Kjønnsavdelingen episode 6: Feminisme før og nå

Kjønnsavdelingen episode 6: Feminisme før og nå

Hvordan har kampen for likestilling utviklet seg siden 1970-tallet? I sjette episode av Kjønnsavdelingen snakker vi om dagens feminisme, og sammenligner med 70-tallets kvinnekamp.
Nancy Herz, Hedda Lingaas Fossum, Astrid Brekken, Trine Rogg Korsvik og Synnøve Skarsbø Lindtner. Foto: Madeleine Schultz/Ida Irene Bergstrøm.

– På 1970-tallet snakket de ikke så mye om feminisme, men om likestilling og kvinnefrigjøring, forteller Trine Rogg Korsvik.

Hun er historiker og forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, og har skrevet doktorgrad om 70-tallets kvinnekamp i Norge og Frankrike. Fra 70-tallet er det særlig to aktører som har fått mye oppmerksomhet: Kvinnefronten og Nyfeministene.

– Nyfeministene tok inn ordet feminisme, med inspirasjon fra USA, forteller Rogg Korsvik.

– Kvinnefronterne derimot, mente feminisme var borgerlig. De ville ha sosialisme – ingen kvinnekamp uten klassekamp!

Der Kvinnefronten var godt organiserte, med lokallag over hele landet, var Nyfeministene løsere organisert, og inspirert av amerikansk kvinnekamp. De var mer avantgarde, og gikk under paroler som «Vi vil ligge øverst», mens Kvinnefronten konsentrerte seg om sosialisme og klassekamp, og slagord som de mente angikk «vanlige kvinner».

70-tallets kvinnebevegelse hadde mange kampsaker. Noen av dem kan virke ukontroversielle i dag.

– Den største seieren var utvilsomt at det ble allment akseptert at kvinner kan jobbe og ha barn samtidig – og bestemme selv når man vil ha barn, med abort og prevensjon tilgjengelig, sier Korsvik.

– Ved inngangen til 70-tallet mente mange at kvinner som hadde barn og jobba var dårlige mødre. Hovedkritikken mot de som kjempet for kvinnefrigjøring var at de var dårlige mødre, at de var karrierekvinner som lot barna gå for lut og kaldt vann. Eller at de var promiskuøse, til og med.

Les også: Pornobål i Norge, voldtektskamp i Frankrike

Eksistensialistisk feminisme i Sirene

Kvinnebevegelsen fikk mye medieoppmerksomhet på 70-tallet, særlig når metodene eller kampsakene var spektakulære, noe pornokampen er et eksempel på. Media var også en viktig arena for feministisk diskusjon, og i 1973 kom det feministiske ukebladet Sirene på gata. Det ble veldig populært.

– De begynte med et opplag på 7000, og det ble utsolgt på en uke. Etterspørselen var ekstremt stor, og Dagbladet og Aftenposten fulgte opp ukentlig med oppdateringer om nye opplag. Det største var på 35 000.

Det forteller Synnøve Skarsbø Lindtner, postdoktor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun har skrevet doktorgrad om Sirenes påvirkningskraft. Lindtner mener populariteten skyldtes at bladet prøvde å gjøre vanskelige og tørre spørsmål tilgjengelig for alle.

– Sirene satte ord på det 1970-tallets feminisme handlet om, knyttet til et følelsesmessig engasjement, og det at kvinner følte behov for å kunne drømme om andre ting enn det de og mødrene deres hadde gjort, forteller hun.

– Feminisme ble omformulert til et eksistensielt spørsmål.

Selv om det var store uenigheter om Sirene i kvinnebevegelsen, så var bladet et viktig bidrag til likestillingskampen i Norge, mener Lindtner

– Noe av det viktigste de bidro til var å skape en åpen samtale om temaer som kvinnehelse, blant annet med spalten «Vårt besværlige underliv». Leserbrevspaltene var også veldig viktige og viser et stort engasjement fra lesere, som deler sine frigjøringserfaringer.

Les også: 70-tallets mediefeminister endret vår forståelse av politikk

Det personlige er politisk

Sirene var også et viktig arnested for å bringe nye kvinnelige stemmer ut i offentligheten. En av disse tilhørte Astrid Brekken, som var redaktør for Sirene og er kjent som journalist fra blant annet Sånn er livet på NRK.

– Vi snakket om frigjøring, mer enn likestilling. Vi ville ikke bare forandre vår egen rolle, men også samfunnet. Det var absolutt et politisk prosjekt. Vi sa at det personlige er politisk – og det er det, til evig tid, sier Brekken.

Hva er feminisme anno 2017? Veldig mye, mener samfunnsdebattant Nancy Herz.

– Feminismen i dag er veldig mye, og det betyr ikke det samme for meg som for noen som lever under helt andre vilkår, sier Herz.

Herz er kjent som en av de Skamløse jentene, og står som hun sier «mellom to kulturer».

– For meg er kampen mot tvangsekteskap, mot æresdrap og sosial kontroll, som kanskje er bisart for etniske norske jenter, minst like viktig som kampen for lik lønn, for likestilling i arbeidslivet og barnehageplasser. Det går an å kombinere disse to kampene, sier Herz.

Feminisme fortsatt viktig

Hedda Lingaas Fossum er redaktør for det feministiske tidsskriftet FETT. Selv om opplaget til tidsskriftet er langt lavere enn det Sirene hadde på 1970-tallet, opplever hun økende interesse for feminisme og temaene FETT tar opp.


De feministiske tidsskriftene FETT og Sirene - tidssignal for kvinner og menn. Foto: Madeleine Schultz/Mari Lilleslåtten

– Vi har vokst opp og blitt fortalt at vi lever i et likestilt samfunn, sier hun.  

– Da tar det litt lengre tid før man forstår, i hverdagen, i relasjoner, i klasserommene, på arbeidsplassen – hvor du ikke bare er et menneske, men kvinne, og at det har noen konsekvenser.

Diskusjonen om hvorvidt feminisme har utspilt sin rolle, er ifølge Herz, Fossum og Brekken et feilskjær.

– Vi kommer til å ha kvinnekamp i hundrevis av år, dessverre. Det er nok av kamper i Norge, og i verden er det uendelig mange kamper som gjenstår for kvinner, sier Astrid Brekken.

I Kjønnsavdelingens episode om feminisme kan du høre Madeleine Schultz fra Agenda Magasin snakke med Hedda Lingaas Fossum, Nancy Herz og Astrid Brekken. Mari Lilleslåtten fra Kilden kjønnsforskning.no intervjuer de to forskerne Trine Rogg Korsvik og Synnøve Skarsbø Lindtner.


Du finner Kjønnsavdelingen i podkastappen på din telefon og på Soundcloud.