhood), og at han ikke skulle personifiseres – tenkes på som en farsfigur. Dermed valgte de bort betegnelsen pappa, til tross for at de definerte sædgiver som genetisk og biologisk opphav til barnet (father) (jfr. Hobson og Morgan 2002:10-11).

Dette samsvarer med andre undersøkelser hvor mødrene opplevde at donor utelukkende hadde en avgrenset rolle som genetisk opphav (Lingiardi mfl. 2016:412; MacCallum og Golombok 2004:1407). Å ikke vektlegge barnets biologiske opphav som knyttet til betegnelsen far, kan tolkes å stå i motsetning til den sterke stillingen det biologiske prinsipp er gitt i internasjonale konvensjoner og også tradisjonelt i norsk lovgivning om foreldreskap. Det biologiske prinsipp vektlegger verdien av at barn gis omsorg av biologisk forelder eller i det minste kjenner og har en relasjon til biologiske foreldre i oppveksten (Hagen og Rønbeck 2011:492). Barn unnfanget ved hjelp av sædgiver, vil enten ikke få vite hvem deres genetiske opphav er før myndighetsalder, eller aldri få kjennskap til hvem sædgiver er. Dermed oppfylles ikke det biologiske prinsipp ovenfor disse individene. I en slik kontekst er det kanskje ikke så merkelig at mødrene ikke anerkjenner sædgiver som en far.

Lingiardi m.fl. (2016:422) fremhever at det at mødre ikke vektla sædgivers genetiske bidrag nok til å kalle han en far, krever en nytenkning rundt familiekonfigurasjoner i lys av assistert befruktning. Det foregår et komplekst samspill mellom foreldres ønsker om et eget barn, deres forestillinger om barnets liv og nødvendigheten av å ty til en tredjepart for å realisere sin familie. Bruk av sædgiver som betegnelse kan forstås som at betydningen av genetikk reduseres, til fordel for å vektlegge intensjonene til mødrene som skaper en familie gjennom donasjon.

Når sædgiver beskrives som en donor heller enn en pappa, kan det handle om et ønske om ikke å fokusere på personen bak donasjonen. Betegnelsen far (father) viser ifølge Hobson og Morgan (2002:10) til en bestemt person. Flere av mødrene i min undersøkelse var skeptiske til å fremstille sædgiver som en person i det hele tatt. På samme måte fant Lingiardi mfl. (2016:419) at mødrene i deres undersøkelse hadde en tendens til å depersonifisere donor. Det å ikke omtale sædgiver som en person kan virke tilslørende, fordi det i praksis står en mann bak donasjonen, ikke noe livløst eller ikke-menneskelig. Derfor kan det virke motsetningsfylt når mødrene er opptatt av at barnehagen skal bruke betegnelsen «donor», for ikke å personifisere donoren, men dette kan også betraktes motsatt. Dersom sædgivers rolle kun avgrenses til avlevering av biologisk materiale, er det ikke logisk å forholde seg til personen bak donasjonen og heller ikke å ønske at omgivelsene – barnehagen inkludert – skal gjøre dette.

Når mødrene ikke ønsket å personifisere donor, begrunner de det med at de vil unngå at sædgiver tilskrives en rolle som pappa i barnets liv av omgivelsene, en rolle han i praksis ikke innehar. For meg fremstår dette som knyttet til etiske dilemmaer rundt barnets beste, der et viktig spørsmål er hvilke konsekvenser det vil ha for barnet når sædgiver omtales som donor og ikke som pappa.

Noen mødre beskrev likevel en mann som hadde gitt dem et «pappafrø» eller et «mannefrø», overfor barnet. Mødrene avviste således ikke konsekvent at sædgiver var en person.

Deltakerne i spørreundersøkelsen er en minoritet i kraft av sin familieform, også selv om de ellers tilhører majoritetsbefolkningen. Minoriteter må ofte forhandle med majoritet og profesjonsutøvere om hvilke betegnelser som skal benyttes for å beskrive dem og deres liv. Noen ganger kan de tilskrevne betegnelsene en familie og dens medlemmer får fra omgivelsene oppfattes å være nøytrale, andre ganger kan de tolkes som riktige eller feil av dem som beskrives. Når det gjelder spørsmål rundt familie, vil betegnelser antakelig bli betraktet som viktigere sett fra minoritetsposisjon enn for den som er del av majoritetsnormen.

