Simone de Beauvoir: Fra Sartres sekretær til feministisk stilikon

Simone de Beauvoir: Fra Sartres sekretær til feministisk stilikon

Da Simone de Beauvoirs feministiske klassiker Det annet kjønn ble utgitt i Norge i 1970, var både seksualitet og eksistensialisme tonet ned. – Hun skulle gjøres folkelig, sier Ida Hove Solberg, som har forsket på de norske oversettelsene av Beauvoir.
Simone de Beauvoir utga Det annet kjønn i 1949. Først i 1970 utkom verket på norsk, i en sterkt forkortet utgave.

– Simone de Beauvoir ble sett på som et vedheng – Sartres disippel og elskerinne – kanskje litt skandaløs. Begge deler var med på å underkjenne hennes posisjon som intellektuell, forteller Ida Hove Solberg, stipendiat ved Universitetet i Oslo.

Solberg har skrevet doktorgradsavhandling om hvordan den kjente franske filosofen og feministen, Simone de Beauvoir, har blitt omtalt i norsk offentlighet.

– Da hun og Sartre reiste sammen i Skandinavia i 1948 ble Beauvoir omtalt som hans «sekretær» i det skjønnlitterære tidsskriftet Vinduet, sier Solberg.

Ikke rom for intellektuelle kvinner

Solberg viser hvordan den offentlige samtalen om Beauvoir utvikler seg over tid og blir et bilde på det norske samfunnet og en kvinnebevegelse i endring. Fra å bli omtalt i mer eller mindre sexistiske ordelag oppnår Beauvoir senere en selvstendig status som forfatter og filosof. På 2000-tallet ble hun betraktet som et populærkulturelt og feministisk stilikon, både for unge kvinner, næringslivstopper og direktører. Hun ble til og med brukt som forbilde for høstens mote på 1990-tallet, ifølge Solberg.


Ida Hove Solberg har studert hvordan synet på Simone Beauvoir har utviklet seg i Norge. Foto: Anne Bitsch

– Det viser kanskje først og fremst hvordan man ser på intellektuelle kvinner. Hvordan de blir mottatt gjenspeiler dette synet, sier Solberg.

På det kjønnskonservative 1950-tallet var det ikke rom for intellektuelle kvinner. I Frankrike ble Beauvoir omtalt som seksuelt avvikende, frustrert og sjalu. Flere mente hun så ned på det kvinnelige når hun beskrev kvinners liv som passivt og ekteskapet som undertrykkende.

«Alltid en slags voldtekt», skriver hun om det seksuelle møtet mellom mann og kvinne i Det annet kjønn. Hjemmet beskriver hun som «et trangt rom» som «stenger for horisonten» og reduserer naturen til «en geraniumpottes dimensjoner». Slike formuleringer førte ofte til at hun ble anklaget for å være ukvinnelig.

Dette tok den franske-norske journalisten Nicole Macé et oppgjør med i VG 1961, ifølge Solberg.

Macé beskrev Beauvoir som en betydningsfull tenker, og slett ingen kjølig intellektuell. Tvert imot mente Macé at Beauvoir var øm og følsom i sine skriverier om Sartre .

En folkelig feminist

Selv om Macés beskrivelse var positiv, illustrerer den at Beauvoir ikke slipper unna personkarakteristikker.

– I den første norske oversettelsen av Det annet kjønn aner man at oversetteren forsøker å fjerne inntrykket av Beauvoir som en krass feminist, forklarer Solberg.

– Hun skulle gjøres folkelig. Sarkasme og spydigheter er tonet ned.

– Hva som er med i den endelige oversettelsen er farget av politikk og ideologi.

Solberg har studert den første norske oversettelsen av Det annet kjønn som kom ut på Pax forlag i 1970. I motsetning til den danske oversettelsen, som kom ut fem år tidligere, var den norske sterkt forkortet. Solberg mener oversettelsen sier mer om det norske samfunnet enn om Simone Beauvoir selv.

– Alle ville ha en feministisk klassiker. I det ideologiske klimaet på den tiden tok den eksistensialistiske filosofien liten plass og mye om seksualitet var utelatt. Forlaget ønsket å nå de brede massene, sier Solberg, som har fått tilgang til korrespondansen mellom oversetteren Rønnaug Eliassen og forlaget i Pax’ arkiver.

Fragmentert kvinnebevegelse

I ønsket om å skape en feminist som var spiselig for mange, vurderte forlaget at det ikke var hensiktsmessig å gi ut en komplett utgave på nærmere 900 sider.

– Hva som er med i den endelige oversettelsen er farget av politikk og ideologi. Samtidig gir det et bilde på en fragmentert kvinnebevegelse, sier Solberg.

Det ideologiske landskapet rundt Beauvoirs mottakelse i Norge på 70-tallet var preget av at store deler av kvinnebevegelsen tilhørte venstresiden. De var mer opptatt av kampsaker som likelønn, arbeid og barnehagedekning enn seksuell frigjøring.

