Europeiske kjønnsforskere kjemper mot høyrepopulistiske angrep

Europeiske kjønnsforskere kjemper mot høyrepopulistiske angrep

Hvordan skal ungarske, polske og svenske kjønnsforskere svare på kritikk og svertekampanjer? Selv fremhever de forskningens egenverdi og kritiske potensial – men møter også kritikerne med humor.
I flere europeiske land brukes det engelske ordet gender i kritkken av kjønnsforskning, for å påpeke at den er vestlig import.

Kjønnsforskningen er i hardt vær i deler av Europa. I flere land er akademikere som jobber med feministiske perspektiver bekymret for karriereutsiktene. Institusjoner trues og forskningsfeltet møter usaklig kritikk i både store og mer alternative medier.

I september møtte Kilden kjønnsforskning.no forskere fra fem europeiske land under 10th European Feminist Research Conference i Göttingen, Tyskland. Samtlige har aktivt formidlet forskning i sine hjemland. Under konferansen spurte vi hvordan forskerne skal nå ut til et publikum når selve kjønnsforskningen utfordres. At ungarske myndigheter har bestemt seg for å legge ned kjønnsstudier ved landets universiteter, er det mest ekstreme eksempelet.

– Dette er første gang et EU-land forsøker å forby et studieprogram. Det kan skape en farlig presedens, sier Marianna Szczygielska. Hun er postdok på Max Planck Institute for the History of Science i Berlin, men har gjennomført bade master- og doktorgrad ved Central European University (CEU) i Budapest, Ungarn.

– Siden angrepet var rettet mot kjønnsforskning rammet det bare to institusjoner, men krenker akademisk frihet generelt, sier hun.

Ved siden av CEU har det offentlige universitetet ELTE tilbudt et masterprogram i kjønnsstudier. Etter 12. oktober er det historie, ingen kan lenger få ungarske studiepoeng i kjønnsstudier. Men CEU drives og finansieres av amerikanske krefter, ikke minst med støtte fra milliardæren George Soros. Dermed kan ungarske studenter fortsatt lære om kjønn ved CEU, men de får studiepoeng etter det amerikanske systemet.

Gender årets ord

I likhet med Ungarn har Polen et høyrepopulistisk parti i regjering. PIS – Lov- og rettferdighetspartiet, er heller ikke store tilhengere av kjønnsforskning. Agnieszka Graff forsker og underviser ved Warsawa Universitet, og er en tydelig feministisk stemme i polske medier. Hun mener forskerne i Polen har vært smarte.

– Vi har aldri hatt et eget senter eller institutt for kjønnsforskning på et polsk universitet, eller mulighet til å ta en master i kjønnsstudier, sier hun.

Det er likevel flere kjønnsforskere i landet, men de jobber på fakulteter og institutter dedikert til andre fagfelt. Hvis du vil studere kjønn er det gjerne emner du må betale ekstra for, og de tilbys ved forskjellige institusjoner.

– Dermed holder ikke argumentet om at dette er skattebetalernes penger. Det er dumt, fordi det betyr at kjønnsstudier forblir marginale, men også bra for å unngå angrep.

– Gender ble det mest googlede og mest diskuterte ordet i Polen.

I perioden 2012–2014 førte høyresiden i Polen en anti-gender kampanje, som gikk hardt utover polske kjønnsforskere. I både Polen, Ungarn og andre øst-europeiske land brukes nettopp det engelske ordet gender, for å understreke at forskningen og den feministiske kritikken er vestlig import.  

– Gender ble det mest googlede og mest diskuterte ordet i Polen. Hele landet hadde det morsomt med det. Samtidig var mange oppriktig redde for at gender ville skade barna deres. Kampanjen brukte blant annet bilder av barn som er livredde for å bli seksualiserte og av gutter som skal tvinges til å gå med kjole, forteller Graff.