Valg av betegnelser handler om symbolsk makt til å definere verden, og i barnehagen er barnehagelærere og andre ansatte i posisjon til å inneha en slik definisjonsmakt, men barnehagelærere og andre profesjonsutøvere kan samtidig være uerfarne med nye familieformer, og vite lite om enslige mødre som får barn ved hjelp av sædgiver. Det ligger en forhandling om symbolsk makt i å forsøke å påvirke hvilke betegnelser andre beskriver ens familie med. At flere av mødrene har gitt barnehagen beskjed om å bruke betegnelsen donor, kan tolkes som en aktiv og åpen posisjonering hvor mødrene er bevisste på å forsøke å styre barnehagens bruk av betegnelse og tilnærming til deres familie og deres barn. Noen forklarer dette ønsket med at de vil at barna skal oppleve en konsistens i hvilke betegnelser som brukes for å beskrive deres familie, og unngå forvirring.

Ifølge Bourdieu (1996:42-45) virker symbolsk makt kun når den anerkjennes, et viktig perspektiv for å forstå hvorfor det er viktig for mødre å søke barnehagens anerkjennelse for sine betegnelser gjennom å forhandle aktivt om dem. Ulike grupper og undergrupper deltar i en symbolsk kamp for å påtvinge den definisjonen av den sosiale verden som best ivaretar deres egeninteresser. Ut fra dette kan mødrene i min undersøkelse forsøke å fremme den betegnelsen som de opplever best fremmer deres og/eller barnets beste.

I denne artikkelen har jeg drøftet hvordan enslige kvinner som har fått barn ved hjelp av sædgiver, forholder seg til dette når de definerer sin familie. Enslige mødre som får barn ved hjelp av sædgiver, skaper på mange måter en ny familieform, de utfordrer doxa på området. I tillegg til å utfordre den heteronormative kjernefamilien, utfordrer disse mødrene også prinsippet om at et barn skal ha to foreldre og om et barns rett til å kjenne sitt opphav (det biologiske prinsipp). Dermed risikerer disse familiene at doxa fra tradisjonelle familieformer med mor-far-barn også benyttes av ulike aktører for å beskrive deres familieform. Tidligere forskning viser at familiene som har blitt til ved donasjon, noen ganger ønsker å omfattes av samme doxa som majoritetsfamiliene og aktivt etterstrebe dette. Andre ganger at de av ulike grunner motsetter seg denne doxaen og føler behov for å skape nye «sannheter», bedre tilpasset deres egen forståelse av sin familieform. Mødrene i min undersøkelse er, som vi har sett, mest tilbøyelige til å utfordre.

I barnehagens mandat er det en oppgave å utfordre doxa, gjennom å lære barn «respekt for menneskeverdet ved å synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt. Barna skal få oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på» (Kunnskapsdepartementet 2017:6).

Foreldresamarbeid står sterkt i barnehageloven og i barnehagens rammeplan, og foreldres ønsker om betegnelse må derfor vektlegges. Barnehagen bør slik jeg ser det snakke med mødre som har fått barn ved hjelp av sædgiver om hva de ønsker at denne skal kalles og hvordan sædgiver skal omtales, og så følge deres ønsker. Pedagogiske institusjoner må dessuten forholde seg til at disse barna i barneårene ikke vil kunne møte sin sædgiver, og at sædgiver ikke har noen sosial rolle i barnas liv.

Samtidig kan det hende barnehagen ikke umiddelbart ser hvilke temaer og problemstillinger familier etablert ved hjelp av sædgiver kan aktualisere, fordi det finnes en doxisk familieform (heterokjernefamilien) som påvirker deres opplevelse av familiene de møter. Det kan også hende barnehagen kvier seg eller ikke ser behov for å ta opp spørsmål knyttet til barnas tilblivelse med mødrene.

En svakhet ved denne undersøkelsen er at jeg ikke har spurt barna selv hvilken betegnelse de foretrekker brukt om sædgiver og hvordan de definerer sin familieform. Barn kan – slik noe tidligere forskning viser – ha egne ønsker om hva sædgiver skal kalles og egne opplevelser av sin familieform. Og barn bør, også i forskning, spørres i saker som angår dem. Barns syn på sædgiver vil trolig endre seg under oppveksten, og ikke være statisk, og vil kunne påvirkes av mors definisjon av sædgiver, av jevnaldrende og av barnehagepersonalet, – noe som er et interessant tema for videre forskning.

