Ny leder for kjønnsforskningen i Trondheim

Ny leder for kjønnsforskningen i Trondheim

Med forskning på makt i organisasjonslivet på CV'en, vet Siri Øyslebø Sørensen mye om hva som skaper gode arbeidsplasser. Nå vil hun legge til rette for nye tanker ved Senter for kjønnsforskning ved NTNU.
Siri Øyslebø Sørensen er opptatt av kjønn og makt i institusjoner og organisasjoner, og skrev blant annet doktorgradsavhandling om kvotering til bedriftsstyrer. Nå skal hun lede Senter for kjønnsforskning i Trondheim.

Hva innebærer det å lede et lite forskningssenter i 2018? Talentene dras mellom krav om å bli internasjonale forskerstjerner og forsøk på å leve et hverdagsliv. Derfor trengs en leder som ser enkeltforskernes behov og legger ambisjonene på riktig nivå. I Trondheim har Senter for kjønnsforskning gitt Siri Øyslebø Sørensen utfordringen. Med mastergrad, doktorgrad og forskerkarriere fra NTNU vet hun godt hva hun skal lede.

– NTNU har formet meg som fagperson, men det var ikke akkurat en snever form, sier Øyslebø Sørensen.

Hun begynte i lederstillingen i januar 2018. Etter noen måneder i tospann med tidligere leder Merete Lie, tok hun over etter påske. Det er et tillitsverv, med hovedansvar for forskningen på senteret – men også for visjonene.

– Jeg ønsket å ta ansvar og å påvirke. Jeg er engasjert i kjønnsforskningsfeltet, og mener det er viktig å opprettholde feltet her på NTNU og nasjonalt, sier hun.

Interesse for makt

Øyslebø Sørensen er opptatt av kjønn og makt i institusjoner og organisasjoner, og skrev blant annet doktorgradsavhandling om kvotering til bedriftsstyrer. Hun ble sikker på at hun hadde funnet rett vei da hun sto på talerstolen og fortalte næringslivet om funnene sine. Rett før det var hennes tur fortalte Ansgar Gabrielsen, Høyremannen som har fått æren for kvoteringsreformen, sin versjon.

– Gabrielsen fortalte historien slik den ofte har blitt fortalt, om seg selv som frontfigur og arkitekten bak reformen, forteller hun.

Hennes forskning viser derimot at reformen var resultat av mye arbeid som har foregått over lang tid i både næringslivet og kvinnebevegelsen.

– Som forsker er du med på å lage fortellinger om virkeligheten, og det er viktig å ikke repetere et ensidig bilde.

– Mange hadde hatt like viktige roller i det store bildet. Grunnen var allerede beredt for at en næringsminister fra Høyre kunne gjennomføre den reformen.

Hun mener det er viktig å påpeke at den som snakker høyest ikke alltid har rett. Hun tok ordet og justerte Gabrielsens versjon.  

– Som forsker er du med på å lage fortellinger om virkeligheten, og det er viktig å ikke repetere et ensidig bilde. Det må man også stå for når man møter de man forsker på.

Hun innrømmer at det kan være skummelt.

– Derfor var det en viktig opplevelse å føle at jeg sto støtt – at det var greit å presentere det jeg visste. Den opplevelsen var på mange måter en milepæl. Det var da jeg kjente at dette er noe jeg skal drive med.

Les mer: Kvoterte kvinner for profitt

Fra student til leder

Øyslebø Sørensen var del av det første masterkullet i kjønnsstudier ved NTNU. Etter en bachelor i sosiologi, med en oppgave som handlet om kvinner som valgte å flytte fra bygda, lette hun etter det riktige studiet.

– Jeg ble så glad da jeg fant det masterprogrammet! Så ble jeg på mange måter fanget. Alt var i støpeskjeen, og de ansatte tok med oss studentene på reelle fagdiskusjoner, noe som gjorde meg trygg.


Senteret Siri Øyslebø Sørensen skal lede ligger på Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Foto: Mari Lilleslåtten.

Øyslebø Sørensen har hentet impulser fra Stanford i USA og internasjonale nettverk, men nå er hun klar for å holde fortet i Trondheim og videreutvikle institusjonen som har formet henne som forsker.

– Jeg har valgt å tenke på det som en styrke, og tenker ofte over hvor fint det er å bli i et miljø man har vokst opp i, sier hun.

Hun overtar et vitalt forskningsmiljø etter Merete Lie.

Merete har vært, og er, sentral i feministiske teknologi- og vitenskapsstudier, både her og internasjonalt. Senteret vårt ligger på samme institutt som Senter for teknologi og samfunn og i samspillet mellom oss ligger det er stort potensial for feministiske vitenskapsstudier, sier hun.

– Et av grepene vi har gjort, er å sette i gang nettverket NTNU Gender Hub. Vi ser at vi må alliere oss litt bredere på NTNU for å holde fagutviklingen i gang. Nettverket startet som et initiativ på tvers av Institutt for sosiologi og statsvitenskap og vårt senter, og har foreløpig slått rot i Hum-Sam fagene. Jeg har lyst til å utvide nettverket til enda flere fagfelt.

En trygg base for faglig utvikling 

– Hvor står senteret i dag? 

– Det er en brytningstid i kjønnsforskningsfeltet, både faglig og institusjonelt. Det er viktig å følge med nå, fortsette med det som er bra, men samtidig tenke nytt.

