Når gutter fremstilles som «tapere», ringer alarmklokkene langt høyere enn når jenter er «taperne»

Debatt

Når gutter fremstilles som «tapere», ringer alarmklokkene langt høyere enn når jenter er «taperne»

Problemet er ikke at vi har et utdanningssystem som ikke er tilpasset gutter, men at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked, skriver Harriet Bjerrum Nielsen.
Det gutter trenger, er ikke en helt annen skole tilrettelagt etter deres interesser, men mer hjelp til å lære seg moderne prosesskrav, mener Bjerrum Nielsen.

Debattinnlegget ble først publisert i Aftenposten 24. februar 2017.

Debatten om gutters vanskelige situasjon i skole og utdanning fyller mediene ennå engang – slik den har gjort cirka en gang i året siden slutten av 1990-årene. Analysen og varskuropene er omtrent de samme og helt uberørt av den forskning om menns og kvinners overgang fra utdanning til jobb som faktisk er kommet til siden da.

Sist ut er Camilla Stoltenberg (Morgenbladet 10. februar – saken fulgt opp av flere medier) som innrømmer at hun ikke har forsket på feltet, men som heller ikke har tatt seg tid til å undersøke hva som finnes av forskning om dette temaet.

Nyere forskning viser nemlig til en rekke forhold som burde kunne bidra til en noe mer nøktern debatt, og som tyder på at gutters skolekarrièrer til dels kan handle om noe helt annet enn at skolesystemet ikke er innrettet for dem.


Harriet Bjerrum Nielsen er professor og kjønnsforeker ved UiO. Foto: UiO

Karakterforskjellene er små

Karakterforskjellene er små mellom jenter og gutter. For det første er det slik at den gjennomsnittlige forskjell i karakterer etter kjønn (målt ved utgangen av ungdomsskolen, se rapporter fra forskningsinstituttet NOVA) er ganske liten og mye mindre enn for eksempel forskjellen knyttet til sosial klasse.

Likevel er debatten om at skolen gir privilegier til jenter mye mer høylytt og dramatisk enn om at skolen gir privilegier til middelklassebarn.

Men hverken kjønns- eller klasseforskjellen er ny. Jenter har alltid vært flinkere til å lese og fått bedre karakterer enn gutter, på samme måte som at det alltid, så lenge spesialundervisningen har eksistert, har vært et overtall av gutter her.

Det som er nytt er at jentene i dag også får bedre karakterer videre opp i skoleforløpet – og med et høyere utdanningssystem som ved inntaket er basert på karakterdesimaler får denne, i utgangspunktet lille forskjellen, ganske store konsekvenser innen enkelte fag og profesjoner. Mer om det senere.

Les også: Barna dine tenker annerledes om kjønn enn du gjør.

Modenhet og tidlig skolestart

Camilla Stoltenberg mener at gutters litt dårligere skoleresultater kan skyldes senere modning, i kombinasjon med at jenter i dag er mer ambisiøse i ungdomsalder.

Dette tror jeg er en helt korrekt analyse, og den svarer for øvrig til det jeg selv har funnet ved å følge en skoleklasse gjennom hele grunnskoleforløpet med observasjoner i klassen og intervjuer med elevene (se f.eks. artikkel i boken Forskjeller i klassen, Universitetsforlaget 2014).

Men også et annet moment spiller inn her: Kvalifikasjonskravene i det moderne samfunnet – som formidles via skolesystemet – har beveget seg i retning av mer prosesskompetanse, og her ser jentene ut til å ha en fordel.

De er tidligere i stand til å kommunisere verbalt, jobbe i grupper, planlegge sitt eget arbeid, og dette forspranget får en kumulativ effekt over tid.

«Modernisert», ikke «feminisert»

Vekten på prosesskrav skyldes ikke at skolen er «feminisert», som det noen ganger er blitt hevdet i guttedebatten, men at den er «modernisert». Dette er altså kompetanser som også gutter må tilegne seg for å kunne klare seg i samfunnet etterpå.

Det gutter trenger, er derfor ikke en helt annen skole tilrettelagt etter deres interesser, men mer hjelp til å lære seg moderne prosesskrav.

Når det er sagt, er det også viktig å huske på at biologiske disposisjoner fungerer i et samspill med sosiale forhold, og at nordisk forskning fra de siste 10–15 årene faktisk finner at også gutter holder på å bli litt mer verbale, relasjonsorienterte og altså «moderne».

Seksårig skolestart problematisk

Jeg er enig med Stoltenberg i at når det gjelder modenhetsproblematikken, er det høyst problematisk at barn i dag må starte på skolen når de er fem, seks år gamle.

Jeg har i høst fulgt en ny førsteklasse og sett hvor mye irettesettelse og disiplinering av små barn det må til for at lærere skal kunne klare å håndtere opp til 28 så små barn i en kunnskapsorientert skole.

Og selv om det kanskje er litt flere gutter enn jenter som sliter med å sitte stille og få med seg kollektive beskjeder, så er det jo helt klart også jenter som sliter med dette – og gutter som ikke gjør det.

Det beste hadde vært å skru tilbake 6-årsreformen, men hvis det ikke er politisk vilje til det, må eventuell dispensasjon til å starte senere på skolen gis på individuell basis, ikke ut fra kjønnstilhørighet.