Det gikk så langt at en polsk utgave av Språkrådet kåret gender til årets ord i 2013.

Kampanjen mot gender var mangfoldig. Ifølge Graff lagde en konservativ organisasjon svartelister over kjønnsforskere.

– De henvendte seg til undervisningsinstitusjoner og spurte hvem som underviser i gender studies og hva de underviser om. Dette har ikke undervisningsinstitusjonene svart på.

Graff tror institusjonene gjør dette for å forsvare forskningens autonomi. Det må ikke forveksles med et forsvar av fri forskning.

– Institusjonene har ikke noe i mot at vi disiplineres basert på ideologi. Men de vil ta seg av det selv, ikke overlate det til outsidere.

Saken fortsetter under bildet. 


Forskere diskuterer kjønnsforskningens kår i Europa. F.v.: Paula-Irene Villa, Elisa A.G. Arfini, Kajsa Widegren, Agnieszka Graff og Marianna Szczygielska. Foto: Mari Lilleslåtten.

Genusforskningens motstandere

Sverige trekkes ofte frem som foregangslandet innen kjønnsforskning. Rykter om at barnehageansatte må bruke kjønnsnøytrale pronomen tilsier at kjønnsforskningen har gode kår. Ifølge Kajsa Widegren, forskningskoordinator ved Nationella sekretariatet för genusforskning, har den også det.

– I Sverige har kjønnsforskningen vært institusjonalisert lenge. Men det betyr også at kritikken av kjønnsforskningen har en lang historie, sier hun.

Det er særlig to personer som bruker spalteplass på kritikk av kjønnsforskningen. Den første kaller seg en varsler.


Bo Rothstein, professor i statsvitenskap, og Ivar Arpi, kommentator i Svenska Dagbladet (SvD) kritiserer svensk kjønnsforskning. Foto: Boberger/Jesper Sandstrøm/Wikimedia commons.

– Vår eldste motstander er Bo Rothstein, professor i statsvitenskap. Han angriper kjønnsforskningen generelt, men også oss som institusjon. Han kritiserer ofte forskningsmetoder, spesielt når det gjelder forskning på menns vold mot kvinner.

En av de som har imøtegått Rothsteins kritikk er voldsforsker Jenny Westerstrand, som tidligere i år publiserte en analyse av retorikken i debatten mellom Rothstein og kjønnsforskere i Tidskrift för genusvetenskap. Her argumenterer hun for at hans posisjon som statsviter gir han «institusjonell autoritet» til å si hva som helst.

– Vi ender med en diskusjon om ideologi på den ene siden, og forskningssektorens strukturer på den andre siden

– Rothstein misforstår med vilje hvordan metoder brukes i feministisk forskning, mener Widegren.

– Han er for eksempel svært kritisk til at forskere som jobber med vold mot kvinner ser etter strukturer, og ikke konsentrerer seg om gjerningsmennenes identitet.

En yngre kritiker er Ivar Arpi, journalist og lederskribent i Svenska Dagbladet.

– I fjor skrev han en rekke ledere om ideologien i kjønnsforskning. Han kritiserer både vår institusjon og kjønnsforskningen generelt, og angriper kjønnsforskningens vitenskapelighet. Han følger dermed opp Rothsteins argumenter, men fra en annen posisjon.

Genussekretariatet svarte Arpi med en kronikk i Dagens Nyheter, hvor de argumenterte for at det var hans kritikk som var ideologisk. Men Widegren er usikker på hva som kommer ut av slike debatter.

– Arpi definerer aldri hva han mener med vitenskapelighet, og det gjorde ikke vi heller. Vi ender med en diskusjon om ideologi på den ene siden, og forskningssektorens strukturer på den andre siden, sier hun, og understreker at hun savner en arena for å diskutere vitenskapssyn og metode.