Litteratur

Barnelova 1981. Lov om barn og foreldre. LOV-1981-04-08-7. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-04-08-7 (Lastet ned 03.02.2019)
 

Barnehageloven 2005. Lov om barnehager. LOV-2005-06-17-64. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64?q­barnehageloven (Lastet ned 03.02.2019)
 

Barnevernloven 1993. Lov om barneverntjenester. LOV-1992-07-17-100. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-07-17-100 (Lastet ned 3.2.2019)
 

Bioteknologiloven 2003. Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. LOV-2003-12-05-100. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-12-05-100 (Lastet ned 03.02.2019)
 

Bioteknologirådet 2010. Assistert befruktning. http://www.bioteknologiradet.no/temaer/assistert-befruktning/regelverk/(Lastet ned 14.03.2018)
 

Bioteknologirådet 2013. Barn unnfanget med donorsædhttp://www.bioteknologiradet.no/2013/07/barn-unnfanget-med-donorsaed/(Lastet ned 03.05.2018)
 

Bioteknologirådet 2017. Assistert befruktning. http://www.bioteknologiradet.no/temaer/assistert-befruktning/ (Lastet ned 11.04.2018)
 

Bourdieu, Pierre 1996. Symbolsk Makt. Oslo: Pax Forlag A/S.
 

Bourdieu, Pierre 1995. Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax Forlag A/S.
 

Braun, Virginia og Victoria Clarke 2006. «Using thematic analysis in psychology», Qualitative Research in Psychology, 3:2, 77-101. DOI: https://doi.org/10.1191/1478088706qp063oa
 

Butler, Judith 2009. «Performativity, Precarity and Sexual Politics», AIBR. Revista de Antropología Iberoamericana. 04. I-XIII.» DOI: https://doi.org/10.11156/aibr.040303e
 

Ekteskapsloven 1991. Lov om ekteskap. LOV-1991-07-04-47. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1991-07-04-47 (Lastet ned 03.02.2019)
 

Finsæther, Kristine 2009. Vi prøver så godt vi kan å dele på det..»: en kvalitativ tilnærming til et ganske hverdagslig dagligliv, i familier med likekjønnede foreldre.Masteroppgave, psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-22755 (Lastet ned 03.02.2019)
 

Fjær, Eivind Grip og Elisabeth Backe-Hansen 2013. Å ha foreldre av samme kjønn – hvordan er det, og hvor mange gjelder det? NOVA- Norsk Institutt for Forskning om Oppvekst, velferd og Aldring. Rapport nr. 9/13. http://www.nova.no/asset/7085/1/7085_1.pdf (Lastet ned 03.02.2019)
 

Hagen, Tore og Knut Rønbeck 2011. «Står det biologiske prinsipp for fall? Det biologisk prinsipp i barnevernloven og barneloven – noen forskjeller», LOV OG RETT, vol. 50, 8, 2011, s. 491–499 ISSN 0024-6980 paper, ISSN 1504-3061 online. https://www.idunn.no/lor/2011/08/art04 (Lastet ned 22.11.2018)
 

Hanssen, Jorid Krane 2014a. «Nye reproduksjonsteknologier og «det biologiske prinsipp». Tidsskriftet Norges Barnevern 02 / 2016 (Volum 93). Side: 110-120. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1838-2016-02-04
 

Hanssen, Jorid Krane 2014b. Regnbuefamiliers døtre og sønner. Å forhandle med dominerende oppfatninger av familie og foreldreskap. Doktorgradsavhandling, Institutt for sosiologi, Fakultet for samfunnsvitenskap, Universitetet i Nordland. https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/224116/Hanssen.pdf?sequence=3 (Lastet ned 03.02.2019).
 

Hanssen, Jorid Krane 2015. «The donor figuration: A progenitor, father or friend? How young people in planned lesbian families negotiate with their donor», Sexualities 2015, Vol. 18(3), s. 276-296. DOI: https://doi.org/10.1177/1363460714532936
 

Helsedirektoratet 2015. Veileder om assistert befruktning med donorsæd – oppdatert november 2015. https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/veileder-om-assistert-befruktning-med-donorsed (Lastet ned 03.02.2019)
 

Hobson, Barbara og David Morgan 2002. «Introduction». I: Barbara Hobson (red.): Making Men into Fathers. Men, Masculinities and the Social Politics of Fatherhood.Cambridge University Press.
 

Meld. St. 39 (2016–2017). Evaluering av bioteknologiloven. Tilråding fra Helse- og omsorgsdepartementet 16. juni 2017, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Solberg).
 