– Oversetteren Rønnaug Eliassen, som selv var en aktiv feminist på venstresiden, var trolig ikke like opptatt av det seksualpolitiske og historiske som av arbeid og barnehagedekning, sier Solberg.

I Eliassens oversettelse går det en strak linje fra hvordan kvinnens liv formes i barndommen og ungdommen til hun blir gift og uavhengig.

– En ganske rask vei fra oppvekst til uavhengighet, ifølge Solberg.

Pragmatisk kvinnebevegelse

Historiker Trine Rogg Korsvik har skrevet doktorgradsavhandling om den norske og franske kvinnebevegelsen på 1970- og 1980-tallet. Hun mener kvinnebevegelsen i Norge opptrådte strategisk for å få gjennomslag for kampsakene sine.

– Den norske kvinnebevegelsen var mer folkelig og traust, i tråd med norsk folkebevegelse.

– Kvinnesakskvinnene på 1960-tallet var kanskje ikke mest opptatt av seksualitet. Men de var sikre på å ikke bli tatt seriøst om de frontet seksualpolitiske kampsaker som var tabubelagte i det norske samfunnet.

Korsvik viser til årene før oversettelsen av Det annet kjønn, da det ble ramaskrik i den norske offentligheten over Jens Bjørneboes roman Uten en tråd. Den handler om en ung kvinne med seksuelle hemninger som får hjelp av en lege til å utforske sin egen seksualitet. Boka ble forbudt i Norge. Dette politiske klimaet kan ha ført til at idealistiske hensyn måtte vike for pragmatiske hensyn da Pax og oversetteren valgte hvilke deler av Det annet kjønn som skulle oversettes.

Unngikk seksuelle spørsmål

Den norske kvinnebevegelsen var ifølge Korsvik, lenge veldig respektabel.

 – Med unntak av prevensjonsveiledning tok de i liten grad opp seksuelle spørsmål. Kvinnesaksforeningen forholdt seg ikke til lesbiskes situasjon før på slutten av 1970-tallet. Porno og prostitusjon var de heller ikke opptatt av.


Den norske kvinnebevegelsen var ikke like opptatt av seksualitet som den franske, sier historiker Trine Rogg Korsvik, som er ansatt som seniorrådgiver i Kilden kjønnsforskning.no. Foto: Ida Irene Bergstrøm

Først rundt 1972 mobiliserte Nyfeministene rundt paroler som «nei til tvangspuling» og «vi vil ligge øverst». Men dette var langt fra populært i hele kvinnebevegelsen. Særlig feministene i Kvinnefronten fryktet å fremmedgjøre arbeiderklassens kvinner med såpass tøffe slagord.

Trine Rogg Korsvik peker på at store deler av den norske kvinnebevegelsen var mer jordnære enn sine franske medsøstre, som var mer avantgardistiske.

– Den norske kvinnebevegelsen var mer folkelig og traust, i tråd med norsk folkebevegelse, mener Korsvik.

Hun forklarer at der de franske feministene var mer revolusjonære, var de norske innstilt på å samarbeide med andre som ikke mente det samme som dem selv.

 – Det gjaldt både kampen mot norsk medlemskap i EEC, for selvbestemt abort og mot porno.

Mer aktuell enn noensinne

På 1940- og 1950-tallet var bildene av Beauvoir preget av at hun var Sartres «andre» – sekretæren, elskerinnen og disippelen. I 1965 banet den danske oversettelsen av Det annet kjønn vei for nye Beauvoir-bilder. Da fikk vi se filosofen og feministen, ifølge Solberg.


Beauvoir er mer relevant enn noensinne, sier Toril Moi. Foto: Ida Irene Bergstrøm

– På 1990-tallet startet en ny utvikling, der Beauvoir igjen ble populær i Norge. De unge strømmet til universitetene og ga seg i kast med filosofi og kjønnsstudier som da var i ferd med å bli institusjonaliserte fag.

Solberg påpeker at den internasjonalt kjente Beauvoir-eksperten og litteraturprofessoren ved Duke University, Toril Moi, bidro til å gjøre henne aktuell igjen.

 – Bøker som Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til (1995) brakte for alvor den franske filosofen og feministiske tenkeren tilbake i offentligheten.

I 2000 ble den komplette oversettelsen av Det annet kjønn endelig tilgjengelig for en norsk leserskare, i Bente Christensens oversettelse.

Toril Moi anerkjenner det seriøse arbeidet med å se på de to norske oversettelsene, og mottakelsen av Simone de Beauvoir i Norge. Hun ser at Beauvoir er svært populær i Skandinavia:

– Beauvoir er mer relevant enn noensinne. Hun skriver om kroppen som en konkret situasjon, om kvinner og frihet, om kampen for enhvers rett til å utfolde seg seksuelt på sine egne premisser, og hun viser hvordan sexistisk logikk fungerer.


Les mer om Simone de Beauvoir: