Pornobål i Norge, voldtektskamp i Frankrike

Pornobål i Norge, voldtektskamp i Frankrike

Hvorfor kjempet Simone de Beauvoir mot voldtekt i Frankrike, mens Unni Rustad ble kjendis ved å tenne på pornoblader i Norge?

Porn magazines are burnt in public for the first time, Oslo 27 August 1977. (Photo: Klassekampen)

Nasjonale forskjeller og personlige erfaringer er blant forklaringene på hvorfor kampen mot seksualisert vold artet seg ulikt i de to landene.

‒ Utgivelsene til de franske feministene fra 1970-tallet er spekket med opplevelser av voldtekt, forteller Trine Rogg Korsvik.

‒ De gir et inntrykk av at kvinner gikk rundt i gatene som fritt vilt. At kvinnen sier nei og mannen insisterer på sex ble sett som en del av det erotiske spillet i Frankrike. Sexologen Michel Meignant mente kvinner har et underbevisst ønske om å bli voldtatt. Fransk forskning viser også at det rett og slett var en bemerkelsesverdig toleranse for voldtekt i det franske samfunnet.

I Norge var det ingen som mente at voldtekt var greit. Det ga overskudd til å ta fatt på kampen mot porno, mener Korsvik.

‒ De franske feministene var mot porno, men de måtte bruke energien sin på å få folk til å skjønne at voldtekt var galt.

Synliggjør kvinnehistorie

I sin doktorgradsavhandling ”Pornografi er teori, voldtekt er praksis”: Kvinnekamp mot voldtekt og pornografi i Frankrike og Norge ca. 1970-1985 undersøker Korsvik hvordan kvinnebevegelsens kamp mot seksualisert vold kom til uttrykk i de to landene i perioden.

De politiske bevegelsene er studert ved å finlese kvinnebevegelsens magasiner, aviser fra perioden, noen radio- og tv-opptak, og intervjuer med enkelte norske aktivister.

Korsvik plasserer den historiske avhandlingen i slektskap med kvinnehistoriske synliggjøringsprosjekter fra 1970- og 80-tallet. Mens kampen mot voldtekt i Frankrike har vært sentral i historiske fremstillinger om fransk kvinnebevegelse, er den norske pornokampen til sammenligning uutforsket.

Og i motsetning til kampen for selvbestemt abort, som er å anse for en suksesshistorie, oppnådde ikke kvinnebevegelsen det de ønsket med lovendringene de kjempet frem om porno og voldtekt i de respektive landene. Voldtekt er fortsatt et utbredt problem, og pornoindustrien lever i beste velgående.  

Pornoen inntar offentligheten

Norsk kvinnebevegelse kjempet også mot voldtekt, men det var aldri den store saken. Der de franske kvinnene fortalte grusomme voldtektshistorier fortalte de norske om henlagte voldtektssaker.

Porno derimot, ble etter hvert oppfattet som et stort problem. På midten av 70-tallet ble tre pornoblader lansert, Nye Alle Menn, Express og Leif Hagens Aktuell Rapport.

‒ Det var opplagskrig mellom utgiverne og intens markedsføring i det offentlige rom. Folk var ikke vant til å se det og mange ble provosert, forteller Korsvik.

Til å begynne med mente kvinneaktivistene at problemet med pornografien var at kvinner følte seg utilstrekkelige i forhold til dens kvinneidealer. Først etter at de begynte å aksjonere ble de oppmerksomme på pornomodellenes kår, og koblet pornografi til prostitusjon.


Historiker Trine Rogg Korsvik har sammenlignet kvinnebevegelsens kamp mot seksualisert vold i Frankrike og Norge fra 1970-1985. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Franske revolusjonære, norske pragmatikere

En av de største forskjellene mellom landenes kvinnebevegelser, var at den norske var mer pragmatisk orientert, mener Korsvik.

‒ Disse to landene har veldig forskjellig politisk kultur, noe som igjen gjør at kvinnebevegelsene opererte forskjellig. Den franske Mouvement de libération des femmes, MLF, var kompromissløs og revolusjonær i stilen. Det var alt eller ingenting. Den norske kvinnebevegelsen var mer jordnær og pragmatisk, i tråd med norsk folkebevegelsetradisjon. De var innstilt på å samarbeide med andre som ikke mente det samme som dem selv.

Norsk kvinnebevegelse gikk for eksempel i allianse med kristne kvinner mot porno. Men til forskjell fra USA, klarte ikke de kristne å kuppe antiporno-bevegelsen på 80-tallet, ifølge Korsvik.

‒ Det var aldri puritanske paroler. Det var lesbiske slagord og paroler for seksualopplysning. Det er fascinerende at de mer tradisjonelt anlagte kvinnene og kristne aktivistene var så åpne for radikale feministiske paroler. De sto der med feministene og delte ut løpesedler der det sto «nei til pornoens utnytting av lesbiske».

Korsviks analyser tyder dessuten på at den norske kvinnebevegelsen var større enn den franske, både i antall og bredde. Likevel fikk Frankrike sin lov om selvbestemt abort allerede i 1975, tre år før Norge.

Eliteaktivister

Det var også store ideologiske forskjeller innad i bevegelsene, understreker Korsvik. I Norge som i Frankrike gikk splittelsen mellom de som ga klassekampen forrang, og de som var mest opptatt av felles kvinneerfaringer og kamp mot patriarkatet.  

Mange av konfliktene i Frankrike dreide seg imidlertid rundt en tredje og særegent fransk retning. Gruppa Psychoanalyse et politique anla et psykoanalytisk perspektiv på sin aktivisme, og mente kvinner var helt forskjellige fra menn i kraft av sin livmor. Gruppa ble ledet av den intellektuelle stjernen Antoinette Fouque, ble finansiert av en milliardærsympatisør og hadde eget forlag og tidsskrift.

‒ Fouque ledet businessen, tok seg elskerinner og lagde et hoff rundt seg. Dette er ganske typisk fransk politisk og intellektuell kultur, sier Korsvik.

Fouque ble dog utfordret av andre intellektuelle størrelser som Beauvoir og Sartre, som la vekt på kjønn som sosial konstruksjon og som også spilte viktige roller i kampen mot voldtekt.

Porno på trikken

At akkurat porno og voldtekt ble hovedkampsaker handler også om to konkrete hendelser.

Sommeren 1977 aksjonerte konduktører i Oslo mot reklame for pornoblader på Holmenkolbanen. “Rødstrømpene raser: Pin-up-krig i Sporveien”, skrev VG. To sommervikarer, Liv Alming og Ranveig Snortheim, ble suspendert for å ha fjernet reklameplakater.

‒ Ulike kvinneorganisasjoner dannet en solidaritetsaksjon for Liv og Ranveig. Og da de nå satte seg inn i pornografiens innhold fant de alt fra barneporno til dyreporno og mishandling. De ble opprørt, forteller Korsvik.

Frankrike fikk sin symbolsak i 1974, da to lesbiske kvinner fra Belgia ble voldtatt på telttur utenfor Marseille. De to kvinnene gikk til det uvanlige skrittet å anmelde voldtekten.

‒ Koblingen til konkrete personer og hendelser var viktig, det var først da det ble store saker som nådde resten av offentligheten. Dessuten var disse kvinnene, både de belgiske turistene og Liv og Ranveig, med på å drive sakene sine selv.

Advokaten til de to voldtatte belgiske kvinnene, Gisèle Halimi, ble kjendis i Frankrike. I Norge ble Unni Rustad pornokampens ansikt utad. Hun reiste land og strand rundt med lysbildeforedrag om porno, brant pornoblader, debatterte porno på TV og ble portrettert i lørdagsavisene.


VG-oppslag fra august 1977 om pornokamp på Sporveien (Foto: Faksimile)

Pornokamp selger aviser

Den norske pornokampen ble en mediesensasjon.

‒ Pornokampen i Frankrike fikk knapt nok små notiser, til tross for at kvinneaktivister angrep pornobutikker med jernstenger og knuste ruter, sier Korsvik.

