Merete Lie: Professor emeritus søker eget rom

Merete Lie: Professor emeritus søker eget rom

I løpet av forskningskarrieren har Merete Lie skapt seg et eget rom i kjønnsforskningen i skjæringsfeltet mellom kjønn og teknologi. Som vordende pensjonist drømmer hun om mer plass hjemme.
I løpet av sin førti år lange forskerkarriere har antropolog og kjønnsforsker Merete Lie gått fra arbeidslivsforskning, via feltarbeid i Malaysia og aksjonsforskning, til å forske på kjønnets symbolske betydning, og kjønn og teknologi. Til sommeren går hun av med pensjon.

Et steinkast fra Nidelva, i et rødt lite trehus med hvite syriner og gule forsythia i hagen, funderer professor Merete Lie på det enhver kjønnsforsker med respekt for seg selv lurer på: Hvordan skal jeg få mitt eget rom? Huset måler 40 kvadratmeter i grunnflaten og er et av de første lemmehusene som ble bygget rundt forrige århundreskifte.

Her har Lie og mannen bodd siden hun flyttet hit for å jobbe på Institutt for industriell miljøforskning (IFIM) ved SINTEF i Trondheim i 1975, rett etter hun ble ferdig med magistergraden i antropologi. Snart forlater hun stillingen som leder for Senter for kjønnsforskning på NTNU for å gå av med pensjon. Også mannen skal pensjonere seg, og da kommer de til å tilbringe mer tid hjemme enn tidligere.

– Jeg kommer fortsatt til å ha et kontor ved NTNU, men jeg lurer jo litt på hvordan det skal gå fremover, å ha så lite plass. Det endrer seg ikke, vet du, behovet for å ha et eget rom, sier hun og setter en eplekake i ovnen.   

Industriforskning

Sitt eget rom har Merete Lie skapt i norsk kjønnsforskning i mer enn fire tiår. Egentlig skulle Lie, som er oppvokst i en middelklassefamilie på Bestum i Oslo, bli arkeolog, men slik gikk det ikke. Datidens politiske strømninger sluset henne inn i kvinnebevegelsen og derfra gikk veien til kvinneforskningen, skriver hun i en artikkel fra 1999 om sin faglige utvikling: «Kvinners rett til arbeid (kvinnebevegelsens krav) og kvinners plass på arbeidsmarkedet (kvinneforskningens fokus) var sentrale tema.»

– Jeg skrev først magistergrad om kvinner i fiskeindustrien. Derfra gikk turen til SINTEF hvor jeg jobbet i mer enn ti år som arbeidslivsforsker, forklarer hun.

Men så, i 1986, dro Merete Lie på en konferanse om kjønn og utvikling. Der skulle hun treffe en person som hun innledet et langt faglig partnerskap med: Ragnhild Lund, som i dag er professor ved Institutt for geografi på NTNU. I perioden 1986–1991 fikk de støtte fra Forskningsrådet til et prosjekt om norsk industri som flagget ut til Malaysia. Forskningen tok sikte på å kartlegge kvinnelige industriarbeideres kår og bidrag til familiers økonomi og velferd, endring og kontinuitet i kjønnsroller og kjønnsrelasjoner. Kvinnene de forsket på jobbet i en norskeid familiebedrift som produserte fiskekroker.

Et eksempel på hvordan kjønn og teknologi kan opptre symbolsk, er den kjønnede arbeidsdelingen i industrien.

Antropologen Lie og utviklingsforskeren Lund viste seg å være en god match.

– Merete representerte en kjærkommen kontakt. Hun var hyggelig og interessant å prate med. Jeg ble glad da hun henvendte seg, for ingen av de andre kjønnsforskerne ved Universitetet i Trondheim var så interessert i den delen av verden den gangen, forteller Lund.

Hun beskriver Lie som en ambisiøs og god feltarbeider.

– Hun er utholdende og gir ikke opp før hun får de svarene hun trenger.

Forskningen deres ga litt andre og mer nyanserte svar enn eksisterende forskning, som ofte har fokusert på at kvinner i utviklingsland utsettes for utbytting og har svært dårlige arbeidsforhold.

– Studien vår viste at kvinner fikk høyere status i lokalsamfunnet, fordi de bidro med viktige inntekter. Dette var et fattig jordbrukssamfunn. Alternativet, å ikke ha jobb i det hele tatt, ville vært mye verre, sier Lie.