I høst feirer Trondheim 30 år som kjønnsforskningsmiljø. De som bygde opp kjønnsforskningen ved NTNU og i Norge for øvrig er på vei over i pensjonisttilværelsen. Det er et generasjonsskifte på gang.

– Kjønnsforskningen har hatt perioder hvor det har vært tilrettelagt for institusjonalisering. Studieprogrammer har blitt bygd opp, og kjønnsforskningsprogrammet sikret penger til forskning. Nå skal vi stå på egne bein, sier Øyslebø Sørensen.

Hun skal lede tretten vitenskapelig ansatte. De har ulike interesser, og senteret kan skilte med prosjekter om aktuelle temaer som integrering og mangfold, velferdsteknologi, og transseksualitet.

– Vi må ivareta kjønnsforskningen som et kjernefelt, som en kjernekompetanse.

– Det er også en veldig internasjonal stab på vårt lille senter. Forskerne har ni forskjellige landbakgrunner. Internasjonale nettverk har alltid vært viktig i akademia, men det har vært en nordisk base. Jeg tror det er i endring nå.

Hun er kritisk til kravene om mobilitet og internasjonalisering.

– Det er klart noen vil være med på det, flytte rundt og alt det der. Men desto viktigere blir det å ha noen stabile punkter. Det må gå an å opponere mot den måten alle andre gjør det på, mener hun.

– Og hva er egentlig mobilitet? Går det an å tenke mer fleksibelt? Jeg kjenner ingen som ikke samarbeider internasjonalt. Vi deltar i en internasjonal fagdebatt, og det er viktig. Men jeg ser ikke noen motsetning mellom å ha solide fagmiljøer lokalt, og internasjonal mobilitet. Hvis vi skal være så himla mobile, så må noen også legge til rette for at man kan lande fort, slår hun fast.

Øyslebø Sørensen har ambisjoner om å utvikle et sterkt fagmiljø der det er morsomt å være. Et kjønnsforskningsmiljø der det skjer spennende ting.

– Det skal være et sted der vi kan tørre å tenke nytt. Det handler om å ta faglige diskusjoner som av og til kan være ubehagelige, fordi det hadde vært mer komfortabelt å være enige, sier hun.

Kjønnsforskning er kjernekompetanse

– Hva er utfordringene?

– I akademia er det nok av krefter som drar oss i retning av konkurranse og prestasjon. Jeg tror ikke det er sunt når man forsker og tenker og grubler. Som arbeidsplass må man tenke annerledes og skape den trygge basen hvor man kan puste og tenke, mener Øyslebø Sørensen.

– Å lede handler om å forstå hva som skal til av raushet og åpenhet overfor hverandre for at det skal bli et fagmiljø der folk tør å tenke høyt og utfordre noe som oppfattes som etablert.

Samtidig ser hun en spesifikk utfordring for kjønnsforskningen.

– Vi må ivareta kjønnsforskningen som et kjernefelt, som en kjernekompetanse.

Hun synes det er spennende å være relevant for andre fag, og ser strategier om gender mainstreaming som en mulighet for å vise frem kjønnsforskningen.

– Med alle forventningene som er i dag, er det umulig for enkeltforskere å klare alt.

– Utfordringen er å ha et fagfellesskap man kan trekke på. Jeg tror det er sunt for oss å jobbe med andre fagfelt, men av og til er det behov for å snakke med forskere som snakker samme faglige språk.

Her kommer også infrastrukturen inn.

– Forskningen er prosjektfinansiert, så det er ikke mye rom for lange tråder. Det er utfordrende både for enkeltforskere og når man skal legge til rette for andres arbeidssituasjon.

Hun synes det er morsomt å få være med å skape et fagmiljø som kan løse oppgaver sammen.

– Med alle forventningene som er i dag, er det umulig for enkeltforskere å klare alt. Men hvis man kan tenke lag, hvis ikke alle må stresse for å fylle alle kriterier, da tror jeg det blir høyere nivå. Det gjelder akademia generelt. Alle kan ikke gjøre alt, understreker hun.

Studenter motiverer

Øyslebø Sørensen beveger seg i det hun kaller skjæringspunktet mellom kjønnsforskning og likestillingsforskning. Hun har fortsatt interesse for likestilling i organisasjoner, og er involvert i NTNUs BALANSE-prosjekt om kjønnsbalanse i akademia.

– Hva har du lyst til å forske på fremover?

Nå forsker jeg mest på kjønnsbalanse og akademiske karrierer. Men ofte kommer vi inn på forskningens innhold. Så jeg har lyst til å gå videre med å integrere kjønnsperspektiver i forskning.

Studentene gir henne motivasjon som underviser, men også en optimisme for faget og samfunnsdebatten. I likhet med de andre studiestedene som tilbyr kjønnsstudier har NTNU rekordmange studenter, både på bacheloremner og masterprogrammet. Nå er planen å gjøre studiet enda bedre.

– Bare noen få av de vi utdanner skal bli forskere. Derfor vil vi styrke kompetansen til å ta med det de lærer til arbeidslivet og inn i samfunnsdebatten. Studentene er så engasjerte og motiverte, og det er veldig gøy.


Les Øyslebø Sørensens essay om #metoo: Maktens kjønnede dynamikk