Les også: Ikke fordi de er gutter

Frafall i videregående – et gutteproblem?

Det er blitt en allmenn sannhet at det er et stort frafall i videregående skole og at det er gutter som faller fra, ikke jenter.

Dette er en sannhet med store modifikasjoner, ettersom også veldig mange jenter dropper ut av videregående skole. For dem som begynte videregående i 2009 hadde 34 prosent av guttene og 24 prosent av jentene ikke fullført etter fem år (tall fra SSB).

Hvor blir det av en fjerdedel av alle jenter hvis frafallsproblemet defineres som et gutteproblem? Et annet og egentlig ganske oppsiktsvekkende forhold, er at det er selve frafallsdefinisjonen som er medvirkende til at vi tror at frafallet har økt og at kjønnsforskjellen er så stor som den er (cirka 10 prosentpoeng).

Håndverkere som dropouts?

I en viktig artikkel trykt i første nummer 2017 i Tidsskrift for samfunnsforskning viser postdoc Kristoffer Vogt at frafallstallene har vært stabile siden 1990-tallet, og at stigningen i tallene reelt dekker over at man etter reform 1994 har begynt å bruke et frafallsbegrep som kanskje gir mening i forhold til studieforberedende linjer, men ikke i forhold til yrkesfaglige løp.

Det har nemlig i mange år vært helt vanlig at de som tar en yrkesutdanning først avlegger sitt svennebrev når de er i midten eller i slutten av 20-årene. Frafallstallene stempler altså en stor gruppe av unge mennesker som er i gang med en høyst samfunnsnyttig og etterspurt yrkesutdanning som tapere og sosiale problemkasus.

Eller med andre ord: Hvis vi målte hvem som manglet utdanning når de var 25 eller 28 år gamle, ville både frafallet og kjønnsforskjellen være dramatisk mindre. Det er nemlig mange flere gutter enn jenter som tar håndverkerutdanning og som dermed registreres som dropouts uten at de er det.

Les også: Skolene må diskutere kjønn

Utdanning er ulik ressurs for jenter og gutter

Enda et moment er at det ikke er noen klar sammenheng mellom hvor mye utdanning man har og hvor bra man klarer seg på arbeidsmarkedet etterpå.

Tall fra likestillingsmeldingen NOU 15/2012 viser at gutter som dropper ut av skolen eller ikke består eksamen, kommer raskere i jobb enn jenter i tilsvarende situasjon. Gutter blir oftere tilbudt jobb der hvor de har vært i yrkespraksis, fordi det kan kombineres med fagutdanning.

Gutter med lav utdanning klarer seg bedre enn jenter med lav – og noen ganger høy – utdanning, både når det gjelder karrière og lønn. For eksempel viser undersøkelser fra Danmark at mange mannlige næringslivsledere har lite formell utdanning, mens dette så godt som aldri er tilfellet for kvinnelige næringslivsledere.

Når det gjelder overgangen til høyere utdanning, skyldes kjønnsskjevheten i høy grad det kjønnsdelte arbeidsmarkedets tilbakeslag i utdanningssystemet.

De jobber jenter oftest ønsker seg, krever høyskoleutdanning, mens håndversutdanningen, hvor vi finner flest gutter, ikke krever dette.

Flere gutter ser også ut til å gjøre karrière via praksis og uten å ta en langvarig tur gjennom høyere utdanning. Jenter må altså ha bedre karakterer for å klare seg like bra etter skolen. Eller sagt på en annen måte: Utdanning er en ulik ressurs for kvinner og for menn.

En «guttegæren» kultur?

Problemet er altså ikke primært at vi har et utdanningssystem som ikke er tilpasset gutter, men at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked hvor jenter søker seg til noen yrker (som oftest krevet noe høyskoleutdanning), mens gutter søker seg til andre (som ikke krever dette).

Men hva så med universitetene hvor de marginale karakterforskjeller gjør at profesjonsfag som medisin og psykologi holder på å bli nesten rene jentefag? Ja, dette er et problem, ikke fordi guttene diskrimineres, men fordi en viss kjønnsbalanse er ønskelig av hensyn til brukerne av disse profesjoner.

Les også: - Problemet er ikke at jenter er flinke, men at gutter underpresterer

Menn som kulturens hovedpersoner

Løsningen her er imidlertid ikke å lage radikale endringer i skolesystemet i gutters favør, men å se på om inntaksordningene kan gjøres mindre desimalorienterte. Et slikt forsøk på å kjønnsbalansere profesjonene bør i så fall gå begge veier.

Dessverre er det en helt tydelig tendens – for eksempel avspeilet i mediedebattene – at bildet av gutter som «tapere» vekker mye raskere og høyere alarmklokker enn bildet av jenter som «tapere» – i den forstand er Camilla Stoltenbergs selverklærte «guttegærenhet» helt mainstream.

Når kvinner ikke når opp, forklares det ofte som at de må bli flinkere, ha mer selvtillit, snakke høyere. Når gutter ikke når opp, er det hele systemet som må endres. På den måte avspeiler lydnivået i den stadig tilbakevendende guttedebatten at vi fortsatt lever i en kultur hvor menn ses på som kulturens hovedpersoner.

Interessert i forskning på kjønnsforskjeller? Meld deg på vårt nyhetsbrev!