– I den første perioden vi fulgte dem, fortsatte kvinnene å jobbe, også etter de hadde giftet seg. Men så, cirka ti år senere, på 2000-tallet, var det stagnasjon, da hadde de ikke lenger jobber. Forklaringen var blant annet at mye av industrien hadde flyttet til Kina og at sektorene som hadde klart seg var innen service.

Demokratisk forskerpraksis

For Merete Lie har det bestandig vært viktig å drive en demokratisk forskerpraksis, ikke minst fordi kvinnene hun har forsket på har hatt en annen bakgrunn enn henne selv. Både i forhold til arbeiderklassekvinnene i norsk industri, og senere de fattige kvinnene på landsbygda i Sørøst-Asia, har det vært viktig å forske med utgangspunkt i kvinners egen forståelse.

Hun har vært særlig oppmerksom på hvordan klasseforskjeller mellom forsker og dem som forskes på påvirker intervjusituasjonen og fortolkningene av data. I artikkelen fra 1999 skriver Lie at forskjellene var store og at kvinneforskerne arbeidet seriøst med å gjøre sine forskningsobjekter til subjekter.

– Vi snakket ofte om hva naboene ville si om vårt kjønnsrollemønster, som jo var snudd på hodet

I Norge skjedde det blant annet gjennom aksjonsforskning der de som inngikk i prosjektet jobbet sammen i grupper for å foreslå endringer på arbeidsplassen. I prosjektet i Kina sørget de for at det ble avsatt midler til at lokale kvinneforskere kunne bli med på feltarbeid.

– Å bygge opp samarbeid har vært nesten like viktig som selve forskningsprosjektene, forklarer Lie.

Fordommer i felt

Selv den mest kjønn- og klassesensitive forskeren må iblant konfronteres med egne fordommer i felt. Kollega Ragnhild Lund forteller om en aha-opplevelse de to hadde på feltarbeidet i Malaysia på 1980-tallet. De hadde leid en stor villa i Johor Bharu, sør i Malaysia, og dratt dit med ektefeller og tre barn under skolepliktig alder.

– Vi dro grytidlig ut i landsbyer i distriktet for å intervjue kvinnelige arbeidere og familiene deres, og kom ikke hjem før sent på kvelden. Vi snakket ofte om hva naboene ville si om vårt kjønnsrollemønster, som jo var snudd på hodet, og de stakkars mennene som måtte passe på barna våre mens vi var på jobb. Men en dag banket ei nabokone på døra med nydelig malaysisk middag til oss. Hun syntes synd på disse flittige kvinnene med de late mennene. Stakkars kvinner! Så langt strakk vår kulturforståelse seg … Dette satte virkelig vårt feltarbeid i perspektiv, sier Lund smilende.

Saken fortsetter under bildet.


Merete Lie og Ragnhild Lund med familier på feltarbeid i Malaysia. Foto: Privat.

Fra strukturelt kjønn til symbolsk kjønn

Etter hvert gikk Lie fra å forske på kjønn i strukturell betydning til å interessere seg mer for såkalt symbolsk kjønn: Hvordan kjønn påvirker utviklingen av teknologi og hvordan teknologi skaper forestillinger om kjønn.

– Over tid har jeg gått fra å være samfunnsforsker til å bli kulturforsker, forklarer Lie.

På 1970-tallet var Lie student på Det norske instituttet i Roma og da hun fikk forskningstermin på 1990-tallet dro hun tilbake.

– Jeg gjenopptok min interesse for arkeologi, men også kunsthistorie. Blant annet ble jeg opptatt av teori om bilder. Det fikk meg til å tenke på hvordan hverdagssituasjoner er tause bilder av kjønn, og arkeologien om materiellkultur som ledet til arbeidet om «tingenes kjønn».

– Det er interessant å se hvilken forståelse av kjønn folk har innen design, politikk og markedsføring. «Tingenes kjønn» ligger i omgivelsene og måten vi ser på. Vi sier at ting har kjønn, men tingene har ikke kjønn. Blikket vårt har kjønn, har Lie tidligere uttalt til Kilden.

– Et eksempel på hvordan kjønn og teknologi kan opptre symbolsk, er den kjønnede arbeidsdelingen i industrien. Hvem som behersker teknologi både reflekterer og sementerer forestillinger om kjønn.

I boka Making technology our own: Domesticating Technology into Everyday Life beskriver Merete Lie hvordan maskulinitet og teknologi kobles sammen, for eksempel i bilder av mannlige oljearbeidere som håndterer verktøy og farefulle situasjoner. Likeledes, på fabrikker, er det gjerne menn som betjener store apparater og maskiner, mens kvinner pakker de ferdig produserte varene.

– Sammenhengen mellom maskulinitet og teknologi har gjort at verktøy lettere blir identifisert som teknologi når det tilhører en maskulin sfære. Verktøy assosiert med kvinners sfærer blir lettere assosiert som kjøkkenutstyr eller sysaker.

Faglig innovativ

I løpet av forskningskarrieren har Merete Lie skapt seg et eget rom i kjønnsforskningen i skjæringsfeltet mellom kjønn og teknologi. I tillegg har hun bidratt til å utvide feltet. Kolleger beskriver henne som «faglig innovativ». Hun følger godt med faglige debatter og skriver lett. Dette avspeiles i Lies studier av hvordan ulike former for reproduksjonsteknologi reflekterer og reproduserer bilder av kjønn de siste årene.

Teknologiene er påvirket av kulturelle verdier og forestillinger, for eksempel om mannlig aktivitet og kvinnelig passivitet.

– Min store inspirasjonskilde har vært Jorun Solheim, som var min lærer og veileder på magistergraden. Hennes bok Den åpne kroppen viser at det kroppslige og symbolske er ett. Slik oppløses det fastlåste motsetningsforholdet natur – kultur, forklarer Lie og legger til:

­– Det ga meg noe viktig til den vanskelige kroppsforståelsen, og mer spesifikt til prosjektene om hva reproduksjonsteknologien betyr for forståelsen av kjønn og reproduksjon.

Og nettopp forskning på reproduksjon har blitt et av Lies viktigste bidrag til kjønnsforskningen de siste årene. Prosjektene hun har jobbet med har blant annet handlet om hvorfor folk får barn og hva reproduksjonsteknologi gjør med vårt syn på kjønn.

Nye bilder av kjønn, gamle eventyr

Blant de seneste prosjektene Lie har jobbet med er forskning på ny bildeteknologi i forbindelse med assistert befruktning. I prosjektet Innsiden ut ledet Merete Lie fra 2010–2014 en forskergruppe som studerte bildeteknologier og hvordan de endrer vårt syn på kroppen.

– Teknologiene er påvirket av kulturelle verdier og forestillinger, for eksempel om mannlig aktivitet og kvinnelig passivitet, forklarer hun.

– Eksempelvis presenteres eggceller sprakende gule og som en perfekt rund kule. Det er helt klart at de kjønnes, blant annet med fargelegging. Sædcellene er nesten alltid på vei oppover og presenteres på bilder der bare én trenger inn i eggcellen. Men slik foregår det jo slettes ikke, bildene er manipulerte.

Ifølge Lie er det nå kjønnscellene som opptrer som hovedrolleinnehaverne i historien om menneskelig reproduksjon.

Denne historien er nesten mytisk.

Professoren er nemlig ikke glad i den kjønnede profesjonsbetegnelsen emerita.

– Det er jo historien om hun og ham. Den enda mer vanlige historien er den om konkurransen og prinsen som vinner prinsessen og halve kongeriket, smiler Lie.

– Er det Darwin som har skylda for det?

– Det er jo en gammel historie. Vi finner den også i svangerskapsbøker, som jo er en parallell til disse bildene.

Selv om de kjønnede arkefortellingene består, har likevel bildeteknologien forandret hele måten vi snakker om reproduksjon på, sier Lie.

– Før har man sett på barn som resultatet av et romantisk møte mellom mann og kvinne. Nå forstår vi dette som et møte på cellenivå, og dermed likestilles på mange måter den konvensjonelle måten å få barn på med assistert befruktning.  

Fremtidens store spørsmål

Mye har skjedd på de tiårene Merete Lie har jobbet med kjønn og teknologi. Lie tror nye generasjoner av forskere kommer til å bryne seg på de etiske aspektene ved bioteknologi:

– Jeg tror det er et spørsmål som vil forfølge oss: Når er det nok? Skal vi stoppe dette på et tidspunkt? Og er det mulig?

Det vil tiden vise. Enn så lenge er Merete Lie godt fornøyd med å overlate roret til nye generasjoner av flinke kjønnsforskere, sier hun. Hun vil fortsatt være tilknyttet NTNU som professor emeritus, som hun foretrekker å kalle det. Professoren er nemlig ikke glad i den kjønnede profesjonsbetegnelsen emerita. 

Men hun gleder seg til å kanskje få litt mer tid til å bake.


Les mer om Merete Lies forskning:

Hør Merete Lie snakke om assistert befruktning og hvilken betydning reproduksjonsteknologi har for forståelsen av kjønn: Kjønnsavdelingen 13 - Egg, sæd og likestilling: Teknologi som utfordrer kjernefamilien