– Jeg får så lyst til å spørre: Hva mener du med vitenskapelig? Hva er argumentene for at noe er vitenskapelig og noe er ideologi? Jeg tror faktisk folk er veldig interessert i dette spørsmålet: Hva er kunnskap?

Forsvar risikerer å undergrave kritisk potensial

Hva er det beste forsvaret mot angrepene på kjønnsforskningen? Elisa A.G. Arfini underviser ved Universitetet i Bologna, forsker ved Universitetet i Milano og koordinerer et europeisk samarbeidsprosjekt i organisasjonen Orlando. De mener forskerne for lett tyr til avvæpnende strategier og forsikringer om at kjønnsforskningen ikke er farlig.

– I den italienske debatten har profilerte forskere argumentert for at kjønnsforskning er vanlig forskning, ved å vise til vitenskapelige meritter. De har påpekt at det ikke er ideologi, men teori, og at det ikke er én teori, men mange teorier. Slik har de forsøkt å si at her er det ikke noe å bekymre seg for.

– Men, kanskje er det grunn til bekymring?

Arfini peker på hvordan kjønnsforskningen er et kritisk fagfelt, som nettopp gransker samfunnsstrukturer som ekskluderer og marginaliserer, eller som opprettholder normer og forestillinger om kjønn og seksualitet.

– Forskere nærmere grasrotnivået har valgt å holde på denne kritikken, og sagt at ja – vi er farlige. Men denne strategien har fått lite oppmerksomhet i italienske medier, hvor man heller har fokusert på indre konflikter. Relasjonen mellom akademia og aktivisme er komplisert, og forskere med bånd til grasrotsaktivisme har blitt anklaget for å undergrave kjønnsforskningens legitimitet.

Sozialismus, fascismus – og genderismus

Tyskland var vertskap for den europeiske forskningskonferansen som samlet rundt 500 forskere i september. Her har noen av de store universitetene hatt kjønnsstudier i mange år, mens andre universiteter har institusjonalisert kjønnsperspektivet innenfor andre fag, særlig samfunnsfag, humaniora og vitenskapsstudier. Paula-Irene Villa er professor i sosiologi ved Universitetet i München, og har fulgt nøye med på de mange angrepene mot tyske kjønnsforskere.

– Jeg ser en sterk anti-intellektuell og anti-refleksiv tendens. I kritikken av kjønnsforskningen blir vitenskap noe primitivt og positivistisk, en idé om at vitenskap skal løse problemer som kreft eller vannmangel.

– Kritikken mobiliserer anti-elitistiske og anti-akademiske følelser.

Motstanderne av kjønnsforskning bruker begrepet genderismus. Ismus-endingen antyder at man har med en totalitær ideologi å gjøre, som sozialismus eller fascismus.

– Retorikken mobiliserer et bredt spekter av følelser: anti-kosmopolitiske, anti-overnasjonale, anti-liberale, anti-intellektuelle og anti-EU og -Europa. Genderismus blir et symbol som forener mange grupper. Diskursen har også rasistiske og nasjonalistiske trekk, og spiller på det tyske selvbildet om at vi før på verden, særlig land som Hellas. Og at EU sløser bort skattepengene våre på minoriteter og mektige lobbyer, som homo-lobbyen.

Hun ser at kritikken mot kjønnsforskning kommer fra både høyre- og venstresiden i politikken.

– Kritikken mobiliserer også anti-elitistiske og anti-akademiske følelser. Da blir kjønnsforskningen presentert som del av et internasjonalt prosjekt, løsrevet fra reelle menneskers virkelige problemer. Venstresiden kritiserer ofte Judith Butlers teorier og queerforskning for nettopp det.

Youtube eller statskontrollerte medier

Hvordan kan forskere nå ut med kritiske analyser, når mediene ikke er frie?

– Når media er kontrollert av staten er det ikke mange steder du kan si det du vil, sier Marianna Szczygielska om Ungarn.