En forklaring er at Frankrike er større enn Norge. Mer folk og mer som skjer betyr trangere nåløye for å få spalteplass. Kanskje viktigere er det at Frankrike ikke har tabloide løssalgsaviser på samme måte som Norge.

‒ Pornokamp passer veldig bra til løssalgsaviser, kommenterer Korsvik.

De franske avisene skrev imidlertid mye og detaljert om voldtektssaker, særlig i forkant av rettssaker. I Norge var voldtekt bare avismat dersom det var i tilknytning til drap.

En ekte pornogris

En annen faktor som gjorde pornokampen så synlig, både for løssalgsavisene og kvinneaktivistene, var pornoforhandler Leif Hagen.

‒ Effekten av en tydelig fiende som Leif Hagen kan ikke undervurderes. Etter at kvinneaktivister aksjonerte med å brenne pornoblader offentlig i 1977 gikk han ut i media og truet med gangstere. I Aktuell rapport navnga han kjente feminister og nærmest oppfordret folk til å voldta dem. Han ble inkarnasjonen av en pornogris, en kakse som lot seg fotografere med stor hvit pels med nakne damer i bakgrunnen. Og han la aldri skjul på at han drev med dette for å tjene penger.

Seierens nederlag

I Frankrike vant kampen mot voldtekt fram. Avisene skrev om traumer som tidligere hadde blitt latterliggjort, og dommere idømte strengere og strengere straffer.

Likevel så de franske aktivistene kampen som mislykket. De fikk tyn fra venstresiden for at kampanjene bidro til undertrykking, og at de legitimerte og styrket de borgerlige institusjonene. Ikke bare var fiendebildet i de franske voldtektssakene utydelig, men på grunn av det franske rettsvesenets strenge straffer syntes mange synd på mennene som ble dømt for voldtekt.

‒ Ingen ble lei seg når Leif Hagen blir fradømt retten til å drive næring. Men når en arbeidsløs innvandrer får 20 år i fengsel for voldtekt er det liksom ikke en seier. Det var enklere å akseptere hvis de som ble dømt for voldtekt var direktører i høye posisjoner, sier Korsvik.

Å få gjennomslag for kampen sin hos myndighetene ble dessuten ikke sett på som en seier av den franske kvinnebevegelsen, snarere motsatt. Det var typisk for franske revolusjonære at anerkjennelse fra staten, institusjonene og de etablerte partiene ble sett som et tegn på at kampen var mislykket, ifølge Korsvik. Det signaliserte at kampen hadde mistet sin radikalitet, det var et nederlag.

De norske aktivistene så det derimot som et gjennombrudd da de fikk politikerne og politiet over på sin side. At myndighetene skulle slå ned på hardporno var en seier.

Feministiske Krf’ere

Selv om resultatet av kampene sett i dagens lys ikke var entydig suksess, mener Korsvik at man oppnådde mye.

‒ Man endret hvordan dette snakkes om. De samme argumentene mot porno er fortsatt i omløp, og i dag bruker selv Krf’ere feministiske argumenter når de diskuterer porno.

‒ Du er selv aktiv i kampen mot porno i dag, har du reflektert over hvordan det eventuelt påvirker forskningen din?

‒ Det er klart at det har bidratt til at jeg har en interesse for temaet. Samtidig er jeg for ung til å ha deltatt i kvinnekampen på 1970- og 80-tallet. Selv om jeg på mange måter har sympati for bevegelsene jeg undersøker i avhandlingen, er dette slett ikke noen heltehistorie. Som faghistoriker undersøker jeg dem i et kritisk perspektiv der også svakhetene ved bevegelsene vies stor oppmerksomhet.

‒ Likevel skal det ikke stikkes under en stol at jeg håper at avhandlingen kan inspirere folk som i dag er aktive i kollektive bevegelser som kjemper for rettferdighet. Jeg tror at man kan lære av historien.

Les om Synnøve Skarsbø Lindtner sin forskning på 1970-tallets feministiske ukeblad Sirene: 70-tallets mediefeminister endret vår forståelse av politikk

Hør Trine Rogg Korsvik fortelle om 70-tallsfeministene, og mer om forskjellene på kvinnekamp før og nå, i podkasten Kjønnsavdelingen.