Jadva, Vasanti, Shirlene Badger, Mikki Morrissette og Susan Golombok 2009. «‘Mom by choice, single by life’s circumstance…’ Findings from a large scale survey of the experiences of single mothers by choice», Human Fertility (Camb). 2009 Dec;12(4):175-84. DOI: https://doi.org/10.3109/14647270903373867
 

Kristensen, Guro Korsnes, Malin Noem Ravn og Siri Øyslebø Sørensen 2016. «Feministiske perspektiver på reproduksjon.» I: Malin Noem Ravn, Guro Korsnes Kristensen og Siri Øyslebø Sørensen (red.): Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge. Bergen: Fagbokforlaget.
 

Kristensen, Guro, Malin Noem Ravn og Siri Ø. Sørensen 2016. «Likestilt reproduksjon?». I: Malin Noem Ravn, Guro Korsnes Kristensen og Siri Øyslebø Sørensen (red.): Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge. Bergen: Fagbokforlaget.
 

Kunnskapsdepartementet 2017. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaverhttps://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan/ (Lastet ned 16.05.18.)
 

Layne, Linda L. 2013. «‘Creepy,’ ‘freaky,’ and ‘strange’: How the ‘uncanny’ can illuminate the experience of single mothers by choice and lesbian couples who buy ‘dad’», Journal of Consumer Culture 13(2) 140–159. DOI: https://doi.org/10.1177/1469540513482600
 

Lingiardi, Vittorio, Nicola Carone, Mara Morelli og Roberto Baiocco 2016. «‘It’s a bit too much fathering this seed’: the meaning-making of the sperm donor in Italian lesbian mother families», Reproductive BioMedicine Online. Volume 33, Issue 3, September 2016, Pages 412-424. DOI: https://doi.org/10.1016/j.rbmo.2016.06.007
 

MacCallum, Fiona og Susan Golombok 2004. «Children raised in fatherless families from infancy: a follow-up of children of lesbian and single heterosexual mothers at early adolescence», Journal of Child Psychology and Psychiatry. 2004 Nov; 45 (8):1407-19. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1469-7610.2004.00324.x
 

NOU 2009: 5. Farskap og annen morskap – Fastsettelse og endring av foreldreskap
 

Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 28. mars 2008. Avgitt til Barne- og likestillingsdepartementet 16. mars 2009.
 

Mik-Meyer, Nanna og Kaspar Villadsen 2007. Magtens Former. Sociologiske perspektiver på statens møde med borgeren. København: Hans Reitzels Forlag.
 

Myskja, Bjørn K. 2016. «Assistert befruktning og familieverdier i forandring: Er vi på et moralsk skråplan?», Nytt Norsk Tidsskrift, 01-02/2016.
 

Nordbø, Børge 2009. Personifikasjon. Store Norske Leksikon. https://snl.no/personifikasjon (Lastet ned 03.02.2019).
 

Ore, Mika Blusztein 2009. Mamma, pappa og barn: Arbeidsdeling og foreldreskap hos lesbiske par med barn. Mastergradsoppgave. Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-23151 (Lastet ned 03.02.2019).
 

Oyewumi, Oyeronke 2007. «Kjønnets begrebsliggjørelse: Det eurocentriske grundlag for feministiske begreber og udfordringer fra afrikanske epistemologier». I: Dorte Marie Sødergaard (red.) Feministiske tænkere. En tekstsamling. København: Hans Reitzels Forlag.
 

Paulsen, Veronika 2017. Overgang til voksenlivet for ungdom i barnevernet.Doktorgradsavhandling, Institutt for sosialt arbeid, NTNU. http://hdl.handle.net/11250/2478174 (Lastet ned 03.02.2019).
 

Ravn, Malin Noem og Tomas Skjølsvold 2016. «Arbeidet med å lage barn: Lesbiske par og tredjepartsutfordringer i familieskaping». I: Malin Noem Ravn, Guro Korsnes Kristensen og Siri Øyslebø Sørensen (red.): Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge. Bergen: Fagbokforlaget.
 

Spilker, Kristin 2007. «Teknologiske trekanter? Om assistert reproduksjon i et komplisert normativt landskap». I: Trine Annfelt, Britt Andersen og Agnes Bolsø (red.): Når heteroseksualiteten må forklare seg. Oslo: Tapir Akademisk Forlag.
 

Tjora, Aksel 2018. Doxa. Store Norske Leksikon. https://snl.no/doxa (Lastet ned 12.12.18.)
 

Zadeh, Sophie, Tabitha Freeman og Susan Golmbok 2016. «Absence or presence? Complexities in the donor narratives of single mothers using sperm donation», Human Reproduction, Vol 31, NO.1. s. 117-124. 124. Published online 2015 Nov 5. DOI: https://doi.org/10.1093/humrep/dev275

1 Fra 2020 endres denne aldersgrensen til 15 år i Norge.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0