I Polen er det også få medier å velge mellom, men Agnieszka Graff forteller at forskerne har jobbet strategisk for å nå bredt ut.

– Vi er en gruppe feminister som er eksperter på våre felt, og som er lett tilgjengelige for media. Vi har nådd ut til vennligsinnede journalister, som bruker oss som kilder.

De ble ringt da en sak om fattige familier som må overleve uten barnebidrag var i mediene.

– Det er menn som ikke betaler barnebidrag. Vi kunne forklare at i den polske konteksten har dette sammenheng med maskulinitet og menns følelse av berettigelse. Her anla vi et feministisk perspektiv på et tema som betyr mye for mange.

I tillegg har Graff og hennes polske kollegaer blitt youtube-stjerner.

– Vi reagerte på mediedebatter hvor paneler med bare menn diskuterer kvinnetemaer. Det er ikke bare hårreisende, men også komisk – og derfor fikk vi en ide.

De laget en serie med liksom-debatter, hvor et panel bestående av bare kvinner diskuterer temaer som forbud mot viagra, kriminalisering av onani og fordelene ved kvinners vold mot menn. 

– Dette ble veldig populært, også blant høyresidetroll. Jeg blir gjenkjent på gaten nå, mer for dette enn for bøkene jeg har skrevet.

Graff mener stunt som dette er noe litt annet enn å formidle forskning.

– Men det handler om å gjøre folk bevisste på det absurde i patriarkalsk kunnskapsproduksjon og -formidling, hvor menn vet alt og kvinner ikke får komme til orde, sier hun.

Se en episode av youtube-serien Krytyka Polityczna, hvor polske journalister og kjønnsforskere gjør narr av mannsdominerte mediedebatter:

Diskuter på egne premisser

Paula Villa er tydelig på at det er stor forskjell på de europeiske landene, og at forskere må tilpasse både form og innhold i det de kommuniserer til den konteksten de er i. Selv tar hun gjerne en krangel med nettroll på Facebook.

– Når folk kommenterer at kjønnsforskere er som kreft som bare vokser og vokser, eller at vi dreper andre disipliner fordi vi stjeler finansiering, da svarer jeg. Det har kanskje ikke så mye for seg, men jeg vil stå fram og si «hei, det er jeg som er kreften», sier hun.

Hun mener forskerne må gå bort fra å forsvare seg, og heller vise at de er selvsagte i et moderne kunnskapssamfunn.

– I Tyskland sier mange forskere at de «kjønner» en kontekst eller et tema, for eksempel der hvor kjønnsperspektivet ikke har vært vanlig. Men egentlig er jo alt allerede kjønnet. Det vi gjør er å se nærmere på hvordan, og hvorfor det er interessant. Det er et enkelt budskap: Kjønn er allerede viktig.

– Når vi er under press burde vi stå opp for hva fagfeltet vårt faktisk jobber med.

Villa oppfordrer også universitetene til å forsvare kjønnsforskningen med grunnlag i sin egen logikk, og ikke høyresidens.

– Disse institusjonene må forsvare oss mot alle angrep på akademisk frihet. De trenger ikke si at de ønsker å ha kjønnsforskning, eller at kjønnsforskning er bra nok. Men universitetene må stå opp for at det er viktig å ha et rom for intellektuell debatt om hva kunnskap er, hva kritikk er, og hva samfunnet er.

Hun får støtte fra Szczygielska, som understreker at høyresidens markedslogikk er en fallgruve.

– Jeg synes ikke vi skal forsvare oss mot de argumentene som brukes mot kjønnsforskning ved å si at «jo da, man får jobb etter studiene» eller påstå at vi er nyttige. Når vi er under press burde vi stå opp for hva fagfeltet vårt faktisk jobber med. Si at det inkluderer queerstudier, transstudier, cripstudier og så videre. Vi må være forsiktige så vi ikke undergraver fagfeltet vårt fordi vi ikke tør å vise frem de smale delene av det.